Byen og festningen
- et ulykkelig naboskap

Oslo, som politisk maktsentrum, har siden byens grunnleggelse vært et potensielt erobringsmål, noe som har fått dramatiske konsekvenser for byen. Alt for ofte har byen vært mellom barken og veden – mellom en fiendtlig angriper på den ene siden og sin militære beskytter på den andre. Selv ikke etter at byen ble flyttet inn under Akershus og befestet i 1624 var byen sikret mot å bli en del av slagmarken.

Av Bård Alsvik

Oslo ble et bysamfunn lenge før noen festning var påtenkt. Innerst i Bjørvika, mellom Hovindbekken og Alnaelvas utløp, oppsto det et bysamfunn for omlag tusen år siden. Hvordan byen oppsto og hvem som grunnla den, skal vi la ligge her, men det er en vanlig oppfatning blant historikere at de første byenes oppkomst må sees i sammenheng med statsdannelsen. Kongen må derfor har spilt en sentral rolle i etableringen av Oslo som et politisk, økonomisk og kirkelig sentrum.

Hakk i hæl fulgte kirken. Da geistligheten fikk et selvstendig inntektsgrunnlag gjennom tienden på 1100-tallet, seilte kirkens menn opp som byens største byggherrer. Den mektige St. Halvardskatedralen og Bispegården, de mindre kirkene Korskirken, Clemenskirken og Nikolaikirken og munkeanleggene Olavsklosteret, Fransiskanerklosteret, klosteret på Hovedøya og Nonneseter er alle vitnesbyrd om entreprenørkunst i Guds navn.

Festningsanlegg i gamle Oslo

Kirkens byggeaktivitet vitnet ikke bare om rikdom, men også om makt. Og med makten økte faren for angrep fra andre som hadde makt eller strebet etter makten. Kongsemner slåss mot kongsemner, og kirken, i sitt forsøk på å konsolidere og styrke sin posisjon, inngikk allianser med de stridende parter etter sitt eget godtbefinnende. Et kirkelig kraftsentrum, som Oslo var på vei til å utvikle seg til på 1100-tallet, kunne derfor lett bli utsatt for angrep i urolige tider. Kirkens menn hadde derfor ikke bare det kristne budskap å tenke på, men også sin forsvarsevne.

Byene ute i Europa hadde på denne tiden kraftige bymurer av stein med kasteller og porttårn. I den grad det fantes bybefestninger i Norden var dette enkle jordvoller med palisader og vollgraver. I Norge er det imidlertid bare i Trondheim og Borg at vi hører om slike forsvarsverk. I Oslo var det bare bispegården og kongsgården som vi vet var befestet. Byen for øvrig lå åpen og ble et lett bytte for eventuelle angripere, hvis kongen eller kirkens menn sviktet.

Da kong Sverre angrep byen i 1197, hører vi riktig nok om birkebeinerhæren som dro "etter vollene" til byen. Det ser imidlertid ikke ut til at historikerne har tolket dette som forsvarsvoller, og relativt enkelt jagde Sverre den bispetroe baglerhæren ut av Oslo.

Mye tyder på at baglerbispen Nikolas hadde vært forutseende og startet opprustningen av bispegården som et borganlegg allerede før birkebeinernes ulykksalige angrep. I kampene med slittungene i 1218 er biskopens kastell nevnt; et anlegg i stein, antakelig med et tårn. Men et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet.

Krigshandlinger som kongene var delaktige i, betydde ikke bare strid om landområder, men også forsvar eller beleiring av byer som hadde strategisk og økonomiske betydning. Bergen, Trondheim, Tønsberg og Oslo hadde vokst fram som de viktigste byene i Norge på 1100-tallet. Til Oslo ble kongens inntekter fra Opplandene ført, vesentlig i form av varer. Varene som ikke gikk med til det kongelige underhold, ble kanalisert til byen eller via byen til et større marked, også til utlandet. Opprørere med maktambisjoner måtte da naturligvis ha interesse av å få fotfeste i Oslo. Den sittende kongen hadde tilsvarende ambisjoner om å sikre sin posisjon.

