Vold og seksuelle overgrep mot barn - Samhandlingsrutine

1. Formålet med rutinen og barnets beste

Formålet med rutinen er å styrke det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet i krysningspunktet mellom barnevernstjenestens og politiets arbeid og oppgaver. Rutinen gir retningslinjer og føringer for samhandling mellom Oslo kommune ved barnevernstjenesten og barnevernsvakten og Oslo politidistrikt. Rutinen er gjeldende i saker der barn mellom 0-18 år lever med vold i nære relasjoner ved at de er direkte utsatt for vold og overgrep og/eller indirekte, ved at de lever med at noen i deres nære relasjon er utsatt for vold og overgrep («vitne»). Rutinen kan også danne grunnlag for samhandling mellom bydelenes barnevernstjeneste og Oslo politidistrikt i andre type saker hvor barn utsettes for - eller utsetter andre for kriminalitet.

Samhandlingsrutinen skal ivareta fokuset på tidlig inngripen og tilrettelegge for at det blir gitt kompetent og tilpasset hjelp til rett tid. Overordnet felles mål er at vold og overgrep mot barn skal opphøre og at barns rettssikkerhet ivaretas.

Rutinen bygger på verdiene åpenhet, ydmykhet, kjærlighet og medbestemmelse. Tjenester som møter barn skal ha felles kunnskapsgrunnlag bygd på et kjærlig og positivt syn på barn og anerkjenne dem som viktige aktører i egne liv. Tjenestene skal legge til rette for et aktivt, nyttig og trygt samarbeid med barna, sett fra barna selv. Barnas tilbakemelding skal sikres i alle faser av arbeidet og skal dokumenteres sammen med barnet. Barns beste skal ivaretas gjennom god rolleforståelse og gjensidig tillit mellom politiet og barnevernstjenestene. Barnevernstjeneste og politi skal samhandle og koordinere sine oppgaver slik at de ivaretar de ulike hensynene.

Rutinen har vedlagt en arbeidsprosedyre. Prosedyren er et komprimert arbeidsverktøy og det forutsettes at samhandlingsrutinen i sin helhet er kjent og brukes. En rutine kan aldri beskrive alle eventualiteter i arbeidet. Ansatte i tjenestene har ansvar for å gjøre selvstendige skjønnsmessige vurderinger og beslutninger i den særskilte sak.

Barnets sikkerhet

Når både barnevernstjenesten og politiet er i befatning med familien må tjenestene samarbeide for å ivareta barnets sikkerhet. Barnevernstjeneste og politi skal sikre at barnet er godt ivaretatt gjennom god informasjonsdeling og godt samarbeid med barnet. Et tett samarbeid om barnets sikkerhet er nødvendig både i de tilfeller hvor barnet bor hjemme, med eller uten mistenkt voldsutøver, og der hvor barnet bor i barnevernets omsorg på åpen eller skjult adresse.

Barnets beste som overordnet prinsipp

Grunnloven § 104 fastslår at «Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn har rett til vern om sin personlige integritet.» Disse grunnleggende hensynene er også inntatt og presisert i Barnekonvensjonens artikler 3, 12 og 19 og gjelder i alle saker som omhandler barn.

Barnets rett til å bli hørt og rett til å medvirke

Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 12 og Barnevernsloven § 1-4 lovfester at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører dem. Barnet har rett til å få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og til å få mulighet til å formidle sine behov og synspunkter.

Ved alle trinn i politiets etterforskning og barnevernets saksbehandling, skal barnets medvirkning ivaretas. Dette blant annet gjennom å oppfordre barnet til å si sin mening. Samtidig må det framgå at dette er barnets rett, ikke plikt. Barnets rett til å bli hørt medfører at det skal foretas konkrete og individuelle vurderinger ut i fra barnets alder og utvikling/modenhet. Det innebærer at de som er i kontakt med barnet må tilpasse måten informasjon blir gitt på og legge forholdene til rette for at barnets synspunkter kommer frem i alle fasene av saken.

I saker hvor barnet ikke har blitt hørt/snakket med, skal barnevernstjenesten og politiet skriftlig begrunne og dokumentere årsaken til dette.

I tilfeller hvor barnevernstjenesten og politiet har andre vurderinger av barnets omsorgs- og beskyttelsesbehov enn barnet selv, må dette formuleres og forklares til barnet. For mange barn kan situasjoner som medfører strakstiltak fra barnevernstjenesten og/eller politiet, være «normal»-situasjoner. Det betyr at det som haster for barnevernstjenesten og/eller politiet ikke nødvendigvis haster for barnet

Barnevernstjenesten må alltid undersøke om barnet ønsker å uttale seg. Det kan ikke forventes at barnet selv skal ta initiativet til dette. Å unnlate å høre barnet vil være en saksbehandlingsfeil.

Samarbeidet med barnet

Barn som har levd med vold og overgrep trenger trygghet, støtte og informasjon. Informasjon og god kommunikasjon med barnet kan hindre at barnet danner egne oppfatninger om hva som kan eller skal skje fremover. Hvis barnet trygges på at det vil bli beskyttet, vil barnet oftere tørre å forklare mer om hvordan barnet har det og hva barnet har opplevd, også i tilrettelagte avhør.

Når et barn forteller om vold, gjør det ofte dette til en person det er trygg på og har tillit til. Mange barn ønsker at denne personen fortsetter å snakke med dem og følger dem videre i prosessen. Rollen til en trygghetsperson må vurderes konkret, for eksempel om det er mulig at noe informasjon videreformidles til barnet fra trygghetspersonen og ikke direkte fra politi/ barnevernstjeneste.

Mange barn som har levd med vold, vet ikke at det de har blitt utsatt for er galt og ulovlig. Det kan også være at de har blitt utsatt for trusler om represalier, eller andre negative konsekvenser dersom de forteller. Et felles ønske for mange av barna er at volden skal slutte, men ikke nødvendigvis at foreldrene skal straffeforfølges.

Definisjon på vold og voldshandlinger

Vold er tilsiktet bruk av fysisk kraft eller makt, faktisk eller ved hjelp av trusler, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner, eller mot en gruppe eller et samfunn, som enten resulterer i eller har stor sannsynlighet for å resultere i fysisk skade, død, psykologisk skade, feilutvikling eller deprivasjon. Voldsdefinisjonen innebærer ulike former for voldshandlinger som fysisk vold, psykologisk vold, seksuell vold, økonomisk vold, materiell vold og vold satt i system som kan forekomme i oppdragelse . All vold, inkludert å erfare at andre i nære relasjoner er utsatt for vold («vitne») er skadelig for barn. Konsekvensene ved å leve med vold kan for mange medføre både fysiske og psykiske lidelser mange år etter at volden har stoppet

1.1 Ansvar, samarbeidsmøter og evaluering av rutinen

Overordnet ansvar for bruk av rutinen og opplæring Tjenesteledere/ seksjonsledere i barnevernstjenestene og barnevernsvakten. Enhets- og seksjonsledere ved Oslo Politidistrikt.

  • Ansvar for bruk av prosedyren i sakene
    Ansatte i barnevernet og politiet.
  • Medansvar for informasjon om, opplæring og veiledning i bruk av rutinen
    Kommunens fagkonsulenter barnevern på politistasjonene.
  • Samarbeidsmøter - erfaringsutveksling
    Kommunens fagkonsulenter barnevern på politistasjonene. Møter hvert halvår. Det tilrettelegges for flere fellesmøter ved behov.
  • Evaluering av rutinen
    Oslo kommune ved Barne- og familieetaten og fagkonsulenter barnevern på politistasjonene sammen med Oslo Politidistrikt v/ familievoldskoordinatorene. Evaluering annethvert år, eller hvert år ved vesentlige endringer. Det innhentes tilbakemeldinger fra og utarbeides forslag til endringer sammen med barn og unge, barnevern og politi. Forslag om endringer i rutinen sendes Byrådsavdeling for oppvekst og kunnskap.

2. Samarbeid, kommunikasjon og kontaktetablering

Dialog mellom tjenestene i de ulike fasene av arbeidet er nødvendig for å ivareta tjenestenes samfunnsoppdrag på en måte som er til det beste for barn. Nødvendige avklaringer og utveksling av opplysninger vil kunne belyse saken og føre til bedre samarbeid.
Informasjonsutveksling og innhenting av opplysninger skal dokumenteres. Kravet til dokumentering vil kunne bedre samarbeidet og avhjelpe systemsvikt. Når informasjon utveksles muntlig, må tjenestene opplyse hverandre om hva de nedtegner og hvem opplysningene blir gjort tilgjengelige for. Det skal samarbeides med barnet om hvilken informasjon som gis, når, hvordan og til hvem.

