9. februar 2021: Pressetreff om koronasituasjonen

OSLO RÅDHUS, 9. februar 2021:

Velkommen til pressetreff her i Oslo rådhus.

I dag er det nøyaktig tre måneder siden vi innførte den sosiale nedstengingen av Oslo.

Tre måneder med strenge begrensninger for barn og unge.

Tre måneder der folk ikke har kunnet gå på treningssenter eller på restaurant med venner.

Tre måneder med full stopp for kultur, restauranter og arrangementer.

Oslofolk fortsetter å stå i frontlinjen i kampen mot pandemien.

Oslofolk fortsetter å betale en veldig høy pris.

Og vi fortsetter å levere: Smittetallene er nå tilbake på det samme nivået som i oktober.

Samtidig har det på disse tre månedene blitt tatt stadig nye grep for å beskytte befolkningen mot viruset og få smitten ned.

Etter betydelig påtrykk fra blant annet Oslo, har grensene blitt stengt. Selv om det tok for lang tid, er vi glade for at den stadige importen av ny smitte forhåpentligvis er stoppet.

Selv et år etter at koronaen kom til landet, følger de aller fleste samvittighetsfullt opp alle råd, regler og anbefalinger.

Selv med kontroll over grensene, synkende smittetall og god etterlevelse av tiltakene, fortsetter den sosiale nedstengingen i Oslo.

Det kan for mange virke som et paradoks.

Gjennom hele 2020 var det byrådet som besluttet tiltakene som gjaldt her i byen, basert på løpende og tett dialog med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.

I 2021 har regjeringen tatt over og innført et komplekst nivåsystem og ringer for ulike kommuner i Norge.

At det har vært behov for å ha noen regionale tiltakspakker på kort sikt har vi hatt forståelse for. Men fra neste uke må Oslo kommune få igjen kontrollen over våre egne tiltak. Det kommer jeg til å være tydelige på overfor regjeringen, og det tror jeg regjeringen vil ha forståelse for.

Hvorfor er det så viktig? Er det så farlig hvem som bestemmer hva i kampen mot pandemien?

Ja, det er det faktisk. Vi som styrer Oslo må kunne vurdere helheten i situasjonen for byen vår. Vi må få lov til å bruke all den kunnskapen vi sitter på.

Vi må få lov til å håndtere denne krise demokratisk, basert på lokal kunnskap.

Et sentralt spørsmål de neste ukene: hvor mye smitte kan vi leve med? Skal vi ned på nærmest null før vi kan lette på noen tiltak?

Nei, for Oslos del er en slik tankegang uaktuell.

Vi ser alt for godt at tiltaksbyrden er for tung. At folk nå har levd lenge nok i en stengt by. Jeg er oppriktig bekymret for om Oslo nå nærmer seg et bristepunkt.

For folks mentale helse. For barn og unge. For den organiserte idretten. For kulturinstitusjonene. For alle som ser at arbeidsplasser og bedrifter er i fare. For alle eneboende og storfamilier.

Det går en grense for hvor stor belastning folk kan bære.

Vi har alle blitt svært bekymret over de muterte variantene av koronaviruset. Fra fagfolk har det kommet protester på at vi i det hele tatt kaller det muterte varianter, og snakker om britiske og sørafrikanske virus.

For alle virus er jo mutanter. Alle virus muterer. Det er derfor det finnes sesonginfluensa, fordi influensaviruset stadig muterer til nye varianter.

Uansett hva vi kaller dem, har bekymringen vært at de nye variantene av viruset vil føre til at smitten øker kraftig.

Så langt har heldigvis ikke det skjedd. I Oslo har vi kraftig forsterket arbeidet med testing, isolasjon, smittesporing og karantene for å stoppe smittespredning de siste ukene.

I noen av våre hardest rammede bydeler har smitten stupt. Det er drevet et intenst, målrettet arbeid fra bydelene, med bruk av mobile teststasjoner, lokale koronaverter, oppsøkende arbeid og utdeling av munnbind og håndsprit.

Mange ressurser finner hverandre og jobber godt sammen – frivillige organisasjoner, bydelene og ressurser sentralt i kommunen.

De samme tiltakene virker heldigvis like godt mot de nye variantene av koronaviruset.

Hva skjer framover i Oslo?

