Industrien på Grorud
Fra sagbruksdrift til tekstilproduksjon og sengefjærer

Grorud er et gammelt industriområde. Den første bebyggelsen kom i tilknytning til sagbruk og steinbrudd. I 1867 ble Lerfossen Klædefabrik anlagt, og det var starten på hundre års tekstilindustri på Grorud. En annen viktig hjørnesteinsbedrift er den tidligere Grorud jernvarefabrikk, som ble etablert i 1918 av Ragnvald Bratz. I 1996 overtok det svenske låskonsernet Assa Abloy fabrikken med det nye navnet Grorud Industrier, som fra 1999 ble kalt Trio Ving A/S Avdeling Grorud. I dag er fabrikken nedlagt.

Groruddalen brukes gjerne som en fellesbetegnelse for Oslos nordøstre bydeler og dekker bolig- og industriområdene som avgrenses av Østmarka i sør, Gjelleråsmarka i øst, Lillomarka i nord og en tenkt linje fra Bjerke via Økern til Bryn i vest. Sentralt i dette landskapet ligger Alnaelva, som har spilt en viktig rolle for dalens industrielle utvikling. Helt siden middelalderen har det vært drevet kverner, møller og sagbruk i de største vannfallene ved Grorud, Bryn og Kværner.

Sporer til industri
Fra 1550 og i tre hundre år framover, var det sagbruksdriften som dominerte langs vassdragene på Østlandet. Men i motsetning til Akerselva bidro ikke Alnaelva til at Grorud-området ble noe sentrum for sagbruksdriften. Vannfallene i Alnaelva var for få og for små, slik at de sagene som ble anlagt, var såkalte flomsager, mens Akerselva hadde årgangssager. Sagbruk ved Alnaelva var derfor en sesongsyssel. Da sagbruksprivilegiene ble innført i 1688, ble antallet sager vesentlig redusert. Men sagene på Grorud ble regnet som mellomstore og fikk fortsette å skjære. I 1700 hadde for eksempel Grorud-saga en kvote på 14000 bord. Sagbruksprivilegiene besto i sin opprinnelige form fram til ca 1820. Etter den tid ble de gradvis endret til de ble avskaffet i 1860.

På dette tidspunktet var det imidlertid industriaktivitet på en rekke andre områder. Industriutbyggingen i Norge var i midt i sin tidligste fase. Samtidig begynte man i byene å gå mer og mer over til å bruke granitt som byggemateriale. Dette førte til en opptrapping av steinindustrien i Aker.

De første opplysningene vi har om steinindustrien er i amtmannens beretninger fra 1840-årene. De forteller at det var startet bryting av granitt ved Maridalsvannet, opp mot Grefsen og på Rødtvet. Steinen hadde en spesiell rødlig farge som ga bygningene glød. På folkemunne fikk steinen navnet Grorudgranitt.

Steinbruddene lå gunstig til for eksport, og i 1842 ble det brannherjede Hamburg gjenoppbygd med store mengder granitt blant annet fra Rødtvet og Grorud. Fram til 1870 lå steinindustrien nede, men så tok den seg kraftig opp igjen på grunn av hektisk byggeaktivitet i Kristiania. I 1900 vedtok herredsstyret i Aker at det skulle oppføres en kirke på Grorud, og kommunearkitekten anbefalte at man brukte stedets granitt. Kirken ble innviet i 1902, og den står der som et minne om steinindustrien på Grorud.

Tekstilindustri på utenlandske hender
Etter at sagbruksprivilegene ble opphevet, gikk det ikke mange årene før sagbruksvirksomheten ble nedlagt. Men bygningene og ikke minst vannhjulene skulle komme til å gjøre nytte for seg i tekstilindustrien som rykket inn ved Alnaelva på slutten av 1860-tallet. På dette tidspunktet var imidlertid ikke tekstilindustrien noe nytt og uprøvd her til lands. I 1845 tok brukseier Adam Hiorth initiativet til opprettelsen av Nydalens Spinderi, forløperen til Nydalens Compagnie. Hiorth dro selv til England for å studere bomullsindustrien og kjøpe maskiner. Han tok med seg en engelsk spinnerimester tilbake til Norge, og i 1847 åpnet spinneriet for drift.

Etter at tekstilfabrikken i Nydalen hadde vært i drift i drøyt tjue år, ble en liknende virksomhet etablert på Grorud. I 1867 kjøpte tyskeren Ernst A. F. Eisfeldt eiendommene Leirfallet, Sagstua og en parsell av Øvre Grorud med blant annet to sager og vannrettigheter. Eisfeldt oppførte en toetasjes murbygning med moderne utstyr, som fikk navnet Lerfossen Klædefabrik. Men året etter gikk eieren konkurs, og fabrikken ble overtatt av et selskap som tok navnet Grorud Klædefabrik, hvor engelskmennene Stephen Marmont og George Richardson var hovedaksjonærer.