2.1 Aktørenes roller, mandat og samfunnsoppdrag

Barnevernets rolle og mandat

Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Barnevernet skal kartlegge barnets omsorgssituasjon, herunder undersøke om det kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Det grunnleggende hensynet i alle vurderinger barnevernstjenesten foretar er barnets beste, basert på faglig, skjønnsmessig vurdering og mildeste inngreps prinsipp. Når kontaktpersoner i barnevernstjenesten samtaler med barn, er hovedformålet å etablere en trygg og god kontakt som gjør det mulig for barnet å snakke om sine følelser og opplevelser rundt egen omsorgssituasjon.

Politiets rolle og mandat

Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. Politiets hovedformål i samtaler med barn er å få frem konkrete detaljer rundt en hendelse for å avdekke mulige straffbare handlinger.

Statens Barnehus

Barnehuset skal sikre at barn og andre sårbare grupper som kan ha vært direkte utsatt for vold og seksuelle overgrep, og/eller kan ha erfart at andre i nære relasjoner har vært utsatt for vold («vitne») - og hvor forholdet er anmeldt til politiet, ikke utsettes for unødig belastning i forbindelse med tilrettelagte avhør eller politiavhør. Det skal legges til rette for at barn får god og koordinert oppfølging. Barnehuset skal tilrettelegge for avhør, medisinske undersøkelser og tannhelseundersøkelser, tilby oppfølging og behandling av barna, og ivareta koordinering av tverrfaglig og tverretatlig samhandling før, under og etter avhør.

Konsultasjonsteamet ved Statens Barnehus Oslo

Konsultasjonsteamet tilbyr konsultasjoner når det er bekymring for om barn kan være, eller står i fare for å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep, alvorlig omsorgssvikt eller bekymring rundt barn som utøver skadelig seksuell adferd. Etter at Barnehuset har mottatt henvendelsen om konsultasjon, blir det vurdert om det er en egnet sak for drøfting. Det gjennomføres ukentlige konsultasjoner for offentlig ansatte som har bekymring for barn som er i målgruppen for konsultasjonsteamet. Sakene fremlegges i anonymisert form.

2.2 Samarbeid i tråd med taushetsplikt, opplysningsplikt, og avvergingsplikt

Reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt bygger på avveininger av ulike hensyn. Disse hensynene kan til dels være motstridende. Det er derfor avgjørende at aktørene finner hensiktsmessige former for samhandling og informasjonsutveksling slik at barnets beste blir ivaretatt.

Taushetsplikt

Taushetsplikten er regulert av generelle regler i forvaltningsloven §§ 13-13f, barnevernsloven § 13-1 og politiregisterloven §§ 23-35, samt straffeprosessloven § 239d. Disse omfatter hva slags informasjon og opplysninger som kan deles og gis mellom ulike forvaltningsorganer.

Barnevernstjenestens adgang til å dele opplysninger med politiet

Barnevernstjenesten må foreta konkrete vurderinger om deling av opplysninger i enkeltsaker basert på om det er nødvendig for å ivareta barnevernstjenestens oppgaver, eller forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Hvis det er mistanke om at det er begått vold eller overgrep eller andre straffbare handlinger mot barn, kan barnevernstjenesten varsle politiet hvis varsling vurderes å være til det beste for barnet. Når barnevernstjenesten har valgt å varsle politiet, kan barnevernstjenesten dele taushetsbelagte opplysninger som kan belyse spørsmålet om straffeskyld.

I saker der barnevernstjenesten ikke har varslet politiet, må barnevernstjenesten gjøre en konkret vurdering av om det er til det beste for barnet at opplysninger i barnevernssaken allikevel deles med politiet. Ved bekymring om at barnet er utsatt for vold eller overgrep av foreldrene, vil opplysninger til politiet kunne bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd og dermed fremme barnevernstjenestens arbeid.

Politiet kan pålegge midlertidig taushetsplikt av hensyn til etterforskningen, jf. politiregisterloven § 35 andre ledd. Politiets pålegg om taushetsplikt må ikke hindre barnevernstjenesten i å utføre sine oppgaver. Barnevern og politi må avklare og samarbeide om hva som vil være tilstrekkelig og nødvendig informasjon, samt når og hvordan informasjon deles for å belyse saken og sikre barnets omsorgssituasjon uten at det går ut over etterforskningen eller barnets behov for å bearbeide opplevelsen. Dette er spesielt viktig i saker hvor det er fattet midlertidig vedtak i akuttsituasjoner, jf. barnevernsloven § 4-2, men også i enkelte saker om omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-1. For at Barneverns – og helsenemnda skal kunne fatte vedtak må saken være tilstrekkelig opplyst. Barnevernstjenesten kontakter politiet og informerer om opplysninger de skal fremlegge i nemnda.

Politiets plikt til å melde bekymring

Etter barnevernsloven § 13-2 skal alle offentlige ansatte melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold når det foreligger grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.

Politiet har meldeplikt etter barnevernsloven § 13-2 , og meldeplikten inntrer på nytt ved fortsatt eller ny bekymring uavhengig av status i straffesaken.

Politiets plikt til å dele opplysninger med barnevernstjenesten

Opplysningsplikt innebærer en plikt til å gi opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Dersom barnevernstjenesten pålegger politiet å gi taushetsbelagte opplysninger, har politiet som utgangspunkt plikt til å gi ut de opplysningene som barnevernstjenesten ber om. Opplysninger som politiet utleverer til barnevernstjenesten må være forholdsmessige i den konkrete situasjonen og kan utleveres hvis det fremmer barnevernstjenestens oppgaver.

Barnevernstjenestens håndtering av straffesaksdokumenter

Barnevernet skal håndtere dokumenter i barnevernssaken i tråd med barnevernloven og forvaltningsloven. Det betyr at barnevernstjenesten i utgangspunktet ikke kan nekte partene innsyn i dokumenter. Politiet må vurdere hvilke opplysninger de kan oversende på et gitt tidspunkt eller vurdere om opplysningene kan gis til barnevernstjenesten i en annen form, for eksempel ved å skrive en rapport heller enn å sende utskrift av avhør.

Der politiet har pålagt barnevernstjenesten taushetshetsplikt, må barnevernstjenesten selv vurdere om de har mulighet for å unnta dokumenter fra innsyn for partene, jf. forvaltningslovens § 19 annet ledd bokstav b.

Det er viktig med tett dialog om hvilken informasjon det er behov for og bakgrunnen for dette. Barnevernstjenesten og politiet må samarbeide for å gjøre best mulig vurderinger hvor hensynet til barnets beste skal ivaretas samtidig som de taktiske etterforskningshensynene ivaretas. Det kan for eksempel være at barnets sikkerhet må veie tyngre enn hensynet til etterforskningen.

Avvergeplikt: Samhandling mellom politi og barnevernstjeneste

Både politiet og barnevernstjenesten har en lovpålagt plikt til å avverge vold og seksuelle overgrep mot barn, og bør samhandle for å best mulig ivareta barnet.

Både offentlige ansatte og private har en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger. (Straffeloven § 196) Denne avvergingsplikten kan ivaretas ved å melde fra til enten politiet eller barnevernstjenesten. Begge etater har selvstendig myndighet til å iverksette tiltak for å avverge handlingen.

Har barnevernstjenesten plikt til å varsle politiet?

I de tilfeller der barnevernstjenesten får opplysninger som omfattes av avvergingsplikten har de plikt til å varsle politiet, dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler. (Straffeloven § 196).

Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført.

Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging av det konkrete barnet. Hvorvidt andre barn kan bli utsatt for liknede handlinger bør også vektlegges. I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.

Har politiet plikt til å varsle barnevernstjenesten?

Politiet har plikt til å underrette barnevernstjenesten når de får bekymring for at et barn utsettes for lovbrudd. (Politiregisterforskriften § 10-3). I Oslo skal underretning skje ved bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Politiet melder bekymring av eget initiativ. Ved vold og seksuelle overgrep er det behov for å informere barnevernstjenesten umiddelbart i situasjonen eller kort tid etter for å sikre ivaretakelse av barnet. Den første informasjonen må da skje muntlig til barnevernstjenesten, evt. til barnevernsvakten (kl. 15:35 – 08:00 hverdag og hele døgnet i helg).

Underretningsplikten gjelder uavhengig av om foreldre eller omsorgsperson ønsker det.
Selv om det er meldt om bekymring til barnevernstjenesten tidligere, er politiet likevel pliktig til å underrette på nytt dersom de får informasjon som gir grunn til fortsatt eller ny bekymring.