Ennå hadde ikke kongen et fast styringssenter i Norge. Kongen og hans menn reiste rundt i landet og utførte kongsgjerningen fra ulike steder. Oslo som by var naturligvis viktig for kongen og hans maktposisjon, men etter alt å dømme var det viktigst for kongen å sikre seg selv den tiden han var her framfor å befeste hele byen. Bybefolkningen måtte derfor bare stole på at kongen og hans menn ville stoppe angriperne før de nådde bygrensen.

Når kongen bodde i byen, bodde han i kongsgården. Allerede fra midten av 1000-tallet er det spor etter en eldre kongsgård bygd i tre i Oslo. Arkeologiske funn åpner også for at kongsgården kan ha hatt palisader og vollgraver. Kongsgården brant imidlertid ned i 1223, og en ny ble bygget med høye ringmurer av stein, et porttårn og en mektig hall i sin midte.

Borgen på Akersneset

Historikere har gjettet på at jarlen Alv Erlingssons angrep på byen og kongsgården i 1287 fikk hertug Håkon, den senere Håkon V, til å igangsette byggearbeider med et nytt borganlegg utenfor byen _ på Akersneset. Jarlen hadde stukket bispegården i brann og truet også kongsgården da hertugen og broren kong Eirik kom til unnsetning fra Bergen.

Igjen ser vi hvordan byen ble åsted for krigshandlinger. Mer alvorlig for hertug Håkon, som hadde ambisjoner om å gjøre Oslo til hovedsete for forvaltningen av hertugdømmet, var hvor lite motstandsdyktig kongsgården var mot angrep.Vi aner her for første gang det problem som skulle prege forsvarsdebatten i byen helt fram til Akershus festning hadde utspilt sin rolle på begynnelsen av 1800-tallet: Byen ga ly for fienden! Kongsgårdens nærmeste nabo, Mariakirken, og de omkringliggende husene ga fienden dekning i sin framrykning mot kongsgårdens murer.

Akersneset _ tvers over Bjørvika _ hadde utvilsomt de kvaliteter som måtte til for en uinntakelig kongeborg. Edvard Bull har gjort et poeng ut av den strategiske beliggenheten til Akershagen _ området mellom Akersneset, Aker kirke og Akerselva. Under borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet ble det ført mange harde kamper i Akershagen. Her lå det viktigste veiknutepunktet i Oslodalen, brua over Akerselva. Og om vinteren, når isen lå tykk i Bjørvika, må det ha vært en militær fordel også å kunne kontrollere Akershagen, hevder Bull.

Selve Akersneset, hvor borgen ble anlagt, hadde også sine forsvarsmessige fordeler. Ytterst på neset gikk landet steilt ned i sjøen. En eventuell angriper som kom sjøveien ville ha store problemer med å ta seg opp den bratte fjellveggen. Datidens angrepsteknikk _ før artilleriets tid _ krevde at angriperne kom så nær murene som mulig for å kunne benytte stiger eller lage bresjer i muren med katapulter. Håkon 5.s borg lå imidlertid åpent til mot nord, og eventuelle angripere ville bli oppdaget og kunne rammes før de nådde festningsmurene.

Allerede i 1308 skulle borgen få sin ilddåp. Den svenske hertug Erik beleiret Akershus, som nå må ha fremstått som et ferdig og sterkt borganlegg. De svenske erobrerne måtte gi opp, men festningen kunne likevel ikke hindre at angriperne besatte byen og stakk den i brann.

Mellom to branner

Etter at Norge falt på danske hender, ble Akershus først og fremst et tilholdssted for kongens stedfortredere. Dette gjorde imidlertid ikke Akershus og byen mindre utsatt for angrep. Lensherrene gikk ofte hardt til verks når landskylda og de mange ekstraskattene skulle innkreves. Og bøndene svarte med å marsjere mot byen. Nå var vel ikke bondeopprørene den største trusselen mot Oslo. Det var verre med maktkampen mellom kongsemnene, som i første halvdel av 1500-tallet, da Kristian 2. og Frederik 1. slåss om makten.

