Oslo kommune

Restanseregisteret fra 1680 er et godt utgangspunkt for å si noe om byens skattesystem og de økonomiske stridigheter som sto mellom menige borgere på den ene siden og privilegerte embedsmenn på den andre.

Av Bård Alsvik

Fram til 1600-tallet – før pengehusholdningen for alvor fikk fotfeste i Norge – besto borgernes bidrag til fellesskapet av personlig innsats, som var alt fra vakthold til veistell. I arkivene (Riksarkivet) finnes det mange saker der borgere og bønder søker om fritak fra byrdene. Men da den klingende mynt fikk større betyning for husholdningene, og for Staten, i løpet av 1600-tallet, ble skattespørsmålet det store stridsemnet.

Christiania var en liten by, men ga masse klingende mynt i kongens kasse. Kopperstikk fra 1816. Kopi i Byarkivet.

Borgere mot embedsmenn
Halvparten av de skatter som byen ble ilagt fra staten, skulle utliknes fra den såkalte grunnskatten. Denne skatten tok utgangspunkt i eiendommene og utgjorde ti prosent av grunntaksten. Den andre halvparten av byens skatter var næringsskatten – skatt på handel- og håndverksvirksomhet.

Skattestriden i Christiania sto først og fremst mellom embedsmennene på den ene siden og borgerne på den andre. Embedsmennene hadde i kraft av sin stilling oppnådd skattefrihet som falt byens borgere tungt for hjertet. Flere av de kongelige tjenestemennene livnærte seg av næringsvirksomhet ved siden av embedsgjerningen. Generalløytnant Caspar Hermann Hausmann drev eksempelvis et av de beste sagbrukene i byens omegn ved siden av annen borgerlig handel, men han betalte ikke en daler i næringsskatt, slik de menige borgerne måtte.

Fra først av hevdet de privilegerte embedsmennene at de ikke skulle betale verken grunnskatt eller næringsskatt. Etter innføringen av eneveldet i 1660 ser det imidlertid ut til at embedsmennene mistet deler av sine skatteprivilegier. Restanseregisteret fra 1680 omfatter restanser (krav på ubetalt skatt) tilbake til 1667, og her må embedsmennene være så gode å betale grunnskatten på lik linje med de sivile borgerne.

Næringsskatten fortsatte imidlertid å være en byrde for det menige borgerskapet alene. Borgere gjorde av den grunn det de kunne for å velte mest mulig av byens utgifter over på grunnskatten.

Etter bybrannen i 1624 krøp byen over Bjørvika og fikk navnet Christiania. De første årene etter flyttingen ble borgerne fritatt fra skatter. Etter hvert ble det utliknet skatt på eiendom og næring. Kart 1816, kopi i Byarkivet.

Hardt belastede borgere
Kongen sto i mange tilfeller i gjeld til de rikeste i forbindelse med låneopptak ved krigføring. Lånene ble gitt med lovnader om privilegier, som regel skattefritak og med pant i kongens eiendommer. Byens absolutt rikeste mann på 1640- og 1650-tallet, Selius Marselis, som hadde gitt Krisitian 4. store lån og drev borgerlig næring i stor skala uten å ta borgerskap, var fritatt for byskatt, toll og andre avgifter. I Knut Sprautens bind av byhistorien, kan vi også lese om jernverkseier Jørgen Philipsen som slapp å betale byskatt fra 1660, samt hans navnebror Jørgen Paulsen som var fritatt fra byens "tynge" i 19 år fordi han forvaltet kongens stemplede papirer.

Mange privilegerte ga ekstra belastning for de ikke-privilegerte, og borgerne førte en ustanselig kamp for å få til en mer rettferdig fordeling av byens utgifter. Kampen om å gjøre hus og eiendom til det vesentligste skatteobjektet er allerede nevnt. Men kongen sto som regel i et så sterkt økonomisk avhengighetsforhold til sine kreditorer at han vanskelig kunne gjøre noe med saken.