Politiets virkemidler for å avverge

Politiet har ulike midlertidige virkemidler som kan bidra til å avverge en straffbar handling.
Politiet kan benytte straffeprosesslovens bestemmelser om tvangsmidler, for eksempel

  • besøksforbud
  • pågripelse
  • varetektsfengsling

Barnevernstjenestens virkemidler for å avverge

For å avverge en konkret alvorlig straffbar handling kan barnevernstjenesten, for eksempel

  • flytte barnet utenfor hjemmet med samtykke
  • hasteflytte (akuttplassere) barnet midlertidig uten samtykke

Barnevernstjenesten har mulighet til å iverksette tiltak av mer langvarig karakter for å avverge at handlingen gjentas.

Avvergeplikten går foran taushetsplikten

I en avvergesituasjon er barnevernstjenesten fritatt fra taushetsplikten den har etter barnevernloven. (Straffeloven § 196).

Når barnevernstjenesten varsler på bakgrunn av avvergingsplikten må den likevel gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger i barnevernssaken som skal deles med politiet. Opplysninger fra saken som ikke har relevans for avvergingssituasjonen vil fremdeles være omfattet av barnevernstjenestens lovpålagte taushetsplikt, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd.

3. Ulike veier inn til samarbeid og samhandling

3.1 Saksgangen når barnevernstjenesten mottar bekymringsmelding

Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding fra offentlig eller privat melder skal den snarest, og senest innen en uke, vurdere hvorvidt meldingen skal gå videre til undersøkelse eller om den skal henlegges. Barnevernstjenesten skal gjennomføre undersøkelse av meldingens innhold innen tre måneder (inntil 6 måneder i særskilte tilfeller). Barnevernstjenesten konkluderer undersøkelsen med tiltak, forslag om tiltak (forutsatt samtykke fra parter), eller å avslutte uten barneverntiltak.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en skriftlig barnevernsfaglig vurdering dersom det foreligger bekymring om vold eller seksuelle overgrep:

  • i en bekymringsmelding
  • etter samtale med barn, foreldre etc.
  • når det forekommer ny informasjon i løpet av undersøkelsen
  • når det fremkommer ny informasjon i tiltaksfasen

Når barnevernstjenesten vurderer bekymringsmeldinger og opplysninger knyttet til vold og seksuelle overgrep, er taushetsplikten ikke til hinder for at barnevernet kan drøfte mottatt informasjon med politiet (Seksjon familievold, jourtelefonen), jf. punkt 2.2. Hensikten er å kartlegge situasjonen og å innhente informasjon som kan gi barnevernstjenesten ytterligere grunnlag for å vurdere en mulig anmeldelse. Barnevernstjenesten kan også kontakte politiet i forkant av første treff, i den hensikt å kartlegge partenes sikkerhet, samt sikkerheten til de ansatte i barnevernstjenesten. Politiet må gi tilstrekkelig informasjon slik at sikkerheten er i ivaretatt for alle involverte parter før, under og etter treffet.

Når barnevernstjenesten kontakter politiet må de:

  • Avklare formålet med kontakten.
  • Konkretisere innholdet i
  • bekymringsmeldingen.
  • Informere om relevant informasjon fra
  • eventuelt tidligere bekymringsmeldinger om barnet, og hva som da ble gjort og vurdert.

Relevant informasjon vil blant annet være:

  • omsorgspersoners voldshistorikk
  • rushistorikk
  • psykisk helse
  • om det er en kjent adresse for politiet
  • om det foreligger kjent fare for offentlig tjenesteperson

Politiet kan gi generell informasjon om:

  • grensen for det straffbare og avvergeplikten
  • når det er grunnlag for etterforskning og hvordan slike saker etterforskes
  • opplysninger politiet har på familien i sine registre
  • forhold og opplysninger som kan være relevante for barnets sikkerhetssituasjon
  • hvilke virkemidler politiet har og ikke har
  • hvilke dokumenter som kan/ bør følge anmeldelsen hvis barnevernstjenesten beslutter å anmelde
  • hvordan det er ønskelig at barnevernstjenesten forholder seg til en evt. etterforskning
  • hva politiet ville fokusert på i initialfasen av en etterforskning, før avhør av barn på Barnehuset
  • påtalemessige vurderinger og avgjørelser knyttet til offentlig påtale

Barnevernstjenesten og politiet avklarer sammen:

  • Gjennomføring av samtaler med barnet før tilrettelagt avhør på Barnehuset (se punkt 4.).
  • Videre hensiktsmessig og beste fremgangsmåte i aktuell sak.
  • Diskuter forhold som kan ha betydning for barnets sikkerhetssituasjon. Kan politiets etterforskning eller barnevernstjenestens involvering i familien ha betydning for sikkerheten?
  • Behovet for gjensidig oppdatering og dialog.
  • Utarbeide en felles sikkerhetsplan med aktuelle beskyttelsestiltak og tydelig ansvarsfordeling mellom politi og barnevern. Risikobildet skal fortløpende vurderes.
  • Sikkerhetsplanen bør inneholde oppdatert risikobilde, mulige risikoscenarier, forebyggende tiltak og ansvarsfordeling.
  • Barnevernstjenesten er ansvarlig for å opprette og oppdatere sikkerhetsplanen.

Kontakt med barnets trygghetsperson

Den personen et barn velger å fortelle til er sjeldent tilfeldig valgt. Dette er ofte en person barnet er trygg på og har tillit til. Denne personen vil kunne være viktig for barnet videre i prosessen. Når trygghetspersonen melder bekymring til barnevernstjenesten, bør det etableres et samarbeid med personen for å ivareta barnets mulighet til å snakke om sine opplevelser. Barnevernstjenesten gir trygghetspersonen råd og veiledning om videre ivaretakelse av barnet:

  • Avklar om trygghetspersonen har informert barnet om at den har kontaktet barnevernstjenesten og hvis den ikke har gjort det, hvordan/ når den vil gjøre det.
  • Gi trygghetspersonen støtte på at barnet har valgt å snakke med vedkommende.
  • Gi råd om hvordan fortsette å la barnet snakke om følelsene og opplevelsene.
  • Gi tips om hvordan trygghetspersonen kan avstemme videre dialog til barnets behov for å snakke/ bearbeide og hvordan det kan gjøres uten å gå inn i «etterforskerrollen».
  • Avtal og avklar hva som vil være et hensiktsmessig kontaktpunkt for barnevernstjenesten å møte barnet.
  • Avklar informasjon til barnet om kontakten mellom barnevernstjenesten og trygghetspersonen.
  • Informer om saksgangen videre.
  • Informer og avtal videre kontakt og samarbeid.

Barnevernsfaglige vurderinger knyttet til varsel om mulig straffbart forhold (tidligere anmeldelse)

Når barnevernstjenesten har en konkret begrunnet bekymring, enten fordi de har mottatt en melding eller selv blir bekymret for at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, skal barnevernstjenesten alltid foreta en vurdering av om saken skal varsles til politiet. Barnevernstjenesten må skriftlig dokumentere vurderingene knyttet til om den beslutter å varsle eller ikke . Barnevernstjenesten må vurdere varsel til politiet både ved mottak av bekymringsmelding og senere i forløpet. Det kan fremkomme vesentlig ny informasjon i kontakten med familien eller i innhentede opplysninger.

Konkrete forhold knyttet til vurdering av varsel:

  • Vurdering av meldingens pålitelighet ved gjennomføring av kildekontroll. Innhente utdypende informasjon fra melder, gjennom samtale med førstehåndskilde. Eksempel: Hva var bakgrunnen for bekymringsmeldingen? Hvilke observasjoner ble foretatt? Hva sa barnet og hvilke konkrete ord/ begreper ble benyttet? Hva ble deretter fortalt, sagt og/eller etterspurt av barnet?
  • Tydeliggjøre meldingens innhold og sikre ivaretakelse av barnets forklaring/ begrunnelse gjennom detaljerte, objektive referater.
  • Barnets medvirkning og samarbeid etter alder, utvikling og sakens alvorlighetsgrad.
  • Hva vet barnevernstjenesten om familiens historikk, inkludert familiens evt. øvrige belastninger, samt kartlegge kjennskap til tidligere voldshistorikk.
  • Hvordan fremstår barnet, hvilke fysiske og psykiske uttrykk er fremtredende/synlige?
  • Barnets sårbarhet. Dette kan være forhold som fysiske/psykiske utfordringer, alder, språk. (Ikke uttømmende liste).
  • Hvordan kommuniserer/forklarer foreldrene barnets uttrykk/fremtoning?
  • En risikovurdering av uønskede virkninger ved varsel opp mot rettighetene et varsel vil gi.
  • Vurdere varsel i forhold til sakens alvorlighetsgrad opp mot barnets rettsopplevelse.

