"Jeg må kalle han Rulle" sier skuespillerinnen Ella Hval om sin første ektemann, Rudolf Nilsen, "vi brukte aldri annet navn verken til ham eller om ham." Ella Hval skriver i sin memoarbok om årene med Rulle - de var kjærester i to-tre år før de giftet seg 2. februar 1924. Ekteskapet varte fram til Rulles død. Det ble rike år. De traff hverandre i Arbeidersamfunnet. Ella hadde hørt han lese dikt og beundret han lenge på avstand - noe hun sier mange andre også måtte nøye seg med, men Rulle var ingen flørt. Ella syntes han var vakker - og sier han hadde en personlighet som skapte tillit og trygghet.

Det unge ekteparet på 20 og 23 år flyttet til første felles bopel - et møblert værelse på Schous plass. Deres foresatte syntes nok de var for unge for giftemål, men da svarte Rudolf "Vi er jo over 40 år tilsammen - og det haster." Det hastet for kjærligheta. Ella Hval oppsummerer den første tida slik: "Vi så oss aldri tilbake. Alt lå foran oss. Jeg tror jeg aldri har vært så uredd i hele mitt liv."

Ella minnes en ytterst beskjeden bryllupsfeiring: "Efter besøket hos byfogden møttes vi i nr. 17 (anm: Vogts gt. nr 17) til et hyggelig kjøkkenbord, for anledningen pyntet av mine småsøstre." Ella sier hun var romantisk og hadde forlest seg på ungpikebøker, så hun antydet noe om et dikt som et vakkert minne. Som sagt, så gjort. Om det Rulle kalte deres "første bryllup" skrev han følgende:

Ella - Mella -
Si det tell'a.
Det som rimer her er Snella.

Ella forteller om en mann som elsket dikt. Skrivepulten hans var fylt med diktsamlinger. Han hadde en utrolig hukommelse og kunne sitere dikt. Det gjorde han når han og Ella gikk lange turer i byens utkanter, noe de gjorde "om aftenen når vi ikke var på møter." En aften stanset han opp og sa: "Du, jeg skal lese noe for deg som har gjort inntrykk på meg. Det heter På gjensyn eller noe sånt. Så kom det: Jeg elsker dig, min gate med støv og sten og sand - en dal igjennem byen det store ørkenland. Her har jeg alt å lenges til, og lenges - det er alt jeg vil. Et hjemlig sted på jorden er ganske godt å ha, så kan man si: På gjensyn, når man drar derifra. Og er det blott en gatesprekk: man lenges dit når man er vekk.

Det lød som en betroelse. Jeg ble stående helt betatt. "Hvem har skrevet det?" Han innkasserte min beundring med et sjenert smil, pekte på seg selv og sa: "Ego."

Det unge paret var stadig på flyttefot. På fem år flyttet de seks ganger. Ella syntes det var slitsomt, og mens Rudolf var på sin siste utenlandsreise, fant Ella en leilighet i Rådhusgaten 23. Her ville hun bo. Hun skrev til Rulle at hun nå ikke ville være med på flere flytninger. Merkelig nok, sier Ella, fikk hun umiddelbart svar fra ektemannen som var begeistret. Han, den frie bohemen, antydet nå at de kunne starte en "borgerlig" tilværelse, anskaffe møbler, deriblant få tak i noen barnesenger…

Rulle kom ikke hjem til sin Ella. På reisen ble han meget syk. Det var tuberkulose. Han ville absolutt hjem og på hjemreisen, i Paris, døde han. Hans reisekamerat, dr. Holen, hadde fortalt Rudolf hvor syk han var. Siste dag han levde snakket han om sin Ella og om Sovjet-Russland. Han beklaget at han ikke fikk reist enda en gang til dette land som han elsket så høyt. 23. mars 1929, kl. 7.45 døde han. Noe av det siste han sa var: "Det er fanden å måtte dø så ung!"

Rudolf Nilsen skrevet inn i protokoll "Anmeldte døde i Oslo 1929 - 1932". Døden inntraff i Paris. Dødsårsak: "Milliærtuberkulose".

Den 5. mai 1929 var det stor minnehøytidelighet i Folkets hus. Store sal var fylt til trengsel. Ella Hval skriver: "En storstilet høytidelighet for en snaut 28-årig ung mann hvis eneste synlige innsats var to beskjedne diktsamlinger (…) Noe lignende har ikke hendt verken før eller siden."

Litteratur:
Hval, Ella: Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme. Gyldendal 1979.
Bjørnsen, Johan Faltin: Rudolf Nilsen. Mennesket og dikteren. Hans livsverk og livshistorie. Gyldendal 1951.