"I Juli Maaned laa den sporadiske Gift, der
senere epidemisk herjede vor Hovedstad, som et kogende
Æg og rugede ud Bacillerne... Vi levede paa
Berg i den vakreste Natur, i Sol og ren Luft –
hvad havde Døden med os at gjøre?
Og alligevel blev vi tvunget til at tage Del i hver
eneste Begivenhed fra Hovedstaden, der lig et stort,
aabent Lazaret udspyede sit Smittestof gjennem alle
Porer og Kanaler, og hvis glødende Atmosfære
forekom os fra vor Høide at ruge over Byen
lige en gulagtig, giftig Sky".
Av Bård Alsvik
Dette skrev Johanne Vogt, statsråd Jonas
Colletts barnebarn, i sine erindringer fra Kolerasommeren
1853. Epidemien tjue år i forveien –
i 1833 – hadde hun ingen erindringer om. Det
året ble hun født, og det året
slo koleraen nesten utelukkende ned i de trangbodde
arbeiderkvarterene.
Kolera hadde det også vært i byen i
1850, men ikke så voldsom som i 1833, da 1
400 mennesker døde – omlag fireprosent
av befolkningen. Da koleraen igjen opptrådte
i hovedstaden sommeren 1853, følte borgerskapet
seg nokså trygge. "Hvad havde Døden
med os at gjøre", spurte Johanne
Vogt fra sitt landlige paradis på Berg. Men
denne "sosiale" trygghet viste seg snart
å være falsk.
 |
Under
koleraepidemien i 1833 og 1850 hadde det finere
borgerskap i stor grad gått klar av sykdommen.
De promenerte, som her på Karl Johan,
som om sykdommen ikke angikk dem. Avfotografering
av en akvarell, 1905
(A-40203/Uaa/0002/027). |
En sjømann på Rikshospitalet
Mest sannsynlig begynte det på Rikshospitalet,
der en sjømann var innlagt med kolera som
han hadde importert fra Europa. På et eller
annet vis ble mannens smittestoffer ført
ut fra Rikshospitalet med vannledningene fra Mellomverket,
videre til Grensen, Kvartalene og Pipervika. Her
tok smitten nye veier. Nesten en tredel av hele
bybefolkningen ble smittet av kolera eller kolerine
– en lettere utgave av sykdommen – og
over 1 700 personer strøk med.
 |
Byens
vann var en av de viktigste smittekildene under
koleraepidemien i 1853. Smitte ble også
spredd gjennom kloakken, og deler av denne ble
transportert via Akerselva til fjorden. Elva
var også vaskeplass og badeplass, og ga
også grobunn for smitte.
Akerselva sett nordover fra Hausmanns bru, ca.
1890. Fotograf ukjent, for Stadsingeniøren
i Kristiania
(A-20189/U/001/029) |
Sykdommen skilte denne gang ikke mellom borgere
og arbeidere. Om en ikke selv ble smittet, visste
man om noen som var blitt syke, og en uhyggelig
stemning la seg over en nesten folketom by da epidemien
herjet som verst. Johanne Vogts onkel måtte
imidlertid la kolera være kolera. Arbeid ventet
på kontoret, og hest, kusk og vogn ble gjort
klar:
"Endelig ser jeg Onkels spæde Skikkelse
komme ned fra Øverste Etage [på Berg],
Porteføljen under Armen og Frakken over den.
Saa begyndte det: "Farvel da, – et Plæd
over Knærne, du – men husk Portvinen
Klokken tolv! Glem ikke Aviserne, kjære ...
God bless you! Syvert [kusken], pas godt paa Sekretæren,
kjør hurtig gjennem Byen og drik ikke Vand,
Syvert, og husk Listen; vi eier ikke Mad til imorgen
... Hertil kom hos de fleste af os den mystisk-pirrende
Frygt, om disse to gjæve atter vilde møde
frem Kl. 3. De kunde jo favnes av Kolera-uhyret
derinde under Pestskyen – ingen kunde vite
det. Se bare, hvorledes det gik Kaptein Jenssen
– en Aften paa Restaurant med sin Forlovede,
glade og muntre, og næste Morgen døde
– døde begge to."
Men onkelen og kusken slapp unna "uhyret"
også denne dagen. Damene som ventet på
Berg, verket etter å høre nytt fra
byen om sykdommen:
"-Ja, nu skal I høre, begynte Onkel
– den er død, og den er angreben –
siger man – men der er saa megen Løgn
og saa mange Rygter.