Basert på vurderingskriteriene, herunder innholdet i bekymringsmeldingen og innhentet informasjon vil barnevernstjenesten vurdere om forholdet skal varsles eller ikke. Det er ikke alltid barnevernstjenesten med sikkerhet kan vite hvem som er voldsutøver, og det kan derfor være riktig å varsle om forholdet uten å navngi voldsutøver. De ovenstående vurderingspunktene kan være relevante opplysninger. I tillegg vedlegges alle relevante dokumenter som kan belyse straffbare forhold. Politiet kan kontaktes for veiledning knyttet til hvilke opplysninger politiet vurderer som relevante.

Gjør helhetsvurderinger i hver enkelt sak

Både i saker som omhandler vold i nære relasjoner og saker som omhandler seksuelle overgrep skal det gjøres en konkret helhetsvurdering basert på momenter i den enkelte sak, som f.eks.:

  • Voldens eller overgrepets form, omfang og/eller kompleksitet
  • Barnets mening/barnets beste
  • Familiesituasjonen for øvrig
  • Risikoen for nye volds- eller overgrepshandlinger

En slik helhetsvurdering er særlig viktig fordi voldsutøvelsen kan være mer omfattende og kompleks enn det den i utgangspunktet fremstår som, både i art og omfang.
Det som kan fremstå som bagatellmessige enkelthandlinger, kan samlet sett i realiteten være systematisk mishandling. Vurderingen skal skriftlig gjøres.
Se pkt. 5 under for nærmere informasjon om oversendelse av varsel til politiet.

3.2 Når politiet mottar en anmeldelse

Når politiet mottar en anmeldelse (fra andre enn barnevernstjenesten) om at et barn kan være utsatt for vold, seksuelle overgrep eller annen omsorgssvikt, og/eller at noen i barnets nære relasjoner blir utsatt for vold og/eller overgrep, har politiet meldeplikt til barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 13-2. Det samme gjelder dersom politiet får informasjon eller det foreligger en begrunnet mistanke om slike forhold. Politiet kan drøfte grunnlaget for utformingen av den skriftlige bekymringsmeldingen med barnevernstjenesten.

3.3 Hasteoppdrag og midlertidige vedtak i akuttsituasjoner

Når politiet og barnevernstjenesten mottar informasjon som må undersøkes/håndteres umiddelbart, anses det som en hastesak/akuttsak. Dette kan være saker hvor det er fare for liv og helse, bekymring/mistanke om alvorlig vold eller seksuelle overgrep, og saker hvor det er fare for at informasjon og bevis kan påvirkes eller ødelegges. Det er viktig at barnevernstjenesten og politiet deler informasjon om barnet og barnets situasjon slik at situasjonen kan håndteres til det beste for barnet. Så langt det er mulig, holdes barnet informert om informasjon som deles, hva som skjer og barnets tilbakemelding skal dokumenteres. All informasjon barnevernstjenesten og politiet deler, loggføres i interne dokument- og/eller rapporteringssystem.

Oppdrag som haster (akuttsaker) starter enten ved at politiet får melding gjennom operasjonssentralen, eller at barnevernstjenesten blir kontaktet direkte. Hvis politiet eller barnevernstjenesten undersøker meldingen alene, er det viktig at:

  • Den andre instansen blir oppdatert og mottar nødvendig informasjon hvis de også ankommer stedet.
  • Politiet har meldeplikt til barnevernet hvis de drar ut alene.

Hvis begge instanser rykker ut og det lar seg gjøre ut i fra sakens alvorlighetsgrad, bør barnevernet og politiet avtale et møtested i nærheten av adressen for å klargjøre og samkjøre roller, ansvar og oppgaver.
Forslag til avklaringer:

  • formål og innhenting av informasjon fra barn og voksne
  • hvordan best ivareta barnets rett til å bli hørt i situasjonen
  • behov for en autorisert tolk
  • er det mulighet for at barnevernet kan overvære politiets samtale med barnet, ev. at politiet vurderer å avvente samtalen med barnet til barnevernet har ankommet
  • avklare om barnet ønsker at barnevernet skal være tilstede under politiets samtaler med/avhør av barnet
  • politiet informerer barnevernet hvis det blir vurdert som nødvendig med straks-avhør
  • at barnet får alders- og utviklingstilpasset, forståelig og tilstrekkelig informasjon om hvorfor politiet stiller etterforskningsspørsmål

Det bør raskt avklares om det er behov for akutt undersøkelse hos lege og/eller tannlege. Vurderingsmomenter kan omhandle om det er behov for akutt medisinsk oppfølging og/eller sporsikring. Sporsikring haster og bør prioriteres høyt. Sporsikringsvinduet er 72t etter aktuelle overgrep for barn, mens for ungdom er det opp til 1 uke. I vurderingen av hastegrad for medisinsk undersøkelse er det viktig å huske at forskning viser at mange barn og unge underrapporterer. En medisinsk undersøkelse ivaretar barnets rettssikkerhet og helse. Behovet for å vite at man ikke er skadet er ofte stort.

I særlige tilfeller kan barnevernstjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for medisinsk undersøkelse, jf. barnevernsloven § 2-2 femte ledd annet og tredje punktum. Slikt pålegg er et inngripende tiltak, og bør benyttes med varsomhet. Pålegg kan bare gis når det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. barnevernsloven § 5-1 første ledd bokstav c. Pålegg om medisinsk undersøkelse kan her bare gis for kortvarig undersøkelse, det vil si undersøkelse som ikke forutsetter innleggelse.

En må i samarbeid avklare om eventuell undersøkelse skal begjæres av påtalemyndigheten som klinisk rettsmedisinsk undersøkelse eller pålegges fra barnevernstjenesten som ovennevnt. Barnet må få informasjon om undersøkelsen og formålet. Ungdom må selv samtykke til undersøkelse fra de er 16 år, mens verge må samtykke for barn under 16 år med mindre undersøkelsen er pålagt av barnevernstjenesten som henvist. Så langt det lar seg gjøre bør det i samarbeid med barnet avklares hvem som skal følge barnet til undersøkelse.

Informasjonsutvekslingen er nødvendig med hensyn til avklaring av videre samarbeid mellom politiet og barnevernstjeneste. Hvis det er grunnlag for å fatte vedtak om hasteflytting av barnet, må innholdet i vedtaket være tilstrekkelig og godt nok begrunnet til at det blir midlertidig godkjent av Barneverns- og helsenemnda. Politiet skal alltid vurdere hvorvidt informasjon som gis til barnevernstjenesten er av en slik karakter at den må holdes tilbake fra foreldrene. Finnes det slike opplysninger, skal politiet varsle barnevernstjenesten om at opplysningene er belagt med taushetsplikt. Barnevernstjenesten kan formulere grunnlag for at barnet må hasteflytte (akuttplassere) med formuleringer som ikke forspiller bevis. Bakgrunnen for dette er at midlertidige hastevedtak umiddelbart skal forkynnes foreldre, og fordi vedtaket må godkjennes av nemnda innen 48 timer. Ved klage på vedtaket må barnevernstjenesten og politiet samhandle om hvilke opplysninger som er nødvendig for at saken blir tilstrekkelig opplyst for nemnda. Dialogen bør fortrinnsvis gå mellom saksansvarlig jurist i juridisk seksjon ved Barne- og familieetaten og påtaleansvarlig i straffesak. Hvis opplysninger tilbakeholdes, kan dette medføre at klagen blir tatt til følge og at vedtaket opphører. Barnet må da flytte hjem til sine foreldre.

Samarbeid med barnet

Barn kan være i kriseberedskap og må møtes og ivaretas på en omsorgsfull og forståelsesfull måte. Barn kan ha ulike erfaringer i møte med politiet. Dette kan innebære at noen opplever politiet som trygt og andre vil kunne oppleve det utrygt. Det er viktig at politiet er bevisste på dette og bruker tid på å skape en så trygg arena som mulig. Det er viktig for barna å oppleve at de blir trodd på, og at samtalene gjennomføres der barnet opplever at det er trygt å snakke. Spør om barnet har en person det føler seg ekstra trygg på (trygghetsperson). Denne personen kan, om mulig, også bistå videre i saken. Hvis det fattes midlertidig vedtak om hasteflytting, gjøres dette så langt som mulig i samarbeid med barnet og foreldrene.

4. Samtaler og samarbeid med barnet

Samarbeid med barnet

Barn som har fortalt om vold og overgrep må få mulighet til å fortsette å snakke, i sitt eget tempo, med den de har valgt å fortelle til. Barnet vil ha behov for hjelp til å bearbeide følelsene knyttet til opplevelsene. Gjennom samtaler vil barnet kunne bli mer trygg på egne følelser, uttrykk og historie. Denne formen for bearbeiding vil også danne et bedre grunnlag for at barnet kan gi mer detaljert og utfyllende informasjon i et avhør. Kunnskap fra barn og unge fremhever at det for barn er viktig å kunne snakke fritt om hvordan de opplever det de har blitt utsatt for, ikke nødvendigvis hvordan volden i detalj ble utført.