Hertug og kronprins Kristian, sønn av kong Hans, hadde i flere år sittet standsmessig på Akershus sammen med sin elskede Dyveke. Siden dro han til København og ble konge og grusom tyrann. Han svek sine egne, og under kaoset som rådet i København fikk svenskekongen Gustav Vasa en gylden anledning til å få fotfeste i Norge. En stor hær seilte opp fra svenskekysten med kurs mot Oslo. Slottsherren på Akershus, Hans Mule, var ikke bare Guds mann i kraft av biskop, men også en militær strateg. Han utstyrte sine menn med fakler og brente byen slik at svenskene måtte krige på tom mage. Han var også freidig nok til å forskanse seg i bispegården i stedet for på Akershus, og slo det svenske angrepet tilbake.

Dette tente antakeligvis selvstendighetstanken i Norge. Den norske adelsmannen Olav Galle fikk kommandoen på Akershus etter påtrykk fra det norske selvstendighetspartiet. Kristians onkel, Frederik, hadde nå besteget tronen i København, og likte dårlig nordmennenes handlefrihet. Frederik 1. fikk hjelp av lynet i 1527, som slo ned i festningen og startet en brann som rammet det meste av festningens bygninger. Den adlige Olav så det derfor som vanskelig å forsvare seg da Mogens Gyldenstjerne kom seilende fra København for å vinne kong Frederiks sak. Danskene fikk lov til å overta det brannherjede Akershus.

Kristian 2. hadde imidlertid begynt å røre på seg igjen. Til tross for brannen, forsto han at Akershus ville være et ypperlig sted å forskanse seg i håp om å vinne tilbake makten i tvillingriket. Og den avsatte kongen fikk rett. Festningen var så altfor sterk, også for Kristian, som kom med en tidobbel overmakt. Da en dansk-hanseatisk unnsetningflåte stevnet opp fjorden, fikk Kristian kalde føtter og inngikk forhandlinger med danskene. Han fikk fritt leide til København, men hans troløse onkel Frederik viste ingen nåde og kastet nevøen i fengsel.

Knappe ti år etter falt den norske nasjonalismens siste skanse i Norge; den katolske kirke som Hellig Olav hadde grunnlagt. Som takk for nordmennenes "tilbøyelighet" til å justere sin kristne tro, beordret danskekongen at bispeborgen skulle nedrives og steinen skjenkes til borgerne i Oslo by. Kristian 3.s godhjertethet gjaldt imidlertid ikke den beste steinen, som etter hans ordre skulle brukes til gjenoppbyggingen av Akershus. Det sies også at stein og reisverk fra bygninger på Hovedøya kloster gikk med til byggingen av "Øvre og Nedre Romerike", en festningsbygning i bindingsverk reist av tvangsutskrevne bønder fra nettopp Romerike.

Slottsherren Peder Hanssøn sto bak disse gjerningene. Han og hans etterfølgere tok på seg oppgaven med å forsterke og bygge opp festningen for igjen å gjøre Akershus til Norges sterkeste bastion, og det i en tid hvor forholdet mellom Danmark-Norge og Sverige tilspisset seg. Den spente situasjonen fikk sitt utløp i "Syvårskrigen". I mars 1567 inntok svenskene på nytt byen, beleiret festningen et par måneders tid, og svidde av det som var igjen av hus etter at osloborgerne selv hadde stukket en del bygninger i brann. Festningen hadde på nytt holdt stand, men byen lå tilbake som aske.

Aldri mer brann!

Krig var altså forbundet med bybrann. Kan hende var det den pris byen måtte betale for å være et sentrum for politisk og militær makt i Norge. Kanskje følte bybefolkningen seg sveket av sitt militære overhode, ja, av sin konge, om enn han satt i København. Det var festningen som i ufredstid måtte forsvares for en hver pris. Og om byen gikk med i dragsuget, virket det ikke som om det gikk særlig inn på danskene, selv når byens egne tente på for å svekke fienden.

Frederik 2. markerte således en ny holdning. Han takket byens borgere for innsatsen med å gi dem tolv års skattefrihet, men gjorde seg likevel mektig upopulær da han brukte fornuft og beordret byen flyttet tett inntil Akershus. Nordmennene argumenterte godt og gikk heller med på å tenne på byen på nytt og flykte til Akershus, hvis svenskene kom på gjenvisitt. Kongen bøyde av og ga ordre om en gjenreising på samme sted.

