|
"Jeg må kalle
han Rulle" sier skuespillerinnen Ella Hval
om sin første ektemann, Rudolf Nilsen,
"vi brukte aldri annet navn verken til ham
eller om ham." Ella Hval skriver i sin memoarbok
om årene med Rulle - de var kjærester
i to-tre år før de giftet seg 2.
februar 1924. Ekteskapet varte fram til Rulles
død. Det ble rike år.
De traff hverandre i Arbeidersamfunnet.
Ella hadde hørt han lese dikt og beundret
han lenge på avstand - noe hun sier mange
andre også måtte nøye seg med,
men Rulle var ingen flørt. Ella syntes
han var vakker - og sier han hadde en personlighet
som skapte tillit og trygghet.
|
Ella og "Rulle" på
bryllupsreise til Setskogen,
morfarens hjembygd, 1924. Bilde hentet fra boka
"Rudolf Nilsen", Gyldendal 1951.
Det unge ekteparet på 20
og 23 år flyttet til første felles bopel
- et møblert værelse på Schous plass.
Deres foresatte syntes nok de var for unge for giftemål,
men da svarte Rudolf "Vi er jo over 40 år
tilsammen - og det haster." Det hastet for kjærligheta.
Ella Hval oppsummerer den første tida slik: "Vi
så oss aldri tilbake. Alt lå foran oss.
Jeg tror jeg aldri har vært så uredd i hele
mitt liv."
Ella minnes en ytterst beskjeden
bryllupsfeiring: "Efter besøket hos byfogden
møttes vi i nr. 17 (anm: Vogts gt. nr 17) til
et hyggelig kjøkkenbord, for anledningen pyntet
av mine småsøstre." Ella sier hun
var romantisk og hadde forlest seg på ungpikebøker,
så hun antydet noe om et dikt som et vakkert minne.
Som sagt, så gjort. Om det Rulle kalte deres "første
bryllup" skrev han følgende:
Ella - Mella -
Si det tell'a.
Det som rimer her er Snella.
|
Ella forteller om en mann
som elsket dikt. Skrivepulten hans var fylt med
diktsamlinger. Han hadde en utrolig hukommelse
og kunne sitere dikt. Det gjorde han når
han og Ella gikk lange turer i byens utkanter,
noe de gjorde "om aftenen når vi ikke
var på møter." En aften stanset
han opp og sa: "Du, jeg skal lese noe for
deg som har gjort inntrykk på meg. Det heter
På gjensyn eller noe sånt. Så
kom det:
Jeg elsker dig, min gate
med støv og sten og sand -
en dal igjennem byen
det store ørkenland.
Her har jeg alt å lenges til,
og lenges - det er alt jeg vil.
Et hjemlig sted på jorden
er ganske godt å ha,
så kan man si: På gjensyn,
når man drar derifra.
Og er det blott en gatesprekk:
man lenges dit når man er vekk.
|
Bilde utlånt av
Gyldendal Forlag.
Baksidetekst:
"Student" 22 år
Det lød som en betroelse.
Jeg ble stående helt betatt. "Hvem har skrevet
det?" Han innkasserte min beundring med et sjenert
smil, pekte på seg selv og sa: "Ego."
Det unge paret var stadig på
flyttefot. På fem år flyttet de seks ganger.
Ella syntes det var slitsomt, og mens Rudolf var på
sin siste utenlandsreise, fant Ella en leilighet i Rådhusgaten
23. Her ville hun bo. Hun skrev til Rulle at hun nå
ikke ville være med på flere flytninger.
Merkelig nok, sier Ella, fikk hun umiddelbart svar fra
ektemannen som var begeistret. Han, den frie bohemen,
antydet nå at de kunne starte en "borgerlig"
tilværelse, anskaffe møbler, deriblant
få tak i noen barnesenger
Rulle kom ikke hjem til sin Ella.
På reisen ble han meget syk. Det var tuberkulose.
Han ville absolutt hjem og på hjemreisen, i Paris,
døde han. Hans reisekamerat, dr. Holen, hadde
fortalt Rudolf hvor syk han var. Siste dag han levde
snakket han om sin Ella og om Sovjet-Russland. Han beklaget
at han ikke fikk reist enda en gang til dette land som
han elsket så høyt. 23. mars 1929, kl.
7.45 døde han. Noe av det siste han sa var: "Det
er fanden å måtte dø så ung!"
Rudolf Nilsen skrevet inn
i protokoll "Anmeldte døde i Oslo 1929
- 1932". Døden inntraff i Paris. Dødsårsak:
"Milliærtuberkulose".
Den 5. mai 1929 var det stor
minnehøytidelighet i Folkets hus. Store sal var
fylt til trengsel. Ella Hval skriver: "En storstilet
høytidelighet for en snaut 28-årig ung
mann hvis eneste synlige innsats var to beskjedne diktsamlinger
(
) Noe lignende har ikke hendt verken før
eller siden."
Litteratur:
Hval, Ella: Jeg har alltid hatt vanskelig for å
glemme. Gyldendal 1979.
Bjørnsen, Johan Faltin: Rudolf Nilsen. Mennesket
og dikteren. Hans livsverk og livshistorie. Gyldendal
1951.
|