Program-forside til Kosmorama kino i Stortingsgaden 4, byens store kinogate.

Stortingsgata ble etter hvert byens store kinogate. I nr. 4 lå Kosmorama og i en trebrakke på tomten nr. 16 lå Cordial, dessuten lå Bio-kino i den daværende bygningen på hjørnet av Stortingsgata og Tordenskjoldsgate. Da filmloven kom i 1913, måtte man ha bevilling fra kommunestyret for å drive kino. Bio-kino fikk bevilling på den uttrykkelige betingelse at den skulle vise filmer av høy kunstnerisk verdi. I Stortingsgata 10 holdt kinoen Boulevard til, populært kalt ”Bulla”. Det var en meget liten kino med maskinrom oppe under taket, så trangt at filoperatøren måtte ligge når han skulle vise film. I Akersgata 6 lå Bulles kinematografer og Grand kinematograf i Karl Johans gate 25 (I andre etasje i Tostrupgården). I Storgata, byens andre kinostrøk, lå Olympia kino i nr. 26, Scala i nr. 25 og Folkekinematografen på hjørnet av Storgaten og Brugata (i andre etasje). Videre østover, i Torggata 14, lå kinoen Stjernen, som senere fikk navnet Fram, dessuten fantes en tid både Nytorgets kinemaografer og Jernbanetorgets kinematografer. I Linåes gate, vest for Storgata, lå kinoen Fata Morgana og i Torget 9 (Stortorget) Londoner-biografen.

Her må også nevnes Alma og Johan Fahlstrøms kino Verdensspeilet i Torggata 9, som aller først gikk under navnet Eldorado variete- og revyteater. Fahlstrøms solgte senere kinoen og de nye eieren ga kinoen det pragende navnet Admiral- Palads. Da kommunen senere overtok, fikk kinoen tilbake sitt opprinnelige navn: Eldorado.

Utenfor sentrum fantes Regina i Nordre gata, Parkteatret ved Olaf Ryes plass, Biorama i Seilduksgata, Sagene kinematografer i Kaysalen på Moløkka og Bogstadveiens kino. Tidlig på 1900-tallet ble det bygget kino også i Cirkus Verdensteater i den store sirkusbygningen fra 1890-årene som lå omtrent der hvor vi i dag finner Haakon VIIs gate 1.

Fra program-forside til Cirkus Verdensteater

Rundt første verdenskrig ble tre praktfulle kinoer åpnet i byen. Det var Carl Johan-Teatret, Palads- Teatret og Victoria Teater. Disse kinoene skilte seg ut på flere vis, og ikke bare på grunn av sitt flotte utseende. Victoria hadde et eksklusivt lite orkester som spilte til filmene. Mens Carl Johan-Teateret hadde, sett ut fra den tiden, nesten skremmende høye priser: Losje kr. 1,- og sal og galleri 75 øre. Palads-teatret hadde på sin side et mekanisk vidunder, en selvspillende fiolin med pianoakkompagnement innebygget i et stort skap med glassvindu. Kinoen ble høytidlig åpnet dagen etter at den første verdenskrigen hadde brutt ut. Omtrent ved krigens slutt åpnet enda en kino i byen, den såkalte Rådhusbiografen i det gamle Tivolis festivitetslokale med inngang fra Bakkegaten.

Forholdene på kinoene var ytterst primitive. De var lange og smale uten noen som helst utsmykning. Lerretet ble i flere tilfeller bare hengt rett på veggen, eller så nøyde man seg med en hvitmalt vegg. Publikum satt enten på lange benker uten ryggstø eller på harde trestoler med klappseter. Rett under tepper eller ved siden av, satt en pianist og klimpret marsjer, valser og annet som passet best til filmene som ble vist. I pausene mellom hver film (de var sjelden lange) hadde kinoeierne noen ganger engasjert ”trekkspillvirtuoser” til å underholde. Det kunne være gutter i 16-17 års alderen i hvite skjorter og hvite bukser med et blått eller rødt skjerf hengende ned fra den ene hofta. På programmet hadde de norske valser, tyske marsjer som ”Alte Kameraden” og det amerikanske motstykket ”Stars and Stripes”.

Filmoperatøren holdt til i et dårlig lydisolert rom bak i lokalet. Selv en iherdig pianist klarte ikke å overdøve duringen fra projektoren. Bildene hoppet titt og ofte fordi apparatet sjelden var fullkommet. Apparatene manglet dessuten motor. Operatøren måtte stå og sveie, og ikke sjelden sveivet han for fort, slik at eksempelvis folk i begravelsesprosesjoner så ut til å være på vill flukt. Kveldens siste forestilling kunne av den grunn være lur å holde seg unna, for da lengtet som regel operatøren hjem til aftensmat og sveivet filmen på rekordtid.

Det var hard konkurranse kinoene i mellom, og utenfor de største sto det ofte menn utkledd i overdådige og flotte uniformer som delte ut programmer til forbipasserende. Med høy røst ramset de opp titlene på filmene og skrøt av dem det beste de kunne: ”Kjempeprogram i dag! Kom å se Lehmann på rulleskøyter og Mannen i Månen eller Ballongen som sprakk! Her får De også se Brudeferden i Hardanger. Levende bilder av betagende virkning. Ny forestilling hver halve time!”

I begynnelsen hadde de burelske og komiske filmene best tak på publikum, i først rekke filmene med de to crazy-komikere Lehmann og Max Linder i tittelrollene. Så kom de virkelig første lattersuksessene med Charlie Chaplin som hovedperson. Hakk i hæl den gravalvorlige, men likevel så komiske Buster Keaton og den sprelske Harold Lloyd med hornbrillene. Her var det scener hvor store, sterke menn ble slått i svime, og fete damer fikk iskrem kastet ned i utringningen.

Den første norske filmen het ”Et drama på havet”, gjorde stor lykke både i Norge, Sverige og Danmark, enda den bare kostet hundre kroner å lage den og den ble innspilt i Frognerkilen. Far og sønn er på havet i et fryktelig uvær, sønnen mister balansen og faller over bord. Faren blir fortvilet. Hans ansikt stivner. På land står moren og er vitne til det hele. Plutselig står det med svære bokstaver på lerretet: DØD!

(Teksten i denne artikkelen bygger på Carl Just artikkel i Aftenposten 23. januar 1962: "På kino i Kristianis i seklets første 20 år")