Barnevernstjenestens oppgaver

Formålet med å gjennomføre barnesamtaler er å finne ut hvordan barnet har det, gi hjelp til å bearbeide følelser og opplevelser, etablere trygghet og kartlegge hvordan omsorgen for barnet best kan ivaretas. Samtalene skal bidra til at barnevernstjenesten får tilstrekkelige grunnlag til å foreta nødvendige vurderinger rundt barnets omsorgssituasjon.
Antall samtaler med barnet tilpasses barnets behov for å snakke og behovet for å innhente nødvendig informasjon.

  • Gjennom samtaler med barnet, er det et mål for kontaktpersonen å etablere en trygg relasjon med barnet
  • I alle samtaler barnevernstjenesten har med barn, er målet at barnet skal oppleve det trygt og at samtalene ikke bærer preg av metodikk og rutine.
  • Barnevernstjenesten kan snakke med barnets trygghetsperson som kan overlappe nødvendig og hensiktsmessig informasjon.
  • Det foretas vurdering om Barnesamtalen - DCM, skal gjennomføres med lydopptak. Lydfilen skal arkiveres også der samtalen er transkribert.
  • Samtaler med barnet dokumenteres og journalføres. Så langt det er mulig, er barnet med på dokumentasjonen.
  • Etter samtaler med barnet samarbeider barnevernstjenesten og barnet om utarbeidelse av en trygghetsplan.

Trygghetsplanen kan bl.a. inneholde:

  • Hvordan barnet best kan si ifra hvis det blir utsatt for ny vold, for eksempel at barnet har på seg bestemte farger på klærne, har tegnet prikker på hånden osv.
  • Oversikt over hvem barnet kan kontakte og hvordan hvis det er krise.
  • Hva barnet skal gjøre hvis det må komme seg hjemmefra i krisesituasjoner.
  • Hva barnet kan gjøre for å hjelpe søsken.
  • Hva barnevernstjenesten vil foreta seg hvis barnet ikke møter på skolen påfølgende dag.

5. Barnevernstjenesten varsler om mulig straffbart forhold

Dersom barnevernstjenesten har vurdert at et forhold skal varsles til politiet (tidligere anmeldelse), kontaktes politiet snarest og det avklares hva som vil være hensiktsmessig overlevering av varselet. Barnevernstjenesten må vurdere om det foreligger særlige grunner for at opplysninger fra saken, inkludert varselet skal unndras partsinnsyn. Et eventuelt vedtak fattes etter forvaltningsloven § 19 og vil medføre at foreldrene ikke blir informert om varselet før avhør er avholdt av politiet.

Samarbeid med barnet

Barn ønsker at deres grad av delaktighet vurderes ved beslutning om å varsle om et mulig straffbart forhold. Dette innebærer at barnet får tilstrekkelig informasjon om hva et varsel innebærer, hva som vil skje i etterkant av et varsel, hvem som får vite om varselet, og hva som skjer hvis et varsel henlegges. Barn trenger å forstå hva som er de voksnes bekymring og vurdering bak beslutningen om å varsle om et mulig straffbart forhold. Barn utsatt for vold og overgrep lever med- og i utrygghet. Denne utryggheten forsterkes hvis det unnlates å samarbeide og informere barnet. Dette poengteres som særlig viktig i saker hvor barnet selv har valgt å fortelle om vold og overgrep.

Det er barnevernstjenesten sitt ansvar å vurdere om forholdet skal varsles. Barnevernstjenesten skal ta barnets mening med i sin vurdering og barnets mening skal tydelig fremkomme og er en viktig del av beslutningsgrunnlaget.
Det er viktig at det dokumenteres tydelig at det er barnevernstjenestens beslutning, uansett om beslutningen er i tråd med barnets ønsker eller ikke. Der hvor barnevernstjenestens beslutning går på tvers av barnets ønske, er det viktig at dette kommer tydelig fram i beslutningen/dokumenteres.

Barnevernstjenesten skal forklare barnet hva som ligger til grunn for avgjørelsen.

Barnevernstjenestens oppgaver

Barnevernstjenesten bruker malen “Varsel om mulig straffbart forhold” i barnevernets fagsystem. All informasjon som har skapt grunnlaget for varselet vedlegges ved oversendelse til politiet. Barnevernstjenesten samarbeider så langt det er mulig med barnet om innholdet i varselet. Barnevernstjenesten avtaler og avklarer med barnet hvordan og når informasjon skal formidles til andre.

Barnevernstjenesten må opplyse saken godt, slik at alle relevante opplysninger fremkommer på tidspunktet for varslingen. De barnevernsfaglige vurderingspunktene for varsel er et godt verktøy i denne sammenhengen - se punkt 3 over.

Et varsel bør opplyse om familiens tidligere kontakt med barnevernstjenesten. Dersom det tidligere har vær bekymring for vold i familien, bør dette tydelig formidles og fremheves. Det bør også opplyses om hvilke tiltak barnet/familien tidligere har hatt, og bakgrunnen for avslutning av tiltak/saken.

Politiets oppgaver

Politiet bekrefter til barnevernstjenesten at varsel om mulig straffbart forhold er mottatt. Jourhavende etterforskningsleder og påtalejurist vurderer varselet. Politiet kan i denne forbindelse pålegge barnevernet taushetsplikt. Hvis politiet ikke igangsetter etterforskning skal de gi en skriftlig og/eller muntlig begrunnet tilbakemelding til barnevernstjenesten om dette. Formålet med etterforskingen av en straffesak, er å skaffe til veie nødvendige opplysninger for å avverge eller stanse straffbare forhold, avgjøre spørsmålet om tiltale, og tjene som forberedelse for barnevernstjenestens behandling av spørsmålet om det skal settes i verk tiltak, jf. straffeprosesslovens § 226.

Etterforskning kan foretas når det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224. Det skal særlig sees hen til om det er konkrete holdepunkter som gir grunn til å tro at det har skjedd noe straffbart.

Når det er besluttet etterforskning, vil politiet søke å innhente så mye informasjon som mulig som kan bekrefte eller avkrefte om det har skjedd en straffbar handling. Det vil typisk være avhør av involverte, ransaking, beslag og gjennomgang av elektroniske spor. Politiet kan sette i gang nødvendige beskyttelsestiltak etter en konkret vurdering i saken. Når saken er ferdig etterforsket vil den ansvarlige juristen vurdere om det er nok bevis til å straffeforfølge den siktede, eller om saken skal henlegges. Straffesaken skal kunne bevises ut over enhver rimelig tvil for å ende med dom i retten. Det vil bli gitt skriftlig underretning til barnevernstjenesten, om saken henlegges eller om det tas ut tiltale. Politiet kontakter Statens barnehus Oslo og berammer dag for tilrettelagt avhør. Dato for tilrettelagt avhør, formidles barnevernstjenesten snarest.

6. Samhandling etter varsel

I saker hvor det er sendt varsel fra barnevernstjenesten eller at politiet har mottatt varsel fra andre, skal barnevernstjenesten og politiet bli enige om en felles plan for samarbeid. Denne bør omfatte en oversikt over saksgang og fremdrift i barnevernstjenestens undersøkelsessak og politiets etterforskning. Risikobildet skal vurderes og sikkerhetsplanen skal oppdateres. Følgende punkter for videre samarbeid bør avklares:

  • Opprette kontaktpersoner for videre gjensidig informasjonsutveksling - fra barnevernstjenesten, politiet og Barnehuset, eventuelt også fagkonsulent barnevern på politistasjonen om det vurderes som hensiktsmessig.
  • Hvem gjør hva til hvilket tidspunkt med utgangspunkt i barnevernstjenestens plan for gjennomføring av undersøkelse og politiets etterforskningsplan.
  • Hvordan formidles informasjon om endring av tidspunkt for gjennomføring.
  • Avklare konkrete tidspunkter for samtaler med barnet og familie (barnevernstjenesten).
  • Avklare hvordan politi og barnevernstjeneste skal sikre videre samarbeid med barnet.
  • Informasjon om anmeldelse til foreldre.
  • Fastsettelse av dato og tidspunkt for tilrettelagte avhør (politiet).
  • Avklare vedr. medisinske undersøkelse og/eller tannhelseundersøkelse.

Samarbeid med barnet

Det er viktig å ha fokus på at barn kan oppleve/føle skyld og skam, at de kan ha ulike reaksjoner på håndtering, samt ha ulike behov for hjelp til å formidle sine opplevelser. Barnet vil være i behov av tett oppfølging med avtalte møtetidspunkt for å skape forutsigbarhet. Det må tydeliggjøres for barnet hvem som har hovedansvaret for å hjelpe dem med å bearbeide sine opplevelser og hvordan personen er tilgjengelig for barnet. Barnet trygges på konkrete tiltak når anmeldelsen blir formidlet til foreldre.

