Juryens begrunnelse for Oslo bys arkitekturpris 2023

I år var det 31 påmeldte til Oslo bys arkitekturpris. Av disse ble 11 nominert. Byutviklingsutvalget i Oslo bystyre innstilte tre prosjekter til finalen:

• Hasle Tre (Redd Barna-huset)
• Hovinbekken (gjenåpningen fra Hasle T til Ensjø T)
• Nasjonalmuseet

Vinner av Oslo bys arkitekturpris 2023

Hovinbekken (gjenåpningen fra Hasle T til Ensjø T)

Funksjon/bruk: Bekkeåpning
Landskapsarkitekt: Bjørbekk & Lindheim
Konsulenter: Norconsult (alle tekniske fag)
Ecofact miljørådgiving (Teglverksdammen)
Byggherre: Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten og Bymiljøetaten
Areal: 65 000 m² (inkl. parker og byrom), gjenåpning av Hovinbekken langs en strekning på 1,5 km

Hovinbekken

Etter å ha vært skjult under bakken i over 50 år, er Hovinbekken gjenåpnet bit for bit. I takt med byutviklingen på Ensjø de seneste 15 årene, er en strekning på halvannen kilometer åpnet og integrert i park- og bystrukturen i det nye byområdet fra Hasle T til Ensjø T.

I hver ende av strekningen er det etablert generøse dammer og vannspeil. Øverst ligger Teglverksdammen ved Teglverket skole, som med sin størrelse, utforming og kraftige vegetasjon framstår som anleggets mest markante del, med høy opplevelsesverdi hele året. Det ryktes om stor ørret i dammen og svanen ligger på reiret, noen få meter unna viltre skolebarn mellom skoletimer. Nederst ligger det urbane vannspeilet på Ensjø torg ved T-banestasjonen. Her dukker bekken under jernbane og t-bane, før den ser dagens lys igjen ved Jordal.

Mellom dammene framstår bekken som en samlende og identitetsgivende nerve, noe unikt som vi bare opplever her. Bekken og parkanleggene den renner gjennom, er viktige leke- og rekreasjonsområder for boligområdene som omkranser den. Bekken og parkdraget framstår i tillegg som en attraktiv urban turdestinasjon, den ligger bare en rask på t-banetur unna for en
stor del av byens befolkning. Langs Gladengveien går bekken i et bymessig opparbeidet gatemiljø, og viser at planteslag vi normalt finner i naturen, også fint kan vokse her og berike byen. Vegetasjonens ville preg og frodighet gir plass for fugler, dyr og innsekter på en annen måte enn tradisjonelle parker sentralt i byen.

Bekkeåpningen er et viktig element i håndteringen av det lokale overvannet og flomsikringen, klimautfordringer vi må finne gode og effektive løsninger på. Bekken har så god vannkvalitet at det går fint å leke i den, og stien langs den er en trygg skolevei. Det er gjort noen gode og avklarede formmessige valg i hvordan natur og bygget landskap møtes. Utformingen av anlegget framstår med et tydelig overordnet grep som løser mange funksjoner, og med robuste detaljløsninger med høy kvalitet.

Prosjektet er frukten av en langsiktig kommunal strategi, der samspill mellom interessegrupper som Oslo Elveforum og entusiastiske fagpersoner i Vann- og avløpsetaten pekte på muligheter og smarte løsninger som deretter er blitt realisert gjennom byutviklingsstrategien for Ensjø. Gjennom planprogram og VPOR er bekkeåpningen og andre fellesområder sikret. Fellesområdene er finansiert gjennom utbyggingsavtaler med områdets private eiendomsutviklere, og Oslo kommune har stått for gjennomføringen.

Flere av boligprosjektene langs bekken har klart å utnytte bekkens potensial i sin utforming, og bidrar slik til å gjøre Ensjøs felles grøntområder større. Det bygges fortsatt langs bekken, og forhåpentligvis vil nye prosjekter berike og utvide anlegget med god landskapsarkitektur. Som for alle våre felles parker er godt vedlikehold over tid en forutsetning for at de skal fylle sin tiltenkte funksjon. På Ensjø er det til dels trangt mellom mange av de nye boligprosjektene, desto viktigere er det å pleie de arealene man har godt.