Den som kom til å bety mest for klesfabrikken i de neste tretti årene, var Oskar Rasmussen. Han ble ansatt som merkantil leder i 1869, og i 1871 anla han Shoddyfabrikken, populært kalt Shoddyen, ved et fossefall lenger oppe i Alnaelva. Shoddy er en generell betegnelse for gjenvunnet ullmateriale fra opprevne ullfiller som ble anvendt som råvarer til produksjonen i klesfabrikken.

Fra 1880 ble Rasmussen eneeier og fram til 1897 var fabrikken i ekspansjon. En viktig årsak til dette var Mellomrikslovene, dvs. de avtalene som i årene 1815-1897 regulerte handels- og skipsfartsforholdene mellom Norge og Sverige. Mellomrikslovene gjorde at varer kunne flyte nesten fritt over grensa mot Sverige, og Grorud Klædefabrik hadde en ikke ubetydelig eksport til vårt naboland.

I 1897 solgte så Rasmussen hele anlegget og aksjeselskapet Grorud Fabrikker. Men det at Mellomrikslovene ikke ble fornyet, fikk negative følger for klesfabrikkens avsetning. Da det også ble bygd en ny kjoletøyfabrikk med bl.a. vaskeri, garveri og en rekke spesialmaskiner, er det ikke så underlig at Grorud Fabrikker hadde økonomiske vanskeligheter. I 1900 ble selskapet besluttet oppløst etter at aksjekapitalen var tapt.

Imidlertid stabiliserte driften seg igjen, og i 1904 ble aksjeselskapet Grorud Tekstilfabrikker A/S dannet. I årene 1904-1915 var fabrikken i uavbrutt økonomisk og teknisk framgang, og det var kjoletøyfabrikken som gikk best. Antallet arbeidere økte også gradvis i denne perioden, slik at det på det meste var ca 200. I 1905 ble det bygd en 50 meter høy fabrikkpipe. Den var visstnok en av landets høyeste og en godt synlig landemerke på Grorud. Pipen ble revet i mellomkrigstiden.

Denne oppgangen står i sterk kontrast til den reduksjon i tekstilvirksomheten som skulle inntreffe mot slutten av første verdenskrig. I 1916 gikk Grorud Tekstilfabriker A/S inn som en avdeling i De Forenede Uldvarefabriker (D.F.U.). To år senere brant kjoletøyfabrikken ned til grunnen, og det meste av virksomheten ble overført til Jæren. I årene 1916-1968 ble det produsert madrasser og vattepper på D.F.U. på Grorud, og råvarene kom fra Shoddyfabrikken.

Etter en brann på slutten av 1950-tallet, ble det oppført en ny bygning i teglstein, men en del av den gamle teglsteinsbygningen er fremdeles bevart. I 1968 stilnet maskinene, og hundre års tekstilindustri på Grorud var over. På nordsiden av det gamle fabrikkområdet, som i dag heter Grorud Industripark, finnes også rester av renna som ble brukt til å sende shoddyballer ned til madrassfabrikken.

Låser og sofafjærer
Det som kom av ny industri i årene 1900-1920 etablerte seg i all hovedsak i området ved Grorud jernbanestasjon. Allerede rundt 1900 var det tilløp til trevareindustri, og på Ulsholt hadde man Grorud Damphøvleri.

En annen viktig bedrift var Grorud Jernvarefabrikk, som til og med hadde eget sidespor fram til stasjonen. Fabrikkens historie startet i 1912 da A/S Fet Jernvarefabrik ble anlagt ved Gansdalen. Noen år etter ble den kjøpt av Ragnvald Bratz. I 1918 flyttet Bratz virksomheten til Grorud, hvor han oppførte en ny fabrikkbygning med eget sidespor fram til Grorud stasjon og med i alt ti arbeidere og funksjonærer. I 1920 ble navnet endret til Grorud Jernvarefabrikk.

I 1922 ble søsterfabrikken A/S Grorud Sofafjærer anlagt på samme sted, og i 1930 ble denne slått sammen med jernvarefabrikken med det nye navnet A/S Grorud Jernvarefabrikk. Etter en brann i 1931, ble det bygd nye og større lokaler, og branntaksten fra 1932 viser at anlegget omfattet en fabrikkbygning hvor første etasje inneholdt maskinhall, sliperi og smie, mens annen etasje besto av kontorer, fjærefabrikk, trådlager og spisesal. Selve produksjonen omfattet bygningsbeslag, sofafjærer, halvfabrikata for andre industrier og jern- og metallartikler for jernvarehandlere. Produktene er også blitt eksportert til utlandet, noe som har bidratt til å gjøre Grorud-navnet kjent også utenfor Norge. Fabrikkens egen logo, G-gutten, var selve kvalitetsstempelet.