Barnevernstjenestens oppgaver

Barnevernstjenesten oppretter og gjennomfører sin undersøkelsessak, vurderer risikobildet og vurderer hvilke beskyttelsestiltak som bør eller må iverksettes.

Barnevernstjenesten informerer politiet om mulige tiltak og funn. Barnevernstjenesten bør koordinere det øvrige hjelpeapparatet slik at barna mottar hjelp og støtte til å bearbeide sine opplevelser.

Politiets oppgaver

Informere barnevernstjenesten om den videre etterforskningen og tidsangivelse. Politiet vurderer mulige beskyttelsestiltak. Politiet oppretter en etterforskningsplan.

Påtalemyndigheten beslutter om og når det skal gjennomføres tilrettelagte avhør i samarbeid med Statens barnehus. Dato for tilrettelagte avhør berammes innen oppgitte frister. Barnevernstjenesten må umiddelbart varsles om aktuell dato, når denne er satt, og får innkallelse i saker hvor det er aktuelt.

Statens barnehus

Barnehuset får informasjon om beramming av tilrettelagt avhør, og bør snarest mulig knytte en ansvarlig rådgiver/psykolog til den konkrete saken. Rådgiveren/psykologen foreslår tidspunkt for samrådsmøte, oppretter video/telefonkonferanse og er tilgjengelig for drøfting med barnevernstjenesten, avhører, etterforsker og andre aktører.

7. Samrådsmøte 1

Formålet er å gi avhørsleder et bedre grunnlag for gjennomføringen av avhøret og utarbeide en foreløpig plan for hvordan barnet skal følges opp og ivaretas før, under og etter avhøret. Møtet vil i praksis være et forum for informasjonsutveksling, drøfting og tilrettelegging av praktiske gjøremål. Tidspunkt for samrådsmøte bestemmes av avhørsleder og gjennomføres senest dagen før tilrettelagt avhør, fortrinnsvis som video/telefonkonferanse.

Deltakere på samrådsmøte 1:
Avhørsleder har ansvar for at samrådsmøte gjennomføres, deltar og leder møtet, der øvrige deltakere fra politidistriktet er avhører, etterforsker og barnehuset. Barnevernstjenesten, bistandsadvokat og evt. midlertidig verge skal gis anledning til å delta. Barnevernstjenesten bør delta i de sakene der foreldre som er under etterforskning har omsorgsansvar for det barnet som skal avhøres.

Følgende bør avklares på samrådsmøte 1:

  • Orientering om saken fra politiet, samt plan for avhør av foreldre.
  • Informasjon fra barnet; hvem barnet er trygg på og ønsker å ha med i avhøret, hvem skal følge barnet. Barnets ønske om trygghetsperson skal imøtekommes så langt det er mulig.
  • Hvem som skal informere barnet om tid og sted for tilrettelagt avhør, hva det er og hvordan det gjennomføres.
  • Hvilke tilretteleggingsbehov barnet har, opplysninger om kjente sårbarheter, belastninger, spesielle behov og hva som skal til for at barnet opplever seg trygt og ivaretatt (aktuell dokumentasjon fra BUP, PPT, fastlege, helsestasjon, skole/barnehage etc.).
  • Behov for tolk (autorisert).
  • Hvordan avhøret skal gjennomføres og egnete avhørsmetoder.
  • Aktuelle sikkerhetstiltak rundt barnet.
  • Avklare om barnevernstjenesten bør være tilstede og overvære avhøret.
  • At kontaktperson fra barnevernstjenesten, som skal følge, er avhørt i forkant.
  • Aktuelle tiltak fra barnevernstjenesten, planer om samtaler/ møter før tilrettelagt avhør. Avklare eventuelt ileggelse av taushetsplikt.
  • Basert på nåværende informasjon bør barnevernstjenesten orientere om foreløpig vurdering av mulige tiltak i etterkant av avhør.
  • Foreløpig plan og ansvar for gjennomføring av gjenforening/ familiemøte og hvor det bør avholdes.
  • Om det bør gjennomføres medisinsk undersøkelse og/ eller tannhelseundersøkelse på Barnehuset.
  • Informasjon om kjente tidligere undersøkelser i barnevernstjenesten.

Samarbeid med barnet

Barn ønsker å få informasjon om hva avhør er, hvorfor politiet skal prate med dem og hva som skal foregå på Barnehuset. Erfaringer formidlet fra barn er at de vil bli tryggere dersom de blir informert i forkant. Dette kan igjen føre til at de vil og kan gi mer informasjon i selve avhøret. Det vil også være hensiktsmessig at det er en person barnet er trygg på som informerer dem om avhøret. På den måten vil barnet kunne stille spørsmål om det barnet lurer på, og det kan forhindres at de danner seg ukorrekte forestillinger. Ettersom avhør er belastende for barn, er det viktig at de har med seg en person de er trygg på og som de har valgt ut. Det er viktig at det om mulig tas hensyn til at tidspunktet passer for barnet, for eksempel ikke bursdagen til barnet, prøver, eksamener, planlagte turer/utflukter etc.

Barnevernstjenestens oppgaver

Barnevernstjenestens kjennskap til saken ved samrådsmøte 1 vil være varierende. Barnevernstjenesten kan nylig ha opprettet undersøkelse eller det kan være en aktiv sak med tiltak. Det vil ha innvirkning både på informasjon som kan fremlegges og eventuelle faglige vurderinger knyttet til mulige tiltak i etterkant av avhøret. I flere tilfeller vil ikke barnevernstjenesten ha truffet barnet før avhøret. Kjennskapen til barnet og familien vil også være avgjørende for å vurdere hva som vil være hensiktsmessig gjennomføring av gjenforening/ familiemøte.

Statens barnehus sine oppgaver

Barnehuset skal bistå avhørsleder og avhører i forberedelse og tilrettelegging av avhøret. De skal gjennom samarbeid med avhører avklare hvem som møter og forberede barnet som skal avhøres. Barnehuset skal bidra med veiledning i vurderingen av hvorvidt det skal gjennomføres klinisk rettsmedisinsk og/ eller tannhelseundersøkelse på Barnehuset.

Barnehuset skal ha særlig fokus på å tilrettelegge for koordinering av tjenestene og etterspørre de ulikes bidrag til en helhetlig plan for gjennomføring av avhøret, sikkerhet og ivaretakelse av barnet i etterkant. Barnehuset kan bistå barnevernstjenesten i drøfting av aktuelle tiltak i de tilfeller det er ønskelig og hensiktsmessig.

8. Tilrettelagte avhør

Et tilrettelagt avhør skal sikre at etterforskningen og straffeforfølgningen gjennomføres på en måte som tar hensyn til barnets sårbarhet. Tilrettelagte avhør av barn og unge foretas som hovedregel på Barnehuset. Formålet med det tilrettelagte avhøret er å sikre barnets forklaring slik at det kan brukes som bevis i en straffesak. Et tilrettelagt avhør skal ledes av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse. Tilrettelagte avhør skal gjennomføres snarest og innen gitte frister.

8.1 Gjennomføring av tilrettelagte avhør

Formøte

Det avholdes formøte på Barnehuset før det tilrettelagte avhøret starter. Møtet skal avklare eventuelle prosessuelle problemstillinger, for eksempel i hvilken grad barnet har rett til å velge å ikke forklare seg. I tillegg avklares hvilken informasjon som skal gis barnet før avhøret, når denne informasjonen skal gis og av hvem. Aktuelle tema er blant annet hva opplysningene skal brukes til, hvem som sitter på bisitterrommet, om foreldrene får se avhøret og om foreldrene selv er i avhør hos politiet. Avhører redegjør for sitt planlagte opplegg for avhøret og bistandsadvokat og eventuelt forsvarer har anledning til å komme med innspill. Avhørsleder redegjør for bakgrunnen og formålet med avhøret, samt avklarer rollene til de tilstedeværende.

Gjennomføring

Tilrettelagt avhør gjennomføres etter gjeldende anerkjente metoder for avhør av barn, og av avhører med spesialkompetanse. Spørsmål og fremgangsmåte er avklart med avhørsleder på formøtet. Det er pause i avhøret slik at det blir anledning til å komme med innspill til spørsmål og tilnærming av tema. Barnevernstjenesten har i utgangspunktet ikke anledning til å stille spørsmål til barnet via avhører. Avhørsleder kan likevel godta dette etter en konkret vurdering. Vitnet/ barnet skal avhøres i et eget rom, og hvis hensynet til vitnet/ barnet taler for det kan avhørsleder beslutte at en tolk eller personer som skal ivareta barnet, kan oppholde seg i avhørsrommet.

