Juryens begrunnelse for Oslo bys arkitekturpris 2022

I år var det 38 påmeldte til Oslo bys arkitekturpris. Av disse ble 11 nominert. Byutviklingsutvalget i Oslo bystyre innstilte tre prosjekter til finalen:

• Munch
• Pressens hus
• Ruseløkka skole

Vinner av Oslo bys arkitekturpris 2022

Pressens hus

Adresse: Skippergata 22-26, 0154 Oslo

Funksjon/bruk: Kontor- og publikumslokaler

Arkitekt: Atelier Oslo og KIMA arkitektur

Entreprenør: HENT entreprenør

Interiørarkitekt: IARK Interiørarkitekter

Byggherre: Aspelin Ramm

Areal: 4 600 m²

Prosjektet Pressens Hus i Skippergata 22-26 er et moderne kontor og publikumsbygg som har funnet sin plass i to eldre bygårder fra 1880-tallet. Det to bygårdene er transformert og knyttet sammen til et nytt hele for å gi rom til en samling av 11 ulike mediebedrifter. I de nye lokalene i Skippergata er det nå plass til 200 arbeidsplasser over fem etasjer og en rekke utadrettede funksjoner som konferanserom, studioer, samlingssal, kafé og restaurant.

De to bygårdene er totalt ombygget og rehabilitert. Byggene er re-organisert rundt to nye atrier som tilfører dagslys og innfører en ny sirkulasjon som knytter de to bygårdenes ulike nivåer sammen. Det ene atriet danner det nye inngangspartiet, og det andre en samlingssal. Det er grepet med disse to lysgårdene som utgjør selve nerven i prosjektet. De distinkt forskjellige overlyskonstruksjonene i de to atriene tilfører rommene under ulik karakter ved hvordan konstruksjonen fyller rommet eller hvordan dagslyset blir filtrert. I det ene atriet henger trapper fra takkonstruksjonen på dramatisk vis slik at de konstruktive kreftene synliggjøres. I det andre atriet er rommet fylt av en avkledd eksisterende konstruksjon som avslører flere historiske lag.
Dette er et prosjekt som er av stor relevans på flere nivåer. Prosjektet viser hvordan det er mulig å puste liv i eldre og tilsynelatende lite utadvendte bygg, og hvordan transformasjon og gjenbruk virkelig kan skape bærekraftig og unik arkitektur. Revitalisering av Kvadraturen er stadig aktuelt, for selv om det er skjedd mye i Kvadraturen de seneste årene, så er her fortsatt mange bygg som har et uutløst potensial. To i utgangspunktet ganske beskjedne gårder tilbyr nå en helt ny og rik verden bak de gamle fasadene. Vi trenger flere slike gode eksempler på hvordan vi kan gjenbruke og transformere byens eksisterende bygningsmasse. Pressens Hus viser vei for hvordan denne type eldre murgårder kan åpnes opp og gi helt nye rom for byen.

Dette er også et gjenbruksprosjekt. Arkitektene har hatt fokus på å ta vare på mest mulig av de gamle materialkvalitetene og strukturene og har kun revet hvor de måtte. Prosjektet viser en utrolig rikdom i samspillet mellom eksisterende materialer og konstruksjoner og nye tilførte elementer. Her er en konseptuell tydelighet i hva som er nytt og gammel, samtidig er elementene vevet i hverandre på en måte som skaper nye og helt unike løsninger som en ikke ville fått i et ordinært nybygg. Det er høy vanskelighetsgrad i både prosjektering og utførelse her, og det vises en stor vilje til å finne frem til kvaliteter i det gamle og kreativitet i nye gode løsninger.
Prosessen er gjennomført i nær dialog med Byantikvaren, og vitner om et samspill om et prosjekt der man har klart å ta vare på historiske kvaliteter gjennom bruk at nåtidens arkitektoniske grep og metodikk.

Prosjektet Pressens hus treffer godt på alle kvalitetskriteriene for fremragende arkitektur, men det er også til syvende og sist et utrolig vakkert og rikt arkitektonisk verk. Og det er det vi ønsker å hylle i prosjektene vi trekker frem - arkitektur som er bærekraftig og innovativ òg som klarer å tilføre byen noe stort både estetisk, funksjonelt og kulturelt.

Pressens hus er et estetisk, funksjonelt og kulturelt tilskudd til Oslo by, og byutviklingsutvalget innstiller Pressens hus med dette som vinner av Oslo bys arkitekturpris.