Chr. Stockfleth var president og ledet byens magistrat (byens styre) hele den perioden som restanseprotokollen dekker.

For å få bysamfunnet til å fungere uten at den økonomiske belastningen ble for stor for de ikke-privilegerte, ble borgerne pålagt flere "kommunale" arbeidsoppgaver, som regel i form av ulike verv. Disse oppgavene gikk som oftest på omgang. Kemnere, takserborgere, revisorer, kirkeverge og overformyndere er eksempler på slike ulønnede verv. Byens oppgaver var imidlertid omfattende og mangeartede og et stort korps av lønnede personer måtte til: Vektere, skarprettere, nattmenn (renholdsarbeidere) og organister, for å nevne noen av dem.

Særskatter
I tillegg til grunnskatten og næringsskatten ble det skrevet ut en rekke særskatter – eller ekstraskatter. Ekstraskattene som ble samlet inn i Christiania omkring 1680, var statlige skatter som ble innkrevd av byens myndigheter og gikk videre til felleskasser i København.

Ved slik skattlegging var det vanlig at de med høyest rang og derav også de best bemidlede, måtte betale mest. Rangordningen var derfor for staten en viktig inntektskilde.

Flere av dem som står i skattemanntallet fra 1680 var rangspersoner – de hørte til det øverste sjiktet i byen. I en kongelig forordning fra samme år som skatterestansene ble nedtegnet, ble rangspersonene inndelt i 16 klasser. Hvilken rangklasse man tilhørte, ble bestemt ut fra hvilken stilling vedkommende hadde, og i hver klasse kunne det være opptil 12 stillinger.

Rangspersoner måtte betale særskilte typer avgifter og skatter. De med høyest rang måtte blant annet betale vielsespenger dersom de giftet seg. Det var skatt på parykker, hester og vogner, og i ufredstid ble også rangspersonene belastet med ekstra krigsskatt. Under Karl XIIs angrep på Norge i 1716 og 1718, måtte eksempelvis en person i første rangklasse betale hundre riksdaler for seg selv, seksti daler for sin kone og 35 for hvert barn (opp til tre barn), til sammen 270 riksdaler. En mann i niende klasse, med frue og tre barn, slapp unna med 66 daler.

Gyldenløvefeiden og krigsskatten
Skatterestanse-registeret som vi har lagt ut i sin helhet, viser som nevnt en oversikt over skatter som ble forsøkt inndrevet i perioden 1667 til 1680. Byens magistrat, som hadde hovedansvaret for å drive inn skatten, tok stivkosten i bruk for å få inn de godt og vel 15 000 riksdalerne som staten hadde til gode i Christiania.

Et artig poeng ved restanseregisteret er at byens magistrat (borgermestre og rådmenn) møter seg selv i døra når skattene skal inndrives. Eksempelvis skylder rådmann Thomas Bertelssen hele 178 riksdaler i ulike skatter for perioden 1670 til 1678. For hvert år betaler han blant annet 6 riksdaler i grunnskatt. Rådmennenes skatteprivilegie når det gjelder grunnskatten er med andre ord opphevet fra og med 1670. Blant det menige borgerskap, forekommer det på sin side nesten ikke en eneste restanse på grunnskatt.

Ulrik Fredrik Gyldenløve, stattholder i Norge fra 1664, påla Kristiania-borgerne krigsstyr fra 1677.

Skattene som ble innkrevet gir oss også en påminnelse om at landet var preget av krig. Kong Fredrik 3s uektefødte sønn, Ulrik Fredrik Gyldenløve, satt som stattholder i Norge i det meste av den tiden skatterestanse-boka dekker. I 1670 hadde han kjøpt Fritzø-godset med jernverk, sagbruk og kverner, og året etter hadde han gjort dette til grevskapet Larvik, og byen ble kjøpstad. Gyldenløve trivdes imidlertid best med det muntre liv ved hoffet i København, og forlot Norge. Men da Ludvig 14. forsøkte å knekke Holland med hjelp av England og Sverige, beordret danskekongen Gyldenløve tilbake til Norge i 1773 for å ruste opp mot Sverige – Danmark-Norges gamle fiende. I første omgang klarte Gyldenløve seg uten Kristiania-borgernes skattedaler, og da krigen brøt løs i 1675, sto landet bedre rustet enn noen gang før med 12 000 mann og opprustede festninger.