Ettermøte

Når avhøret er avsluttet skal det gjennomføres et ettermøte som ledes av avhørsleder og hvor deltakerne fra avhøret er med (med unntak av eventuelt møtende forsvarer). Her drøftes og avklares videre tiltak for ivaretakelse av barnet. Dersom det vurderes som nyttig kan det avtales et oppfølgingsmøte på et senere tidspunkt.

Det er sentralt at det er tilstrekkelig informasjonsutveksling mellom deltakerne for å ivareta barnet, og at barnets sikkerhetssituasjon vurderes. Det skal også avklares hvorvidt opplysningene som fremkom under avhøret er underlagt taushetsplikt, eventuelt overfor hvem og hvor lenge.

Det avklares riktig og mest hensiktsmessig sted for å gjennomføre familiemøte/gjenforening. Alle aktørene bør delta i møtet for å ivareta sine ansvarsoppgaver og mandat.

Samarbeid med barnet

Når et barn blir hentet til tilrettelagt avhør, fra barnehage eller skole, kan det øke barnets stressnivå og det kan være retraumatiserende for barnet å bli avhørt. Psykiske påkjenninger og belastninger kan gi utslag i ulike kroppslige reaksjoner. Barnet kan være usikker på hva som skjer etter avhør og det kan påvirke barnets uttrykksform. Det er derfor viktig at barnet har med seg en person barnet kjenner og har tillit til. Barnet må få tilpasset informasjon om hva som skal skje og hvordan. Avhører må tilstrebe å tilpasse kontaktetableringen ut fra det enkelte barns behov. Etter avhøret bør barnet spørres om hva det trenger for å føle seg trygt.

Barnevernstjenestens oppgaver

Det er ønskelig med tilstedeværelse fra barnevernstjenesten ved tilrettelagte avhør slik at de kan ivareta og vurdere barnets omsorgsbehov og situasjon, og ivareta barnet og foresatte i etterkant. Hvis barnevernstjenesten selv har varslet saken til politiet og kontaktpersonen er et relevant vitne i straffesaken, bør kontaktpersonen avhøres før vedkommende møter i det tilrettelagte avhøret. Hvis det ikke lar seg gjøre, bør en annen ansatt i barnevernstjenesten følge avhøret. Barnevernstjenesten følger avhøret i de tilfellene hvor det er en aktiv barnevernssak. I saker hvor barnevernstjenesten ikke har en aktiv sak, må politiet vurdere om meldeplikten er utløst og sende en bekymringsmelding til barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten vurderer sikkerhetsbehovet til barnet i samråd med politi og barnehus etter avhør. Barnevernstjenesten må i samtale med barnet avklare hva som oppleves som trygt. Ved pågående undersøkelsessak vurderer barnevernstjenesten ivaretakelse av barnets omsorgsbehov i etterkant, og vurderer om det skal iverksettes tiltak for å avhjelpe situasjonen. Videre omsorgstiltak og hjelpetiltak er barnevernstjenestens ansvar. Sikkerhetstiltak, knyttet til hjemmeboende barn og barn som er flyttet ut av hjemmet, skal politi og barnevernstjeneste samarbeide om.

Eventuelle videre tiltak er barnevernstjenestens ansvar. Representanten fra barnevernstjenesten må ha tilgang til sin tjenesteleder når avhøret er avsluttet for å drøfte/avklare behov for iverksetting av hastetiltak. Når hastetiltak iverksettes, er det viktig at barnevernsvakten er godt informert. Dette blant annet ved behov for kontrolltiltak og bistand til flytting.

Politiets oppgaver

Politiet er ansvarlig for avhøret og gjennomføring av ettermøte. Politiet skal gi informasjon om avhøret til følgeperson og eventuelt foreldre dersom de ikke har vært kjent med avhøret. Egne utarbeidede følgeskriv skal benyttes. Det skal avklares med barnevernstjenesten hvordan barnet skal gjenforenes med foreldre, hvem som har ansvar og skal delta - og hvilken informasjon som skal gis av hvem.

For å sikre barnevernstjenestens vurderingsgrunnlag, skal politiet tilstrebe å gi barnevernet fortløpende og nødvendig informasjon fra parallelle avhør. Dette kan være umiddelbare reaksjoner, hvordan partene stiller seg til anklagene og hvordan de fremstår for øvrig.

Politiet kan iverksette egnede sikkerhetstiltak dersom det er nødvendig. Sikkerhetstiltak fra politiet kan hindre at barnet må flytte, med eller uten omsorgsperson. Det vil i de fleste tilfeller være til barnets beste å unngå en midlertidig flytting. Slike sikkerhetstiltak kan være besøksforbud mot hjemmet, mot person og/eller voldsalarm til voksen utsatt part eller ungdom.

Politi, barnehus og barnevernstjenesten må være tilgjengelige for hverandre i tiden rett etter avhør.

Statens barnehus sine oppgaver

Barnehuset skal tilrettelegge for barnets opphold ved Barnehuset og bidra til at avhørsleder får et godt grunnlag for sine beslutninger. Dette omhandler blant annet å bistå avhørsleder og avhører med barnefaglig innspill for aktuell tilrettelegging av avhøret. Behov for videre oppfølging skal avklares. Barnehuset kan i samarbeid med barnevernstjenesten delta i drøfting av barnets behov for sikkerhet og videre ivaretakelse.

9. Familiemøte/gjenforening

Etter et tilrettelagte avhør skal barnet i de fleste tilfeller hjem til foreldrene. Barnehuset organiserer da et familiemøte hvor barnet, foresatte, politi og barnevern deltar. Det kan ofte være hensiktsmessig og nødvendig at representanter fra politi, barnehus og barnevernstjeneste sammen, møter foreldre i etterkant av det tilrettelagte avhøret før barnet blir med i møtet. Foreldrene kan ha behov for informasjon og/eller de kan være i følelsesmessig ubalanse etter avhør. Det kan derfor være nødvendig å snakke med foreldrene alene i forkant av familiemøtet, slik at barnet ikke utsettes for unødvendig belasting.

Formålet er å tilrettelegge for en best mulig overgang og situasjon for barn og foreldre og at det kan avklares nødvendige spørsmål eller gis informasjon for å ivareta barn og foreldre. Det gjøres individuelle vurderinger for hvordan barnets synspunkter etterspørres og hvordan barnet bør informeres om deres tanker og behov for et eventuelt felles møte med foreldre. Familiemøte/ gjenforening avholdes i henhold til plan som er utarbeidet, se pkt. 7 Samrådsmøte 1.

Samarbeid med barnet

Etter avhør kan mange barn ha ulike følelser de trenger hjelp til å sortere, og de kan ha behov for praktiske avklaringer. Barn må få mulighet til å snakke med noen i etterkant, og det må legges til rette for at de får god oppfølging og kontakt med noen i dagene etter avhøret. Barn må få informasjon om hva som skal skje videre, og hva foreldrene har fått informasjon om. Det må, i samarbeid med barnet, lages en plan for barnets møte med foreldrene etter avhøret. Noe av det viktigste som må innlemmes i planen, er å vite hva som skal til for at barnet skal føle seg trygg og oppleve trygghet. Det skal gis mulighet for at barnet kan ha med seg sin trygghetsperson.

Barnevernstjenestens oppgaver

Barnevernstjenesten skal ivareta barnets behov for støtte og omsorg. De skal bistå og hjelpe barnet med å sette ord på sine behov i forkant av familiemøtet, samt ivareta barnet underveis i møtet. Barnevernstjenesten må i samarbeid med barnet undersøke om det oppleves som trygt og sikkert å dra hjem, samt tydeliggjøre hva barnet kan gjøre hvis det oppstår uønskede situasjoner. Barnevernstjenesten avtaler også et møte/ samtale med barnet de forestående dagene. Dersom barnet ikke ønsker eller vil dra hjem, må barnevernstjenesten ta dette på alvor, utforske det barnet sier og mener - og finne en løsning som oppleves trygg for barnet. Dersom barnet skal hjem, og barnevernstjenesten vurderer det nødvendig å sette inn tiltak som kontrollbesøk etc., må barnevernstjenesten orientere barnevernsvakten om dette. I denne orienteringen må det formidles nødvendig og tilstrekkelig informasjon til barnevernsvakten, slik at barnevernsvakten ved eventuelle hasteoppdrag kveld/natt/helg, kan ivareta barnet på best mulig måte. Barnet bør få informasjon om muligheten til å ringe Alarmtelefonen for barn og unge, som betjenes av barnevernsvakten hele døgnet.