Det er vanskelig å trenge inn i hodene til datidens oslofolk og skjønne hvilke følelser de hadde for byen og stedet de bodde. En god havn, kommunikasjonsmessige forhold på landjorda og nærheten til Alnaelva, kan ha spilt like stor rolle som stedstilhørlighet og følelse av rotfeste. Dessuten var det her byen hadde sine kirkelige røtter. Vi skal også huske på at for oss moderne mennesker virker ikke avstanden fra gamle Oslo til festningen som spesielt stor, men for datidens oslofolk var nok avstanden fra den ene til den andre siden av Bjørvika ikke bare en fysisk, men også en mental sperre.

Det måtte derfor en ny brann og en ny, urokkelig konge til for at byen skulle ta steget rundt vika. Årstallet for den skjebnesvangre brannen står som spikret fast for de fleste historiehungrige i denne byen: 1624, og datoen var 17. august. Det måtte ingen svenske til for å gjøre oslofolk husløse denne gangen. Et og annet hus, der danske byggherrer hadde fått slippe til, var nok mer motstandsdyktig mot brann. Men det var den norske byggeskikken med laftet tømmer som preget husbyggingen i Oslo. "Den røde hane" hadde derfor stort spillerom i byen. Kanskje var det en gnist fra en ovn, eller et lite øyeblikks uoppmerksomhet hos en stakkar, som igangsatte dette inferno av røyk og ild. Årsaken er i og for seg uinterressant. Virkningen var tydelig nok: Byen ble aske, og om enn ikke som en Fugl Føniks, så reiste den seg i hvert fall igjen i ny drakt og med nytt navn i ly av festningens tykke murer.

Og mur var nettopp stikkordet for den nye byen Kristiania. Aldri mer brann, tenkte han kanskje, Kristian 4., da han seilte opp fjorden mot Akershus bare fem uker etter at brannen brøt ut. Allerede den 27. september stakk han ut de snorrette gatene, vinkelrett på hverandre i kryssene, og med 15 meters bredde. Avstanden mellom kvartalene skulle gjøre det vanskeligere for en eventuell brann å spre seg fra det ene til det andre kvartalet. Men klarest uttrykk for ønsket om å forhindre nye brannkatastrofer var påbudet om at husene måtte bygges i mur eller stein. Dette var da kanskje også det mest ambasiøse ved vår aller første byplan. For adel og borgere som hadde formue var det ikke snakk om ettergivenhet, og øvrige fikk holde seg til det danske bindingsverket. Kongen måtte imidlertid etter hvert gi tapt for norsk byggeskikk og manglende økonomisk evne. Allerede i 1625 fikk de dårligst stilte anledning til å bygge i tre, ytterst i byområdet mot nord og vest.

En befestet by

Murtvangen hadde gitt byen et visst vern mot brannfaren. Men ved også å befeste byen, håpet kong Kristian å redusere brannmulighetene til det byens borgere selv måtte finne på med uforsiktigheter med ild. Byen hadde jo flere ganger blitt offer for ildpåsetning i forbindelse med svenskenes angrep på byen. Hvis man nå klarte å stanse svensken før han kom inn i byen, ville Kristiania ha én brannfare mindre.

Kongen var imidlertid ikke mindre blåøyd enn at han innså at byens festningsvoller var langt mer inntakelige enn Akershus' kraftige steinmurer. Gikk det så galt at byen ble besatt, skulle kanonene på festningens bastioner kunne skyte sine dødbringende kuler ned etter byens rette gater og ramme fienden før den kom seg fram til festningsmurene. På den måten ble ikke bare byen en befestet by i seg selv, men også en del av Akershus' forsvarsstrategi.

Kristian 4. hadde, som mange andre konger og fyrster i Europa på denne tiden, hentet sine ideer fra italiensk byplanlegging og befestningsskunst. Akershus skulle være et citadel _ en siste skanse som man kunne trekke seg tilbake til dersom byen måtte rømmes. Ut fra denne tankegangen måtte byen ha jord- og steinvoller, en slags første skanse, som skulle gi vern mot artelleriild. Vollene ble supplert med framskutte bastioner som skulle gjøre det mulig for byens egne kanoner å ramme en framrykkende fiende på samtlige sider av vollene.