Gyldenløve hadde lenge krigslykken med seg, og i juni 1676 sto han klar til å rykke inn i Gøteborg. I mangel av store kanoner vendte han imidlertid nesa mot Båhus festning. Men et blodig nederlag i sør, med den mer eller mindre udugelige hærføreren – kongen selv, Christian 5. – gjorde at Gyldenløve måtte trekke seg tilbake.

Vel tilbake i Norge gikk han i gang med ny opprustning, og denne gangen slapp ikke Kristiania-borgerne unna. Både i 1677, 1678 og 1679 ble borgerne ilagt krigsstyr, eller krigsskatt. Bruker vi igjen rådmann Thomas Bertelssen som eksempel, ser vi at han skulle betale 11 riksdaler i krigsskatt for 1677, 22 daler året etter og også 22 daler for året 1679. På samme oppslag i protokollen finner vi skredder Tomas Hanssen som skyldte syv riksdaler alle tre årene, noe som ser ut til å være minstesatsen for krigsskatten og tilpasset i dette tilfellet en ikke-rangsperson.

Smørskatt og familieskatt
Tre andre skattetyper går igjen i restanseregisteret fra 1680. Den ene er smørskatten. Det er usikkert hvilket opphav smørskatten hadde, men den stammer sannsynligvis fra middelalderen. Opprinnelig betalte man en avgift i smør, men på 1600-tallet var smørverdien omregnet i penger. Rådmann Bertelsen skyldte smørskatt for fire år - i alt åtte riksdaler. To riksdaler i året i smørskatt var ikke mye for en såpass velhavende mann som Bertelssen. Og vi ser i restanseprotokollen personer som betaler både fire og fem riksdaler i året i smørskatt. Bakgrunnen for denne forskjellen ligger i at smørskatten var en del av den såkalte proviantskatten. Den var ikke knyttet til rang, men til jordeiendom.

Utdrag fra Restanseprotokollen og oppslaget der vi finner Raadmand Bertelssen som skyldte både "Grundskat, kobberskat, Smørskat, krigsstyr og familieskat".

Bertelsen og flere med han måtte også betale "kobberskat". Det er nærliggende å tro at "kobberskat" er en feilskriving av ordet "koppskatt" (av det tyske ordet kopf=hode). Koppskatten var en ekstraskatt , og vi vet at den ble innkrevd flere ganger på 1680-tallet. En annen type skatt, som vi har opplysninger om, er familieskatten, eller den såkalte folkeskatten. Dette var en personskatt som lå på de fleste kategorier tjenestefolk og på familiemedlemmene. Satsene varierte etter hovedpersonens rang eller stilling. Bertelsen, som de andre som skyldte familieskatt, måtte betale dobbelt avgift i gebyr for uteblitt betaling. For 1677 skyldte han 11 daler, og 22 daler for henholdsvis 1678 og 1679.

Den siste type skatt som blir innkrev i følge retsanseprotokollen er Prinsessinne-/prinsessestyr. Dette var også en ekstraskatt som ble innkrevd når frøkener (medlemmer av kongefamilien) giftet seg (også kalt føkenskatt og brudeskatt). Skatten ble innkrevd for siste gang i 1749. Styr er et fordansket uttrykk fra tysk: Steur (skatt). Det ble innkrevd prinsessestyr i Danmark og Norge i forbindelse med prinsesse Vilhelmine Ernestines bryllup, jf. forordning fra juni 1670.

Bla i skatterestanse-protokollen (galleri)
Se en transkibert utgave av registeret (personoversikt)
Se et transkribert eksempel (Hr Samuel Zachariesen)