- Ingen notable Dødsfall?, lyder det fra
en.
- Jo, Statsraadinde P. Der er skræk og Jammer.
Han var rent forstyrret, Kandidaten, troede Døden
ikke vilde bryde ind blandt vore Rækker. Rent
galt, forstaar I. Skal hilse fra Svoger K. Han selv
med Kone og Børn drog til Kongsberg inat."
 |
Det var uenighet i medisinske kretser hvordan koleraen spredte
seg, men det var en viss forståelse
for at pasientene burde isoleres i lasaretter.
Da en kolearepidemi hadde brudt ut i St. Petersburg
i 1848, fryktet byens Fattigkommisjon at smitten
ville spre seg sjøveien vestover og
nå Christiania. Symptomatisk for borgerskapets
tro på at sykdommen ikke kunne ramme
dem, foreslo kommisjonen at det ble lagt til
rette for et kolera-lasarett for byens fattige,
med plass og utstyr til hundre pasienter .
Forslaget ble vedtatt av formannskapet den
1. august 1848. Klikk
her for å se utstyrslisten.
|
Foranstaltninger mot smitte
En vitenskapsmann med navn Pettenkoefer mente å
ha funne ut hvordan
sykdommen spredte seg ved å se på
jordsmonnet. Hans "jordbunnsteori" skilte
ut mottakelige og uimottakelige lokaliteter, og
mente at premissene for at sykdommen skulle smitte
levende organismer lå i hvilket jordsmonn
stedet hadde. Steder med lavt grunnvann og et godt
humuslag ga grobunn for smitte, mens steder der
grunnfjellet nærmest gikk opp i dagen, var
immune. Når kolerasmittestoffene satte seg
i "vassjuk" jord, ble de spredt med lufta.
Slik jord ble lett forbundet med fattigdom og slum,
og derav oppsto forståelsen av at det var
de fattige som ble smittet.
Jordbunnsteorien, eller miasmeteorien som den også
er blitt kalt etter det greske ordet for forurensning,
ble utfordret av vitenskapsmenn som hevdet at det
ikke var jordbunnskvaliteten som var avgjørende
for sykdomsutbruddene, men menneskene som gikk på
den. "Flere i samtiden hevdet smitteteorien,
uten å vinne særlig gehør for
den", skriver Jan Eivind Myhre i Oslo
bys historie. Men til en viss grad må man
ha hatt forståelse av at enkelte ting smitter
lettere enn andre. Johanne Vogts onkel fikk jo streng
beskjed fra sin hustru om å holde seg unna
vannet, men å huske portvinen. Familiens huslege
utfyller dette bildet da han en dag kommer på
besøk til Collettene på Berg:
"En Dag kom vor Huslæge Professor
Boeck kjørende. Det var i den allerværste
Tid. Han samlede os alle og gav sine Ordre: - Er
Apotheket i orden, Draaber, Opium, Riis tilstede?
Fin Portvin hver Formiddag og til Middag to kraftige
Retter Mad. Meget lidet tilaftens – leve godt,
omtrent som før. Ikke tale om at sende Bud
efter mig; ikke tale derom! Lazarete paa Gaustad,
og derfra hentes Læge. Flink Mand, men allerede
overanstrengt. - Hør nu Smaapiger, kom hid.
Ingen Frugt, hvad!"
Men jentene kunne ikke dy seg. Den bugnende frukthaven
med tunge, overmodne glassepler og voksgule pærer,
lå der som et paradis for sultne og søthungrige
jentemager. Ugjerningen ble oppdaget, og de skyldige
fikk kjeft av mormor. Nå var det likevel ikke
så farlig med disse eplene, mente huslegen.
Han betrodde Johanne selv at han spiste frukt, og
takket ja til en pakke med epler ved avreisen uten
at mormor fikk vite om det. Men han tilla bemerkningen
at "I maa gjerne spise Frugt, naar I er
vant til det". For var det noe doktoren
var sikker på så var det at det gjaldt
å holde fordøyelsen i orden når
epidemien rast som verst! Derfor et regelmessig
kosthold, ikke for mye til kvelds og portvin for
å holde magen i i trim. Diaré var således
et av de klareste symptomer på kolera, og
behandlingen av sykdommen gikk først og fremst
ut på å holde den i sjakk. Derfor ga
huslegen familien streng beskjed om å holde
"Apotheket" i orden.