Hedrende omtale Oslo bys arkitekturpris 2022

Munch

Adresse: Edvard Munchs Plass 1, 0194 Oslo,

Funksjon/bruk: Museum

Arkitekt: estudioHerreros

Landskapsarkitekt: SLA

Andre aktører: ÅF Advansia AS (Gjennomføring/prosjektledelse)

LPO arkitekter (Norsk samarbeidspartner)

Byggherre: Oslobygg KF

Areal: 26 300 m²

Ytterst på Bjørvika-utstikkeren steiler den nye bygningen som huser Munch: omdiskutert, forhatt og begeistrende. Munch har i sitt første år langt overskredet forventningene til antall besøkende. Knut Hamsun skrev i Sult, på samme tid som Edvard Munch malte, om Oslo, eller Kristiania som byen het i 1890: «-denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den». Det nye Munchmuseet setter også merker i folk: ingen er uberørt av det, like lite som man kan være uberørt av kunsten der.

Bygningen er et resultat av en invitert konkurranse i 2010, og var det eneste bidraget som nyttiggjorde seg av en åpning i tomtevalget til å skille seg fra det generelle prinsippet om høy bebyggelse langs sporområdet, og lavere mot fjorden. Et tårn på en base i munningen av Akerselva ble et landemerke, umulig å overse. Som en parallell til hvordan Rådhusets to tårn er et ikon for demokratiet i det etablerte Oslo, ble kunsten og kulturen manifestert i tårnet med den karakteristiske profilen i Bispevika, i den nye byen.

Bygget skulle være et monument på byens fineste tomt, for landets største kunstner: Mange trodde kanskje vi skulle få et klassisk museum, en hyggelig melodi. I stedet fikk vi rock’n’roll.
Hvorfor er «nyskapende» det første kriteriet for utvelgelse til Oslo bys arkitekturpris, hvorfor kan man ikke bare fortsette å bygge på måten som har fungert før? Prisen skal hedre arkitektur som utfordrer de kjente svarene og bringer faget fremover. I det nyskapende er det gjerne noe fremmed, men i overraskelsen over en kantete form, en uvanlig organisering av rom, og materialer man forbinder med andre typer bygg, ligger det ambisjoner om å lage et museum på en ny måte.
Slik plasserer Munch seg på kartet i Oslo, og bidrar til å plassere Oslo på verdenskartet som en by som kan gjøre noe uventet og bidra til nyskapning.

Munch er ikke et tradisjonelt kunstmuseum. Det er lite høytidelighet eller spor av finkultur i de alminnelige byggevarene, standardiserte rulletrappene og systemfasadene. I stedet for et klassisk museum har vi fått et demokratisk apparat for kunstvisning: flokker med besøkende opp rulletrappene og ut igjen, kanskje mange som ikke normalt ville besøkt et museum, kommer for utsikten, og går ut med en ny erfaring, løftet av både kunst og by. Edvard Munch var kjent for å gi bildene sine en «hestekur», når han satte dem ut i hagen på Ekely og lot dem overvintre blant nedfallsfrukt og sludd for at de skulle få merker av liv og vær og slippe det glansede, pyntede, nye. Det tøffe og usnobbete arkitekturuttrykket kler kunsten godt.

Organiseringen i to volumer gir prosjektet en konseptuell klarhet: En bred base over tre plan tilhører byens kaotiske folkeliv, og er åpen for alle uten billett: her kan man spise og drikke i kafeen, handle, gå på Munchbiblioteket, høre talere i amfiet eller musikk i konsertsalen. Basen er blitt et nytt innendørs torg i byen. I tårnet, derimot, finner man de mørke rommene for kunst, og de lyse, tomme og åpne arealene der man tilbys et helt nytt sted i Oslo, i solskinnet høyt over havnebassenget og bylandskapet. Vertikaliteten og det åpne trappeløpet gir en veksling mellom den heftige kunsten som river i oss i de mørke salene, og pusterommet der man kan nullstille seg før man i en ny etasje dykker inn i kunsten igjen. Denne vekselvirkningen, muliggjort av det overordnede arkitektoniske grepet, fungerer veldig godt. På toppen av tårnet er det åpnet for folk uten billett igjen, med direkteheis fra nedre plan kan man komme ut på takterrassene med barer og besøke restauranten.

Munch er ikke et feilfritt hus. I starten har det vært for mange låste dører, ventilasjonen har vært utilstrekkelig og kanskje heisene for få. Men det er et arkitektonisk prosjekt som har tar risiko, og da kan man akseptere noen startvansker. Gjennomføringen og materialbruk er original: De bølgende, perforerte fasadeplatene gir huset et spesielt og skimrende uttrykk, og er en smart værhud som løser behovet for solskjerming og slik bidra til lavt energiforbruk. Tårnet som utsiktsreise gir en helt ny opplevelse av havnebassenget. Den åpne førsteetasjen vil vitalisere enda mer av kaia. Funksjonelt, estetisk og kulturelt er bygget et vesentlig tilskudd til Oslo, både beboere og besøkende.