Det kommer ingen lettelser i tiltakene denne uka. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet er svært klare i sine råd til oss. Den nye situasjonen med muterte varianter av viruset er fremdeles så usikker at vi må avvente med å lette på tiltak. Det lytter vi til.

Men, vi kan ikke leve med svært strenge tiltak over lang tid bare for å være på den sikre siden. De nasjonale helsemyndighetene ønsker å få smittetallene så lave som mulig. De er eksperter på viruset, på å vurdere faren for spredning og konsekvenser for helsevesenet.

Men de er ikke, og skal ikke være, eksperter på å gjøre moralske, etiske eller politiske vurderinger.

Som byrådsleder må jeg, av hensyn til de 700 000 innbyggere i denne byen, balansere våre tiltak mot smittespredning med mange andre hensyn, ikke minst på grunn av at denne krisa har vart så lenge.

Når stadig flere av risikogruppene blir vaksinert må det bety noe for hvilke tiltak vi har i byen vår.

Når vi har bedre kontroll over importsmitten må det bety noe for hvilke tiltak vi har i byen vår.

Og når vi får oversikt over de nye variantene av viruset må det også bety noe.

Andre hensyn må ganske snart veie tyngre enn tidligere i pandemien. Hensynet til barn og unge. Hensynet til folks helse. Hensynet til arbeidsplasser og næringsliv.

Ja, hensynet til våre muligheter for å leve frie og forskjellige liv.

Selvfølgelig skal vi ha strenge smittevernregler og begrensinger.

Men det betyr ikke at alt skal være stengt.

Framover er oppgaven å klare å kombinere smittekontroll med et samfunn som gradvis åpner seg opp igjen.

Forholdsmessighet er et styrende prinsipp for håndteringen av pandemien. Smittevernloven setter tydelige begrensninger for våre tiltak. Vi kan ikke sette inn strengere tiltak enn det som trengs. Vi skal være forsiktig med å tøye strikken for hva som er forholdsmessig, bare for å være på den sikre siden.

Også når det kommer til vaksinering bør forholdsmessighet være styrende. I mange kommuner rundt i landet har de knapt smitte, og er i gang med å vaksinere folk i 60-åra. Oslo ligger på 197. plass av norske kommuner når det gjelder vaksineringsgrad. Det mener jeg rett og slett ikke står i forhold til den trusselen vi møter her. Det står ikke i forhold til de tiltakene nasjonale helsemyndigheter mener oslofolk må leve med.

De nye variantene av viruset har gjort spørsmålet om fordeling av vaksiner enda mer prekært. Vi har et tidsvindu nå hvor vi fortsatt kan rekke å vaksinere før de nye muterte virusene får spredt seg og tatt over.

Byrådet begynte en gradvis og kontrollert gjenåpning av Oslo for en uke siden.

Vi forbereder oss, per i dag, for å gå til gult nivå i videregående skole fra førstkommende mandag, men vil komme tilbake til endelig avgjørelse før helga. Andre lettelser vurderes løpende, og kommer til å bli innført gradvis og kontrollert. Det betyr at vi ikke slipper opp fra en dag til en annen, men gradvis beveger oss mot en åpnere by.

Vi vet at situasjonen raskt kan snu, som det har gjort i Dublin og Lisboa. Vi må være forberedt på at vi kan måtte innføre strengere tiltak på kort varsel. Byrådet har hele veien vist at vi er villig til å gjøre det som trengs for å forsvare liv og helse for våre innbyggere.

Men dere, helse er mer en fravær av sykdom. Vi skal ikke være naive i møte med pandemien, men vi må heller ikke bli enøyde. Vi må se helheten, vi må se menneskene som samfunnet vårt består av. Vi må ta innover oss de konsekvensen en evig nedstenging har for folk.

Hvis smitten stiger igjen, må vi gjøre nye vurderinger. Men så lenge smitten er på et lavt nivå, må vi også ta andre hensyn.

Oslo tar det ansvaret, som vi har gjort gjennom hele pandemien.

Nå vil helsebyråd Robert Steen orientere om status for kampen mot viruset – om vaksinering og ytterligere intensivert arbeid med testing, smittesporing, isolasjon og karantene.

(Det kan være forskjeller mellom teksten og det som ble framført på pressetreffet.)