Hovinbekken på Ensjø treffer godt på alle kvalitetskriteriene for fremragende landskapsarkitektur, nyskapende og bærekraftige løsninger, med høy kvalitet på konsept og gjennomføring. Dette er et prosjekt som klarer å tilføre byen noe stort både estetisk, funksjonelt og kulturelt.

Byutviklingsutvalget innstiller gjenåpningen av Hovinbekken fra Hasle T til Ensjø T som vinner av Oslo bys arkitekturpris 2023.

Hedrende omtale Oslo bys arkitekturpris 2023

Hasle Tre (Redd Barna-huset)

Adresse: Bøkkerveien 2, 0579 Oslo
Funksjon/bruk: Kontor- og publikumslokaler
Arkitekt: Oslotre Arkitekter
Landskapsarkitekt: Grindaker AS
Totalentreprenør: Seltor AS
Interiørarkitekt: I-d. AS & Romlab AS
Byggherre: Bøkkerveien 2 AS (Höegh Eiendom & AF Eiendom)
Areal: 2 700 m²

Hasle har gjennomgått en stor transformasjon de siste årene, og det nyeste tilskuddet til denne nye bydelen, er Hasle Tre.

Prosjektet sluttfører innrammingen av plassrommet foran Vinslottet og danner et nabolagstorg som allerede har begynt å bli godt besøkt. Hasle Tre huser Redd Barnas hovedkontor og fungerer som et moderne og levende kontorbygg med utadrettede funksjoner på bakkeplan. Bygget er på mange måter lavmælt og lite prangende der det føyer seg rolig inn mellom det enorme og monumentale teglbygget til gamle Vinmonopolet og villabebyggelsen på den andre siden. Men prosjektet er fullt av nyskapende og innovative løsninger som en først forstår når en kommer nærmere på og setter seg inn i byggets tilblivelse.

Prosjektet er planlagt og utført med bruk av trekonstruksjoner fra start til slutt. Bruk av massivtrekonstruksjon i større bygg har vært gjort i en del år nå, og har etter hvert blitt et attraktivt og svært klimavennlig alternativ til konstruksjoner i stål og betong. Det er store utslipp av CO2 knyttet til både stål og betongproduksjon, men massivtre som konstruksjonsmateriale halverer utslippet av klimagasser. Dette har ført til en oppblomstring av massivtreproduksjon på industriell skala og det har de siste 10-15 årene forgått mye innovasjon for å få byggemetoden til å bli konkurransedyktig på pris og gjennomføring. Klimavennlig materialbruk i byggebransjen har blitt innført gradvis over tid, det neste steget nå er byggemetoder som sikrer at bygningsdeler kan ombrukes i fremtiden.

Hasle Tre er i front av denne utviklingen, og har som første bygg i Norge blitt oppført som et demonterbart og ombrukbart trebygg. Alle de bærende trekonstruksjonene er planlagt og satt sammen slik at bygget etter endt levetid lett kan demonteres og bygningsdelene kan brukes om
igjen. Prinsippet kan virke som en teknikalitet med begrenset interesse for den alminnelige bruker av bygget, men byggemetoden er synlig og lesbar i bygget når en opplever det, både i det store bildet og ned til detaljer i sammenføyningene. Rommene preges av synlige og presise trekonstruksjoner, og går en nærmere innpå kan en se at bygningsdelene er sammenføyet med tresløyfer og tredybler.