Da Oslo rådhus sto ferdig i Pipervika i 1950, ble det kritisert for å bryte kontakten mellom byen og fjorden, mangle historisk forankring for å ha uttrykk som et kontorbygg. I en årrekke var det vanlig at Rådhuset stakk av med seieren som «byens styggeste bygg» i mer eller mindre bitre og mer eller mindre interessante avstemninger. Det tok femti år før man kan si at huset ble allemannseie som byens profil og logo. Munch sjarmerer ikke ved første møte, men vokser desto mer på en over tid. Vi har fått et nytt bygg i en ny vik som skaper diskusjon, men også begeistring.

Ruseløkka skole

Adresse: Løkkeveien 15, 0253 Oslo

Funksjon/bruk: Skole

Arkitekt: Arkitektkontoret GASA AS

Landskapsarkitekt: Asplan Viak AS / Rambøll AS (i detaljprosjektfasen)

Byggherre: Undervisningsbygg Oslo KF

Areal: 10 300 m²
Ruseløkka skole er en barneskole og ungdomsskole for 690 elever i sentrum av Oslo. Prosjektet er forbildeprosjekt i FutureBuilt, og oppnår energikravene til et nær nullenergibygg (nZEB).
Det eldre, eksisterende skolebygget lå midt på tomten, og ble vedtatt revet og erstattet av et nytt skolebygg. Den nye bygningskroppen er lagt helt ut til kanten av eiendommen mot øst langs Løkkeveien. Dette grepet maksimerer størrelsen på den øvre, opphevede skolegården samtidig som den skjermes mot støy og får maksimalt med sol og lys. Plasseringen av skolens hovedvolum har et godt samspill med nabobebyggelsen og danner gode byrom mot Løkkeveien og Ruseløkkveien.

På hjørnet av Løkkeveien og Ruseløkkveien opprettes det en ny forbindelse i form av et trappeamfi som forbinder den store øvre skolegården med en mindre nedre skolegård på gateplan. Historisk var dette den opprinnelige adkomsten til skolen, med en rampe opp til den opphevede skolegården. Ved å reetablere denne adkomsten blir noe av historien om skolen tilbakeført.
På taket av skolen er det etablert enda en skolegård med rikelig med sol og lys hele dagen og en fantastisk utsikt over byen og Oslofjorden. De tre skolegårdene med sine ulike kvaliteter gjør at skolens utearealer oppleves som veldig rike. Her kan alle finne sitt sted.
Det nye trappeamfiet som forbinder øvre og nedre skolegård fungere som et offentlig torg og har sammen med skolegårdene blitt en møteplass i nærmiljøet som benyttes flittig av lokalbefolkningen etter skoletid.

Skolens hovedvolum er utført i rød tegl, og har en presis og enkel form. Det er lagt vekt på detaljrikdom og variasjon i fasadene for å fremheve murverkets arkitektoniske kvaliteter. Den opprinnelige natursteinsmuren rundt anlegget er reetablert som en sokkel for det nye skolebygget. Muren blir dermed en tydelig og viktig del av det nye skoleanleggets arkitektoniske uttrykk, og bidrar til at de vernede, historiske elementene forsterkes og videreføres. Gavlveggene er utført med relieff i tegl og flettverksmur som gir lysinnslipp til bakenforliggende rom. På kveldstid vil lys innenfra slippe ut og danne mønstre i fasaden.

Bygget er organisert rundt to indre atrier som både organiserer planen på en oversiktlig måte og fungerer som skolens innvendige samlingssted. Anlegget er prosjektert med takterrasse, grønt tak med solceller og integrerte solceller i fasaden. Det er benyttet gjenbrukstegl fra den gamle skolen på innvendige vegger, noe som gir materialitet og varme til interiøret i skolen, og gir det nye skolebygget historisk tilknytning.

Det er lagt vekt på å benytte naturlige og bestandige materialer som tåler bruk og slitasje, slik at kvalitetene opprettholdes over tid.
Intensjonen har vært at Ruseløkka skole skal fremstå som et verdig, offentlig bygg med et helhetlig arkitektonisk uttrykk som kan gjøre elever, ansatte og nærmiljø stolte av skolen sin. Dette mener juryen at man har lykkes med og nye Ruseløkka skole fremstår som et meget vellykket svar på en urban skole i tett by.