Diaré
og de komplikasjoner det skapte var i seg selv en
forholdsvis vanlig dødsårsak i Kristiania
til ut på 1900-tallet. Hvis den ikke lot seg
stoppe, førte den til uttørking av
kroppen, og til slutt kunne døden inntreffe.
Behandlingen mot kolera var derfor å stoppe
diaréen. "Draaber", som huslegen
kalte det, var en blanding av opium, kamfer, kaskarille
og rabarbra, som skulle ha en effekt på mageondet.
Portvinen skulle på sin side serveres godt
avkjølt, og sammen med tanninoppløsning
skulle den skylde tarmene.
 |
Ankerløkkens Gravlund er for lengst forsvunnet. Den
lå der Ankertorget finnes i dag mellom
Nybrua og Ankerbrua. Utsnitt av Næsers
kart av 1860, original i Byarkivet.
|
Koleralikene på Ankerløkken
Koleraepidemien var på høyden i september.
Sporene etter den finner vi i dag i de eldre arkivene
etter Kirkevergen. Ankerløkkens Gravlund,
som lå ved kanten av Akerselva ved Nybrua,
var anlagt i forbindelse med epidemien i 1833. I
1839 var den imidlertid blitt fast gravlund for
bymenigheten.
I protokollen
fra 1853 over begravde lik, finner vi
en del av de 1 700 som ikke overlevde sykdommen.
Den første som legges i jorda den 31. august
1853, er den 41-årige gullsmed Hans Lemm.
1. september følges han av tre nye ofre,
og dagen etter enda fire til. Rundt midten av september
legges det omlag 10 kolerarammede i gravene hver
dag, tett ved hverandre og med bena vendt mot nord.
Etter den 23. september ser det imidlertid ut til
at epidemien er på tilbaketog. Den 24. september
begraves det kun tre døde av kolera, og dagen
etter ingen. Et par-tre tilfeller kommer mot slutten
av måneden og et par tre nye tilfeller i løpet
av oktober måned. Søndag den 30. oktober
1853, legges "Bondemand" Amund Thoresen
Skrukkerud i jorda, som det siste koleraofferet
på Ankerløkkens Gravlund.
Protokollen gir et bilde av epidemien sommeren
1853. Den gir et bilde av epidemiens kraft og utvikling,
og til en viss grad viser den at koleraen ikke skilte
mellom fattig og rik denne gang. Det må likevel
nevnes at de aller fleste som tilhørte borgerskapet
fant plass til sine kjære i festede familiegravsteder
på Vår Frelses Gravlund. Fra denne gravlunden
er det ikke bevart begravelsesprotokoller som gjør
det mulig å studere dødårsaker
innenfor enkelte perioder. Ankerløkken var
på sin side dominert av fattiggraver. Likevel
finner vi både mestre og svenner om hverandre
blant de begravde koleralikene, sammen med arbeidere,
vognmenn, jurister, malere, kjøbmenn og sjøfolk
og et fåtall barn av ulik stand. Det store
antall døde gjorde sitt til at man måtte
finne plass der det plass var.
Mot slutten av september pustet også folket
på Berg lettet ut:
"Dagene var kjøligere, Nætterne
endog kolde, og de dødes Tal mindsket. Kanhænde
vi nu var bleven vant til at høre om disse
pludselige Dødsfald, der rammede alle Klasser
og ikke tog Hensyn til Aar eller Alder. Livet hang
i en Traad for oss alle, og ligesaa kjed som vi
var af disse overdrevne Forsiktighedsregler, ligesaa
trætte var vi af at se paa disse indhyllede
Skikkelser, der levde i Frygt og Bæven...
Den 6te Oktober flyttede vi til Byen for at feire
et Sølvbryllup hos en Onkel, og det var med
Glædestaarer den store Slegt mødtes
fra alle Kanter."
Litteratur:
Johanne Vogt, "Statsraad Collets Hus og hans
Samtid", Oslo 1925.
Jan Eivind Myhre, "Hovedstaden Christiania",
Oslo bys historie b.3, Oslo 1990.
Bård Alsvik, "Døden i Christiania"
i Tobias 4/98.
Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon,
Kbh. 1900.
Utrykt kilder i Byarkivet:
Begravelsesprotokoll for Ankerløkken 1851-1866,
Kirkevergen i Oslo, Gg0005.
Bystyresak No. 3 1848.
bard.alsvik@byarkivet.oslo.kommune.no
|