Ni meter var det fra vanngravene til toppen av vollene, og tre kraftige og godt bevoktede porter ledet folk ut eller inn av byen. Hovedgata, Kongensgate, gikk rett i hovedporten, Store vollport. Og Dronningens gate endte i Lille vollport, mens den tredje porten vendte ut mot Pipervika. Vollene strakte seg i sin helhet fra Pipervika og ned til krysset Karl Johansgate/Dronningens gate.

Byen sprenger sine grenser

Et øyeblikk så det ut til at byen hadde fått det festningsvern som var en viktig motivasjon for flyttingen av byen. Men den eventuelle trygghetsfølelsen som byens borgere kan ha følt, skulle vise seg å bli meget kortvarig. Ja, det er i det hele tatt grunn til å spørre seg om byvollene noen gang hadde særlig reell forsvarsmessig betydning. Allerede i 1640-årene klagde stattholderen på det dårlige vedlikeholdet. Vollmesteren gjorde en for dårlig jobb, og det begynte også å skrante i vedlikeholdspungen. Da krigsfaren økte i 1648, åpnet pengepungen seg. Da fikk en hollandsk fortifikasjonsoffiser med navn van Geelkerck i oppdrag å utforme nye planer for befestning av byen. Først i 1653 ble arbeidet igangsatt, men i hovedsak ser det ut til å ha vært rene utbedringsarbeider.

Ikke lenge etterpå finner vi eksempler på folk som blir dømt for å ha tatt seg over byvollene i nattens mulm og mørke. Allerede da ser det ut til at befestningen av byen var en vits. Noe som underbygger dette, er den bekymring som mot slutten av 1600-tallet begynte å melde seg for det trange rom som var oppstått mellom festningen og bebyggelsen. En slagkraftig festning var helt avhengig av en esplanade - et åpent rom som kunne beherskes av festningens artilleri. Etter som byen krøp nærmere festningsmurene, ble esplanaden innsnevret, og byens hus ville virke som kulefangere og skjulested for en eventuell fiende. Valget sto da mellom å legge Kristiania åpen, altså vende tilbake til det sjebnesvangre prisnipp som hadde rådet i det gamle Oslo, nemlig å overgi byen til fienden og føre krigen fra selve festningen, eller befeste byen så sterkt og effektivt at fienden ikke ville kunne innta den.

Valget falt på et åpent Kristiania. En brann i 1686 skulle hjelpe til med å ta denne avgjørelsen. Den startet som et lynnedslag i Hellig Trefoldighets kirke på Kristiania torg, og spredde seg raskt til den nordligste delen av byen hvor den dårligste og mest brennbare bebyggelsen lå. Kirken på Kristiania torg ble revet ned, og Vår Frelsers kirke ble reist på det nye Stortorget, godt utenfor byvollene, hvor vi i dag pussig nok finner statuen av kong Kristian som "feilaktig" hevder at her skal byen ligge.

Omtrent samtidig gikk man i gang med å fjerne de gjenstående kvartalene sør for Rådhusgata. I en taksasjonsforretning fra mai 1691 het det at bebyggelsen lå så nær kontraskarpen, at man kunne kaste stein inn i denne fra husene. Saken gikk imidlertid tregt, og bare to hus vest for Rådhuskvartalet ble revet. Her ble det anlagt en militær kirkegård som fikk virke som esplanade mot nordvest.

Manglende plass var et problem for alle festningsbyer. Før eller siden måtte byveksten komme i konflikt med de forsvarsmessige hensyn. I mange byer hadde det vokst opp selvgrodde bysamfunn utenfor bymurene. I Kristianias tilfelle var det en bevisst flytting av tyngdepunktet mot nord. At byen fikk sitt hovedtorg utenfor bymuren var betegnende nok. Men for festningens del gjaldt det å redde sitt eget skinn. En åpen by var en alvorlig trussel for forsvarsevnen, det gjaldt å skyve den så langt unna som mulig for å kunne møte fienden i åpent lende. Byen, på sin side, så ut til å trives med den nye situasjonen. Helt motsatt av hva som hadde skjedd innenfor bymurene, grodde det fram nye kvartaler og veier, bestemt av terrengets muligheter og begrensinger mer enn ut fra en overordnet byplan som i Kristian 4.s tid.