Det er i dag sjelden man i et moderne kontorbygg opplever at byggemetoden og materialbruken er noe å legge merke til. Dagens byggeri, og særlig kontorbygg, er preget av generiske hyllevare-produkter, masseproduserte løsninger, bærekonstruksjoner som er pakket inn i gips og overflater som mangler materialitet. Dette virker fremmedgjørende. I Hasle Tre oppleves materialbruk og detaljene som naturlige, taktile og intuitive. Dette oppleves i alle rommene for de som besøker bygget, og en kan bare tenke seg hvor stor effekt det må ha på de som bruker bygget daglig.
Utad innehar prosjektet en form for klassisk ro med avklart og stram volumoppbygging og store regulære vindusåpninger i en tydelig rytme. Tresponkledningen gir fasadene en tilstedeværende taktilitet og virker på et vis avvæpnende på det strenge formale uttrykket. Arkitektene påpeker at tresponkledningen er et nikk til Vinslottets teglfasade. Bygget er således et godt eksempel på hvordan moderne trebygg kan være urbane og passe inn i et sammensatt bybilde av ulike stilepoker og fasadematerialer.

Det er benyttet gjenbrukte bygningsdeler fra annenhåndsmarkedet til tekniske installasjoner og interiør, og arkitektene tester ut hvordan inneklimaet kan bedres ved bruk av geitehårstepper og andre naturmaterialer. Hasle Tre er med andre ord et prosjekt som har forsøkt å forene flere positive og utforskende grep og er blitt et bygg som er godt for miljøet på veldig mange forskjellige måter.

Prosjektet kan vise vei for hvordan byggene vi oppfører i dag kan bli del av fremtidens sirkulærøkonomi og representerer en ny epoke i moderne byggeskikk. Men alle disse tiltakene og bærekraftige valgene er likevel ikke nok, om det ikke gir bygg som er gode å være i og som står igjen som vakre hus som beriker byen. Hasle Tre makter å gjøre dette, og målbærer en form for humanisme og aktsomhet ikke bare for miljø og klima, men også for sine nabolag og brukere. Bærekraft handler både om å skape bygg og omgivelser som er av høy kvalitet, som blir brukt og satt pris på, og som vil stå seg over tid. Dette mener vi Hasle Tre gjør.

Byutviklingsutvalget innstiller derfor Hasle Tre til hedrende omtale.

Nasjonalmuseet

Adresse: Brynjulf Bulls plass 3
Funksjon/bruk: Museum
Arkitekt: Kleihues + Schuwerk
Landskapsarkitekt: Østengen & Bergo
Byggherre: Statsbygg Areal: 54 000 m²

Konkurransen om et nytt nasjonalmuseum som skulle samle fem ulike kunstinstitusjoner, ble avholdt i 2010, etter lang diskusjon: både om hvorvidt det var en god idé å slå dem sammen, om lokalisering og om bruken av Vestbanetomta med sine to avklippede stasjonsbygninger. Blant de mange forslagene fra flere av verdens beste arkitekter, var det til slutt et stillferdig prosjekt som ble trukket frem av juryen: Kleihues + Schuwerk fikk på merkelig vis det enorme romprogrammet innpasset i avklarede, velproporsjonerte volumer som fremsto naturlig tilpasset tomtens veldig ulike bymessige situasjoner. Ikke minst var skalaen i den østlige fløyen som møtte Vestbanebygget og den nye forplassen, imponerende løst. Det er vanskelig å gjøre noe enkelt, og dette overordnede, bymessige nivået ble godt mottatt i de fleste leire. Etter hvert skulle det bli mer diskusjon.

Klaus Schuwerk beskriver selv to overordnede grep som ble styrende for museets form. For det første ville han at bygget skulle supplere de to andre viktige bygningene som flankerte Rådhusplassen: Akershus festning og Rådhuset. Valget av murte steinfasader og volumenes skarpe geometri, var valg som knyttet det nye bygget til de to andre. I tillegg kom det nye adkomsttorget, en skjermet liten plass tiltenkt skulpturer og servering, som kunne gi besøkende den nødvendige avstanden til byens bråk, og ro til å forberede seg på kunstopplevelsen. Det har vært en viss debatt rundt museets lukkede vegger mot gatene omkring, og om man ville hatt glede av flere åpne fasader. I dette, som i andre spørsmål, har arkitekten tatt et klokkeklart standpunkt. Museet uttrykker seg som en verdig og tidløs skattkiste, og skal ikke selge noe. Fasadene, som kan virke ensformig grå på avstand, har et rikt spill i valører på nært hold. 10 000 m² vegg er murt opp av tykke skiver av Oppdals-skifer, der hver eneste stein som ble lagt opp krevde muskler og nøyaktighet fra flere murere samtidig. Gjenklangen av dette håndverket og lagene og variasjonen i den vakre steinen som er tusenvis av år gammel, oppleves når man kommer innpå. Dette er ikke et hus som skal forandre seg, men forbli det samme og bare bli finere over tid.

