"I Juli Maaned laa den sporadiske Gift, der senere epidemisk herjede vor Hovedstad, som et kogende Æg og rugede ud Bacillerne... Vi levede paa Berg i den vakreste Natur, i Sol og ren Luft – hvad havde Døden med os at gjøre? Og alligevel blev vi tvunget til at tage Del i hver eneste Begivenhed fra Hovedstaden, der lig et stort, aabent Lazaret udspyede sit Smittestof gjennem alle Porer og Kanaler, og hvis glødende Atmosfære forekom os fra vor Høide at ruge over Byen lige en gulagtig, giftig Sky".

Av Bård Alsvik

Dette skrev Johanne Vogt, statsråd Jonas Colletts barnebarn, i sine erindringer fra Kolerasommeren 1853. Epidemien tjue år i forveien – i 1833 – hadde hun ingen erindringer om. Det året ble hun født, og det året slo koleraen nesten utelukkende ned i de trangbodde arbeiderkvarterene.

Kolera hadde det også vært i byen i 1850, men ikke så voldsom som i 1833, da 1 400 mennesker døde – omlag fireprosent av befolkningen. Da koleraen igjen opptrådte i hovedstaden sommeren 1853, følte borgerskapet seg nokså trygge. "Hvad havde Døden med os at gjøre", spurte Johanne Vogt fra sitt landlige paradis på Berg. Men denne "sosiale" trygghet viste seg snart å være falsk.

Under koleraepidemien i 1833 og 1850 hadde det finere borgerskap i stor grad gått klar av sykdommen. De promenerte, som her på Karl Johan, som om sykdommen ikke angikk dem. Avfotografering av en akvarell, 1905 (A-40203/Uaa/0002/027).

En sjømann på Rikshospitalet
Mest sannsynlig begynte det på Rikshospitalet, der en sjømann var innlagt med kolera som han hadde importert fra Europa. På et eller annet vis ble mannens smittestoffer ført ut fra Rikshospitalet med vannledningene fra Mellomverket, videre til Grensen, Kvartalene og Pipervika. Her tok smitten nye veier. Nesten en tredel av hele bybefolkningen ble smittet av kolera eller kolerine – en lettere utgave av sykdommen – og over 1 700 personer strøk med.

Byens vann var en av de viktigste smittekildene under koleraepidemien i 1853. Smitte ble også spredd gjennom kloakken, og deler av denne ble transportert via Akerselva til fjorden. Elva var også vaskeplass og badeplass, og ga også grobunn for smitte. Akerselva sett nordover fra Hausmanns bru, ca. 1890. Fotograf ukjent, for Stadsingeniøren i Kristiania (A-20189/U/001/029)

Sykdommen skilte denne gang ikke mellom borgere og arbeidere. Om en ikke selv ble smittet, visste man om noen som var blitt syke, og en uhyggelig stemning la seg over en nesten folketom by da epidemien herjet som verst. Johanne Vogts onkel måtte imidlertid la kolera være kolera. Arbeid ventet på kontoret, og hest, kusk og vogn ble gjort klar:

"Endelig ser jeg Onkels spæde Skikkelse komme ned fra Øverste Etage [på Berg], Porteføljen under Armen og Frakken over den. Saa begyndte det: "Farvel da, – et Plæd over Knærne, du – men husk Portvinen Klokken tolv! Glem ikke Aviserne, kjære ... God bless you! Syvert [kusken], pas godt paa Sekretæren, kjør hurtig gjennem Byen og drik ikke Vand, Syvert, og husk Listen; vi eier ikke Mad til imorgen ... Hertil kom hos de fleste af os den mystisk-pirrende Frygt, om disse to gjæve atter vilde møde frem Kl. 3. De kunde jo favnes av Kolera-uhyret derinde under Pestskyen – ingen kunde vite det. Se bare, hvorledes det gik Kaptein Jenssen – en Aften paa Restaurant med sin Forlovede, glade og muntre, og næste Morgen døde – døde begge to."