Mellom barken og veden

Selv om byen ved inngangen til 1700-tallet praktisk talt var lagt åpen, hadde ikke tanken om den befestede by helt sluppet taket. Da svenske kong Karl 12. begynte å rasle med sablene ved århundreskiftet, ble arbeidet med å øke festningens esplanade igjen fremlagt. Det kom også forslag om å bygge palisader rundt byen, men da Karl dro i utlendighet og drev sine krigsbedrifter i Polen og siden gikk i dekning i Tyrkia, forlot man disse ideene.

Påminnelser om krigsfare skapte likevel en viss interesse for å utbedre vollene og utvide befestningslinjene rundt byen. Scheel og Schøller skulle sette det siste punktum for slike planer i 1704. Deres plan tok for seg hele byen og festningen, og særlig konsentrerte den seg om å eliminere den trussel som lå i terrenget rundt byen. En eller flere fiendtlige kanoner kunne gjøre stor skade på byen og festningen hvis de ble plassert på høydene i utkanten. Scheel og Schøller var særlig bekymret for Hammersborg _ eller "Cristi Kirkegaard høide" som den da ble kalt. Et alternativ var å jevne høyden ut ved å grave bort jorda, men dette ville bli svært kostbart. Et annet alternativ, som planleggerene gikk inn for, var å befeste høyden.

Scheel og Schøllers forslag var seriøst og ble nok tatt alvorlig, også i København, men når det gjaldt gjennomføringen av planene ble det vist liten vilje til å åpne pengesekken fra dansk side. Befestningen av Fredrikstad ble heller prioritert, og Scheel og Schøllers forslag ble lagt på is i påvente av bedre økonomiske tider.

Ikke mange årene etterpå _ i 1716 _ vendte Karl 12. tilbake til Sverige. I en siste krampetrekning på å skape balanse i maktforholdet i Norden, rettet han sine øyne mot Norge. En vellykket erobring her, kunne virke som en brekkstang for å vinne tilbake de posisjoner han hadde tapt i forhold til tsaren i Rusland på den ene siden og kongen i København på den andre.

Den 21. mars 1716 marsjerte svenske tropper inn i byen. De hadde møtt motstand både på Gjelleråsen og Bakåsen, og hadde vært tvunget til å gjøre retrett for så og falle inn mot byen over den islagte Bunnefjorden. Festningens kanoner svarte godt fra seg, men Karl 12. klarte å karre seg i land på Bygdøy. Derfra lå veien åpen til byen. Kongen selv fant husrom i Vognmannsgaten i Vaterland. Men det var en nesten folketom by svenskekongen møtte. De fleste borgerne hadde skalket igjen lukene og rømt.

Inn i byen sendte kongen 500 mann som skulle holde vakt ved festningen. Disse ble skyteskiver for festningens kanoner: "(vi) venter os ei noegen öyenblik fri vara för döden emedem her skjutes nat og dag af Slottet", skrev en svensk soldat hjem om. Men svenskene fant god dekning i byen, og verst gikk kanonadene ut over byens bebyggelse, særlig de bygningene som lå nærmest festningen. De var som sagt en trussel mot festningen, og det var nok om å gjøre å skade disse så mye som mulig for å hindre svenskene i å dekke seg bak dem. Og på et eller annet vis lykkes kommandanten i å holde Karl 12.s soldater på avstand. Et forsøk ble gjort på å storme festningen og forsere murene med stiger, men festningens kanoner skal ha rammet de blågule så hardt at forsøket ble oppgitt.