Politiets oppgaver

Hvis foreldre har vært til avhør, bør politiet informere de som skal være til stede på familiemøtet om foreldrenes emosjonelle tilstand. Politiet er ansvarlig for å gi barn og foreldre informasjon. Foreldre/verge får utdelt et informasjonsskriv med samme innhold som blir gitt muntlig. Skrivet er tilgjengelig på flere språk. Det er viktig at foreldrene får forklart forskjellen på politi, barnevernstjeneste og barnehus, og hvor de skal henvende seg med eventuelle spørsmål.

Statens barnehus sine oppgaver

Barnehuset informerer foreldrene om dagen ved barnehuset, barnets fremtoning gjennom dagen og eventuelle bekymringer. Barnehuset svarer på spørsmål eller bekymringer fra foreldrene vedrørende gjennomføringen av dagen. Barnehuset skal veilede foreldrene og omsorgspersoner med formål om å ivareta barnet best mulig, med særlig vekt på reaksjoner etter avhøret. Barnehuset tilbyr tidspunkt for oppfølgingsavtale ved barnehuset for barn og foreldre.

10. Oppfølgingsmøte

Det kan etter vurdering og avklaring i ettermøte, eller på et senere tidspunkt avtales et nytt møte. Formålet er å sikre videre informasjonsflyt, arbeidsdeling og koordinering. Det gir mulighet for evaluering av oppfølging og behandling av barnet.
Det bør avholdes et møte før barnevernstjenestens undersøkelse er ferdig. Her legges det en plan for videre oppfølging av barnet og dets støttepersoner. Hvis barnevernstjenesten avslutter undersøkelsen uten tiltak, bør det etterstrebes å avklare hvem som skal være kontaktpersoner og hvordan politiet skal informere barnet og familien om utfallet av etterforskningen. Risikobildet vurderes på nytt og sikkerhetsplanen oppdateres. Behovet for langsiktig samarbeid om barnets sikkerhet må nedfelles i sikkerhetsplanen.

Samarbeid med barnet

Barn er i behov av tett oppfølgning og at de holdes informert. For barn er tiden lang fra et avhør til saken enten avsluttes/henlegges eller fører til siktelse. De lever i uvisshet om hva som vil skje, og hvordan ting kommer til å bli. Det kan for mange barn være en periode hvor de danner seg ulike forestillinger. Gjennom samtaler bør barn få hjelp til å bearbeide, samt avklare og justere sine oppfatninger og forventninger.

Barnevernstjenestens oppgaver

Barnevernstjenesten fortsetter sin undersøkelse og har samtaler med barnet. Barnevernstjenesten bidrar med støtte og informasjon og er i dialog med politiet og barnehuset.

Politiets oppgaver

Politiet fortsetter sin etterforskning og er i dialog med barnevernstjenesten.

Statens barnehus sine oppgaver

Barnehuset kan innkalle til oppfølgende koordineringsmøte. Barnehuset kan sammen med barnet og foreldrene kartlegge psykisk helse, avklare hjelpebehov og hvilket tilbud som skal gis og av hvem. Barnehuset kan bistå med kriseintervensjoner, gi støtte og veiledning til barn, deres omsorgspersoner og nettverk. Barnehuset kan gi oppfølging av psykiske plager knyttet til erfaring med vold eller seksuelle overgrep, samarbeide med andre tjenester og bistå med henvisning til spesialisthelsetjenesten eller andre lokale oppfølgingstilbud for videre behandling.

11. Avslutning av undersøkelse og etterforskning

Samarbeid med barnet

Barn trenger å få forklart utfallet av saken på en måte de forstår og som vil bidra til at det oppleves som trygt. De må få tilpasset og grundig informasjon om utfallet av undersøkelsen og etterforskningen. Dette er spesielt viktig i de tilfellene hvor straffesaken henlegges. Det er viktig at barn forstår at de har blitt trodd på, men at saken henlegges av strafferettslige grunner. I påvente av rettssak kan ventetiden for barn oppleves som ekstra utfordrende, og det er viktig med informasjon og jevnlig kontakt.

Barnevernstjenestens oppgaver

Når barnevernstjenesten har vurdert innhentede opplysninger fra samtaler, møter og rapporter fra andre instanser og undersøkelsen er ferdig, konkluderes undersøkelsen med tiltak eller saken avsluttes uten tiltak – den henlegges. Barnevernstjenesten informerer politiet om utfallet av undersøkelsen. Når barnevernstjenesten avslutter undersøkelsen uten tiltak/henlegger, fattes det vedtak som sendes til partene. Informasjon gis til barnet, familien og politiet.

Dersom barnevernstjenesten henlegger en undersøkelse fordi foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan barnevernstjenesten henlegge saken med bekymring, jf. barnevernsloven § 2-5 tredje ledd. Barnevernstjenesten kan på eget initiativ gjenoppta saken innen seks måneder etter at den forrige undersøkelsen ble henlagt. I slike situasjoner trenger ikke barnevernstjenesten vente på ny bekymringsmelding.

Hvis det blir iverksatt tiltak, fattes det vedtak og det utarbeides tiltaksplan i samarbeid med barnet og foreldrene.

Barnevernstjenesten skal, uavhengig av utfallet av etterforskning og eventuell straffesak foreta selvstendige vurderinger om veien videre. Dette gjelder både ved iverksetting eller videreføring av hjelpetiltak eller om det besluttes å fremme forslag til vedtak i Barneverns- og helsenemnda.

Politiets oppgaver ved ferdig etterforsket straffesak

Politiet avslutter etterforskningen av saken når alle relevante og tilgjengelige bevis er innhentet. Saken vurderes og avgjøres av ansvarlig påtalejurist, eventuelt i samarbeid med høyere påtalemyndighet. Tiltale tas ut dersom påtalemyndighet etter en samlet vurdering er overbevist om at den mistenkte har gjort noe straffbart og i tillegg er overbevist om det kan føres bevis for dette i retten. Et ønske om å prøve saken for retten er altså ikke tilstrekkelig. Dersom disse strenge beviskrav for skyld ikke er oppfylt, henlegges saken. Når saken avgjøres enten positivt (tiltale, forelegg, påtaleunnlatelse eller konfliktråd), eller negativt (henleggelse) sendes det skriftlig orientering til involverte parter. Dersom det blir tiltale og hovedforhandling, vil det tilrettelagte avhøret spilles av i retten slik at barnet ikke trenger å møte. Når dom foreligger orienteres barnet om utfallet av saken via verge/midlertidig verge og bistandsadvokat som vurderer hvem og hvordan barnet skal orienteres best mulig.

Barnevernstjenesten legges inn som underretningsmottaker når de er melder i saken, og politiet orienterer om utfallet av saken. Ved henleggelse av straffesaken fremlegges henleggelseskriteriene for barnevernstjenesten. Politiet kan også forklare henleggelsen for barnet. Når dom foreligger i saker som omfattes av samhandlingsrutinen, skal ansvarlig jurist formidle kopi av dommen til fagkonsulent barnevern på aktuell politistasjon. Dette etter skriftlig innsynsbegjæring fra barnevernstjenesten. Fagkonsulenten har ansvar for å videreformidle dommen til barnevernstjenesten.

12. Aktuell kontaktinformasjon

Sykehus, legevakt, overgrepsmottak og tannhelse

Fysisk mishandling

Undersøkelser for forhold knyttet til fysisk mishandling i Oslo, er delt mellom sykehus. Undersøkelser gjeldende barn og unge fra 0-18 år, tilhørende Oslo Universitetssykehus henvises:

  • Oslo universitetssykehus, Ullevål sykehus, Barnesenteret 22 11 87 65 (07:30-15:30)
  • Sosialpediatrisk seksjon 23 02 55 50 (08:00-15:30)
  • Barnemottaket 22 98 91 40 (døgnåpent)

Tilsvarende henvises barn og unge med bostedsadresse i bydelene Alna, Bjerke, Grorud og Stovner:

  • Akershus universitetssykehus 67 96 00 00, barnemottak.

Seksuelle overgrep

Ved undersøkelser av barn og unge som kan ha vært utsatt for voldtekt, voldtektsforsøk eller andre seksuelle overgrep, har alle bydeler i Oslo samme kontaktpunkt.

  • Overgrepsmottaket ved Legevakten i Oslo er et døgnåpent helsetilbud til personer av alle kjønn fra og med 14 år. Oslo Legevakt 116 117, Overgrepsmottaket 23 48 70 90 (døgnåpent)
  • Dersom den det gjelder er under 14 år skal henvendelsen gå til Sosialpediatrisk Seksjon 23 02 55 50 på dagtid (8-15:30) eller barnemottaket på Ullevål sykehus, 22 98 91 40 (døgnåpent).

Tannhelse