Men onkelen og kusken slapp unna "uhyret" også denne dagen. Damene som ventet på Berg, verket etter å høre nytt fra byen om sykdommen:

"-Ja, nu skal I høre, begynte Onkel – den er død, og den er angreben – siger man – men der er saa megen Løgn og saa mange Rygter.
- Ingen notable Dødsfall?, lyder det fra en.
- Jo, Statsraadinde P. Der er skræk og Jammer. Han var rent forstyrret, Kandidaten, troede Døden ikke vilde bryde ind blandt vore Rækker. Rent galt, forstaar I. Skal hilse fra Svoger K. Han selv med Kone og Børn drog til Kongsberg inat."

Det var uenighet i medisinske kretser hvordan koleraen spredte seg, men det var en viss forståelse for at pasientene burde isoleres i lasaretter. Da en kolearepidemi hadde brudt ut i St. Petersburg i 1848, fryktet byens Fattigkommisjon at smitten ville spre seg sjøveien vestover og nå Christiania. Symptomatisk for borgerskapets tro på at sykdommen ikke kunne ramme dem, foreslo kommisjonen at det ble lagt til rette for et kolera-lasarett for byens fattige, med plass og utstyr til hundre pasienter . Forslaget ble vedtatt av formannskapet den 1. august 1848. Klikk her for å se utstyrslisten.

Foranstaltninger mot smitte
En vitenskapsmann med navn Pettenkoefer mente å ha funne ut hvordan sykdommen spredte seg ved å se på jordsmonnet. Hans "jordbunnsteori" skilte ut mottakelige og uimottakelige lokaliteter, og mente at premissene for at sykdommen skulle smitte levende organismer lå i hvilket jordsmonn stedet hadde. Steder med lavt grunnvann og et godt humuslag ga grobunn for smitte, mens steder der grunnfjellet nærmest gikk opp i dagen, var immune. Når kolerasmittestoffene satte seg i "vassjuk" jord, ble de spredt med lufta. Slik jord ble lett forbundet med fattigdom og slum, og derav oppsto forståelsen av at det var de fattige som ble smittet.

Jordbunnsteorien, eller miasmeteorien som den også er blitt kalt etter det greske ordet for forurensning, ble utfordret av vitenskapsmenn som hevdet at det ikke var jordbunnskvaliteten som var avgjørende for sykdomsutbruddene, men menneskene som gikk på den. "Flere i samtiden hevdet smitteteorien, uten å vinne særlig gehør for den", skriver Jan Eivind Myhre i Oslo bys historie. Men til en viss grad må man ha hatt forståelse av at enkelte ting smitter lettere enn andre. Johanne Vogts onkel fikk jo streng beskjed fra sin hustru om å holde seg unna vannet, men å huske portvinen. Familiens huslege utfyller dette bildet da han en dag kommer på besøk til Collettene på Berg:

"En Dag kom vor Huslæge Professor Boeck kjørende. Det var i den allerværste Tid. Han samlede os alle og gav sine Ordre: - Er Apotheket i orden, Draaber, Opium, Riis tilstede? Fin Portvin hver Formiddag og til Middag to kraftige Retter Mad. Meget lidet tilaftens – leve godt, omtrent som før. Ikke tale om at sende Bud efter mig; ikke tale derom! Lazarete paa Gaustad, og derfra hentes Læge. Flink Mand, men allerede overanstrengt. - Hør nu Smaapiger, kom hid. Ingen Frugt, hvad!"

Men jentene kunne ikke dy seg. Den bugnende frukthaven med tunge, overmodne glassepler og voksgule pærer, lå der som et paradis for sultne og søthungrige jentemager. Ugjerningen ble oppdaget, og de skyldige fikk kjeft av mormor. Nå var det likevel ikke så farlig med disse eplene, mente huslegen. Han betrodde Johanne selv at han spiste frukt, og takket ja til en pakke med epler ved avreisen uten at mormor fikk vite om det. Men han tilla bemerkningen at "I maa gjerne spise Frugt, naar I er vant til det". For var det noe doktoren var sikker på så var det at det gjaldt å holde fordøyelsen i orden når epidemien rast som verst! Derfor et regelmessig kosthold, ikke for mye til kvelds og portvin for å holde magen i i trim. Diaré var således et av de klareste symptomer på kolera, og behandlingen av sykdommen gikk først og fremst ut på å holde den i sjakk. Derfor ga huslegen familien streng beskjed om å holde "Apotheket" i orden.