I stedet gikk svenskene løs på byens bygninger. Hus ble brutt opp og verdifulle gjenstander skal ha blitt båret fram og solgt på auksjon til folk fra bygdene. I tillegg krevde Karl en ukentlig krigsskatt på 7 000 riksdaler fra byens borgere. Men Karl, som sin forgjenger Gustav Vasa, måtte drive krig sulten og tørst. Sjøhelten Tordenskjold var først og fremst skyld i det, da han kapret den svenske forsyningsflåten i Dynekilen. Dermed hindret han svenskekongen i å få sine rasjoner og ikke minst tungt skyts som han trengte for å trenge gjennom festningens tykke murer. Borgerne hadde også gjort sitt for å gjøre livet mest mulig surt for svenskene. Ikke bare hadde de hamret igjen husene og rømt byen, men de hadde også tent på handelsmannen Hausmanns store spaniafarer som lå oppankret med store varemengder.

Størst skade gjorde kanskje svenskene selv da de feilaktig kuttet over hovedvannledningen i tro om at dette kun ville ramme festningen. På Akershus hadde de imidlertid sikret seg både vannreservoarer og store mengder mat. De svenske soldatene måtte på sin side nøye seg med det vannet de fant i rennesteinene.

Etter 39 dagers beleiring fikk kongen nok. Han forlot byen med uforrettet sak. Byen hadde likevel fått lide, uten at den hadde benyttet "den eneste anledning, som nogensinde ble givet til at prøve de volde og grave, som omgav det gamle Kristiania", slik Edvard Bull uttrykte det i Aftenposten ved tohundreårsminnet etter svenskenes beleiring. Men i følge datidens fremste Akershusekspert C. S. Widerberg, rettet Bull kritikk til gal adresse. Den som satt med pengene måtte ta skylden fordi den "hadde forsømt at holde byens befæstninger effektive".

Fra glemsel til nyoppdagelse

1700-tallet, etter Karl 12.s død ved Fredriksten i 1718 og den etterfølgende fredsslutningen med naboen i øst, ble en rolig periode for festningen og byen. Festningsområdet vokste på bekostning av byen, og nye voller kom til. Men i det store og hele kom de forsvarsmessige hensyn mer og mer i bakgrunnen. Kosmetiske forandringer ble heller prioritert, men bak en pyntet fasade med trebeplantning på festningsvollene og vakre inngangspartier, fortsatte det indre forfall. Byen og festningen gled samtidig mer fra hverandre. Det økonomiske samkvem, som tidligere hadde vært så fremtredende, ble mer utydelig og smuldret etter hvert opp etter som det militære ble mer selvforsynte og behovet for å ruste opp forsvant.

De urolige tidene på begynnelsen av 1800-tallet skulle imidlertid gi festningen en viss renessanse. Men det skulle ganske snart komme for en dag hvor dårlig det sto til med Akershus' forsvarsevne. I 1814 erklærte kommandant Haxthausen at festningen ikke kunne holdes, selv mot en mindre styrke. Særlig ville et slikt forsøk være ytterst til skade for byen. Karl Johan, som slett ikke var bevandret i byens til tider dramatiske historie, misforsto nok den betydning Akershus hadde hatt, ut fra den sørgelige forfatning festningen var i. Han mente at den for lengst hadde utspilt sin rolle som "vokter" over byens borgere.

I 1815 og 1817 besluttet Karl Johan at festningsverkene mot byen skulle nedlegges. Dette åpnet for en byvekst mot syd. Tomtemangelen var stor, og særlig var det behov for plass til nye institusjoner og innkvarteringer for det store hopetall av embetsmenn som invaderte den nye hovedstaden. Den plass som ikke det offentlige la beslag på, ble lagt ut til salg. Da området ble sikret handelsrettigheter i 1825, ble flere tomter på det gamle festningsområdet solgt.

På denne tiden var området ved Akershus regnet som det mest eksklusive byområdet. Kirkegaten var byens fineste gate, og når byens borgere skulle promenere, gikk turen ut til Akershus. Der spilte brigademusikken, der fikk man rekreasjon og der kunne solnedgangen nytes. Drømmen om å gjøre Akershus til kongebolig blusset nå opp, og mulighetene for å anlegge Universtitet på det tidligere festningsområdet ble også drøftet. Men Karl Johan sørget for at byen krøp vestover. Sentrum ble flyttet fra Kirkegaten til den nyanlagte Karl Johans gate. Slottet, Universitetet, og senere Stortinget og Nasjonalteateret, kjente etter hvert alle beliggenheten til, mens Akershus gled mer og mer ut av folks bevissthet.