Et museum har gjerne to oppgaver: Det skal være en beholder for de aller fineste tingene vi, som samfunn, har: her er det nesten 400 000 objekter som skal oppbevares trygt for kommende generasjoner. Denne rollen kommer frem i byggets lukkede og solide uttrykk. Men funksjonen vi er mest kjent med, er utstillingsrommene som gjør at folk kan oppleve kunst. Organiseringen av utstillingsarealene er enkel, nesten skjematisk: Bak en romslig og lys foajé ligger to etasjer med flere rekker av utstillingsrom for visning fra den faste samlingen, i hovedsak uten dagslys, men med lysgårder til skulptur og med åpninger i veggen på utvalgte steder som gir en viss orientering. På toppen er alabasthallen, eller lyshallen, der gjennomskinnelige vegger gir jevnt lys til skiftende utstillinger, særlig egnet for skulptur. Herfra kommer man også ut på takterrassen, som er tenkt som visningssted for skulptur og til servering, med utsikt over havnebassenget. I bygget finnes også verksteder for ungdom, et bibliotek og tilgjengelige arkiver, i tillegg til en velorganisert administrasjonsavdeling mot Munkedamsveien.

Utførelsen og detaljeringen av interiøret er behersket og utrolig gjennomarbeidet, på et nivå vi sjelden ser her til lands. Et begrenset antall materialer gir ro og oversikt, og lar kunsten få plass og oppmerksomhet. Skiferen fra fasadene er trukket inn i publikumsarealene. I tillegg er det eik, marmor, kalkstein og bronse. Himlingene som mimer overlys, gir luft og letthet til utstillingssalene. Det er typisk at toalettene er verdt å besøke bare for å beundre de hele steinplatene og de fullstendig kontrollerte møtene mellom materialer. Det er alltid oppløftende med god gjennomføring, men i akkurat denne bygningen er det vesentlig.

Man kan ikke diskutere Nasjonalmuseet uten å snakke om tid. Selv om mange byggs varighet overskrider våre egne raske liv, er det ikke så ofte vi står overfor noe som skal stå i hundrevis av år. Arkitekturen i Nasjonalmuseet er tilpasset dette lange perspektivet. Når det gjøres felles investeringer i denne størrelsesordenen, skal man ønske en kritisk debatt velkommen. Men påstander om at moderne arkitektur ikke legger vekt på «det klassiske» (selv om det er et ord med mange betydninger)- treffer dårlig på denne bygningen. Arkitekten har selv oppgitt den nyklassisistiske 1800-tallsarkitekten Karl Friedrich Schinkel som sin viktigste referanse, en arkitekt som også var forbilde for våre egne slotts- og universitetsarkitekter Linstow og Grosch. Det nye museet har et moderne uttrykk, men bygger på klassiske museumsprinsipper og befinner seg i en lang linje av historiske bygninger. Det er betegnende at Schuwerk i sin korte beskrivelse som fulgte påmeldingen til prisen, fant plass til både et Platon-sitat og en sammenligning med et tempel på Akropolis.

Nasjonalmuseet er både opplagt og kontroversielt, både strengt og inviterende. Det er et fremragende og kompromissløst arkitekturverk, med en overordnet klarhet og håndverksmessig gjennomføring vi sjelden ser. At museet gjør Oslo til en mer interessant kulturhovedstad, er åpenbart.

Byutviklingsutvalget innstiller Nasjonalmuseet til hedrende omtale.