Diaré og de komplikasjoner det skapte var i seg selv en forholdsvis vanlig dødsårsak i Kristiania til ut på 1900-tallet. Hvis den ikke lot seg stoppe, førte den til uttørking av kroppen, og til slutt kunne døden inntreffe. Behandlingen mot kolera var derfor å stoppe diaréen. "Draaber", som huslegen kalte det, var en blanding av opium, kamfer, kaskarille og rabarbra, som skulle ha en effekt på mageondet. Portvinen skulle på sin side serveres godt avkjølt, og sammen med tanninoppløsning skulle den skylde tarmene.

Ankerløkkens Gravlund er for lengst forsvunnet. Den lå der Ankertorget finnes i dag mellom Nybrua og Ankerbrua. Utsnitt av Næsers kart av 1860, original i Byarkivet.

Koleralikene på Ankerløkken
Koleraepidemien var på høyden i september. Sporene etter den finner vi i dag i de eldre arkivene etter Kirkevergen. Ankerløkkens Gravlund, som lå ved kanten av Akerselva ved Nybrua, var anlagt i forbindelse med epidemien i 1833. I 1839 var den imidlertid blitt fast gravlund for bymenigheten.

I protokollen fra 1853 over begravde lik, finner vi en del av de 1 700 som ikke overlevde sykdommen. Den første som legges i jorda den 31. august 1853, er den 41-årige gullsmed Hans Lemm. 1. september følges han av tre nye ofre, og dagen etter enda fire til. Rundt midten av september legges det omlag 10 kolerarammede i gravene hver dag, tett ved hverandre og med bena vendt mot nord. Etter den 23. september ser det imidlertid ut til at epidemien er på tilbaketog. Den 24. september begraves det kun tre døde av kolera, og dagen etter ingen. Et par-tre tilfeller kommer mot slutten av måneden og et par tre nye tilfeller i løpet av oktober måned. Søndag den 30. oktober 1853, legges "Bondemand" Amund Thoresen Skrukkerud i jorda, som det siste koleraofferet på Ankerløkkens Gravlund.

Protokollen gir et bilde av epidemien sommeren 1853. Den gir et bilde av epidemiens kraft og utvikling, og til en viss grad viser den at koleraen ikke skilte mellom fattig og rik denne gang. Det må likevel nevnes at de aller fleste som tilhørte borgerskapet fant plass til sine kjære i festede familiegravsteder på Vår Frelses Gravlund. Fra denne gravlunden er det ikke bevart begravelsesprotokoller som gjør det mulig å studere dødårsaker innenfor enkelte perioder. Ankerløkken var på sin side dominert av fattiggraver. Likevel finner vi både mestre og svenner om hverandre blant de begravde koleralikene, sammen med arbeidere, vognmenn, jurister, malere, kjøbmenn og sjøfolk og et fåtall barn av ulik stand. Det store antall døde gjorde sitt til at man måtte finne plass der det plass var.

Mot slutten av september pustet også folket på Berg lettet ut:

"Dagene var kjøligere, Nætterne endog kolde, og de dødes Tal mindsket. Kanhænde vi nu var bleven vant til at høre om disse pludselige Dødsfald, der rammede alle Klasser og ikke tog Hensyn til Aar eller Alder. Livet hang i en Traad for oss alle, og ligesaa kjed som vi var af disse overdrevne Forsiktighedsregler, ligesaa trætte var vi af at se paa disse indhyllede Skikkelser, der levde i Frygt og Bæven... Den 6te Oktober flyttede vi til Byen for at feire et Sølvbryllup hos en Onkel, og det var med Glædestaarer den store Slegt mødtes fra alle Kanter."

Litteratur:
Johanne Vogt, "Statsraad Collets Hus og hans Samtid", Oslo 1925.
Jan Eivind Myhre, "Hovedstaden Christiania", Oslo bys historie b.3, Oslo 1990.
Bård Alsvik, "Døden i Christiania" i Tobias 4/98.
Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon, Kbh. 1900.

Utrykt kilder i Byarkivet:
Begravelsesprotokoll for Ankerløkken 1851-1866, Kirkevergen i Oslo, Gg0005.
Bystyresak No. 3 1848.

bard.alsvik@byarkivet.oslo.kommune.no