Bedriften var i Bratz-familiens helt opp til 1990-tallet, og det kan nevnes at administrerende direktør Jens-Halvard Bratz var industriminister i 1981-1983. I 1996 ble bedriften overtatt av det svenske låskonsernet Assa Abloy, og tre år etter ble så Grorud Industrier slått sammen med søsterselskapet Trio Ving under navnet Trio Ving A/S avdeling Grorud. Produksjonen har i disse årene bestått av dør- og vindusbeslag samt ulike produkter til industri og husholdninger.
Høsten 2000 besluttet moderselskapet at den gamle "Låsen" skulle nedlegges, og etter halvannet års nedtrapping med omplassering og førtidspensjonering av de ansatte, er nå åtti års virksomhet over.

De kom med toget
En viktig årsak til at Grorud fra siste halvdel av 1800-tallet vokste seg til en forstad og et industriområde, var jernbaneutbyggingen. Da Hovedbanen mellom Kristiania og Eidsvoll åpnet i 1854, var Grorud eneste stasjon innenfor den nåværende bygrensen. At man valgte Grorud, kan skyldes at stasjonsområdet lå nøyaktig midtveis mellom hovedstaden og Lillestrøm. Samtidig med at jernbanen kom, vokste det fram et ideal om egne hjem og villaer. I byen begynte tomtene å bli få og dyre, og jernbanen ga nå folk anledning til å trekke ut i landlige omgivelser og sette opp egne hjem utenfor byen, samtidig som de arbeidet i den. Dette førte til en del boligbygging utenom gårdsbrukene, særlig i området mellom Trondheimsveien og Grorud stasjon.

Men jernbaneforbindelsen medførte også ny industrivirksomhet til Grorud. Så det var ikke her tale om en forstad hvor folk bare pendlet til og fra. Den nye tekstilindustrien ved Alnaelva tiltrakk seg folk som dermed både arbeidet og bosatte seg på stedet. Jernbanenettet ble stadig utvidet og førte folk ikke bare fra østlandsområdet, men også fra Sverige til Kristiania og Aker. Mot slutten av 1860-tallet var det nødsår i nabolandet, og resultatet var at et stort antall svensker innvandret til Østlandet fra områder som Värmland og Bohuslän. I årene Oskar Rasmussen var direktør, kom det en del svensker til Klædefabrikken, blant annet spesialister, og flere av disse slo seg ned på Grorud.

Et rom og kjøkken på Grorud
De fleste av tekstilfabrikkens arbeidere bodde i bedriftens tre arbeiderboliger i Sagstuveien og Grorudveien, som er fra ca. 1870. En av dem, Sagstuen, lå på fjellet, høyt over fabrikken og ned mot elva på oversiden av klesfabrikken. I 1916 gikk tekstilfabrikken til innkjøp av eiendommen Utsikten til boliger for sine arbeidere. Utsikten ble på folkemunne kalt Hanseboligen, etter kjøpmann Hansen som bygde huset like før 1900. Alle husene var typiske arbeiderboliger i tre etasjer med leiligheter på et rom og kjøkken. Hanseboligen hadde ovnsfyring og vann måtte hentes fra vannposten utenfor huset. Utslagsvasker fantes ikke, slik at alt vannet som var båret inn, måtte også bæres ut igjen.

På adresse Vestbyveien hadde De Forende Uldvarefabrikker to arbeiderboliger, kalt arbeiderbolig I og II. I 1918 huset disse henholdsvis 19 og 26 personer. Folk i nr. I hadde stilling som smedarbeider, ekspeditør, veveriformann og fargerimester, mens det i nr. II var et flertall av fabrikkarbeidere, - selv om man også her fant en butikkjomfru, en gartnerelev og en kontormann.

Kilder:
Utrykte i Byarkivet:
Branntakstprotokoll Østre Aker, bd. 5
Branntakstprotokoll Østre Aker, bd. 27
Kommunal folketelling for Aker - Grorud pkt. I 1918
Byarkivets fotoarkiv

Litteratur:
Oslo bys historie, bd. 3,1990)
Oslo bys historie, bd. 4, 1990)
Aker 1837-1937, bd. V, Oslo 1947)
Heide, Eivind: Groruddalen (Tiden Norsk Forlag 1980)
Vandring på Grorud, utgitt av Fortidsminneforeningen Oslo
Akershus avdeling og Groruddalen historielag, 1995
Pedersen, Harald B: "Tekstilindustrien på Grorud" 1868-1968 i Årbok for Groruddalen Historielag 1996.

TOBIAS 4/2001