Bare når byen trengte mer plass å vokse på, ble den gamle borgen hentet fram igjen på sakskartet. I 1836 hadde det blitt gjort innstramninger på tomtesalget på Akershus i påvente av en gjennomgang av landets forsvar. I 1843 ble grensen mellom byen og festningen fastsatt. Men for en by i vekst, særlig mot sjøsiden, fremsto festningen som en enklave i havneterritoriet som hindret den stadig mer ekspansive havnevirksomheten. I forbindelse med jernbaneutbyggingen i andre halvpart av århundret var festningsområdet gjenstand for debatt med tanke på å skaffe sporforbindelse mellom øst og vest.

Mot slutten av 1800-tallet aner vi igjen en gryende interesse for festningen. Både arkeologer og historikere gjorde sitt for å skrape støv av den gamle storhet, og folk ga villig vekk penger til kartlegging og restaurering. Under første verdenskrig rykket garnisonen inn på festningen, forlagt i en mengde provisoriske brakker. Det ble også satt opp et stort, stygt plankegjerde i enden av Kirkegata som skilte festningsplassen fra byen. På 1930-tallet ble dette fjernet, og deler av festningsområdet ble striglet og åpnet for publikum. Kanskje kom man til den erkjennelse, som Edvard Bull så fint uttrykte det i boka "Kristiania" i 1918, at "trods likegladheten i den lange forfaldstid er Kristiania bys borgere av hjertet glad i sin fæstning, hvis silhuet endu fortæller os, når vi kommer reisende op gjennom fjorden, at nu er vi hjemme".

I dag har nok oslofolk en lignende følelse for vårt forsvarsklenodium, enten vi nå tar turen over vollene en gulsprengt høstdag eller beskuer den fra Aker brygge i selskap med en duggfrisk sommerpils. Men for våre forfedre i riktig gamle dager var Akershus en monumental påminnelse om krigens redsler og den store ulempe det var å ha festningen til nabo. Sagt med C. S. Widerbergs ord hadde byen "like meget at frygte av ven som av fiende _ og [ville] i paakommende tilfælde som oftest bli ofret".

Litteratur:

Berg, Arno: "Akershus festning" i St. Hallvard, Oslo 1933

Berg, Arno: "Karl XII _ En del interiører fra hans Christiania-besøk 1716" i St. Hallvard, Oslo 1931

Bugge, Anders: "Akershus i historien" i St. Hallvard, Oslo 1933

Bull, Edvard.: "Akershus" i Kristiania, Kristiania 1918

Helle, Knut: Under kirke og kongemakt 1130-1350, bind 3 i Aschehougs Norgeshistorie, Oslo 1995

Holck, Per: Oslo gjennom tidene _ Glimt av byens historie med forslag til utflukter, Oslo 1989

Juhasz, Lajos: "Grensen mellom Akershus og byen i de siste 150 år" i Byminner 2-67

Kjellberg, Halvor: "Kongens borg og kongens brev" i Byminner 3-99

Lorange, Erik: Historiske byer _ fra renessansen til industrialismen, Oslo 1995

Magnussen, Kjeld: "Det eldste bildet av byen _ Fantasi eller virkelighet" i Byminner 1-65

Nedkvitne, Arnved og Norseng, Per G.: Byen under Eikaberg, Oslo bys historie bind 1, Oslo 1991

Ramstad, Mads: Soldat og håndverker _ spenninger mellom militære og sivile næringsrettigheter i ganisonsbyen på 1700-tallet, Oslo 1996

Rode, Manfred: "Terrenget nord for Akershus festning før Christianias grunnleggelse" i Byminner 1-74

Rognerød, Dag-Ivar: Christiania Kvadraturen i Oslo, Oslo 1998

Schia, Erik: Oslo innerst i Viken _ Liv og virke i middelalderbyen, Oslo 1991

Sprauten, Knut: Byen ved festningen, bind 2 i Oslo bys historie, Oslo 1992

Widerberg, C. S.: "Bidrag til Akershus' og Kristianias befæstningshistorie" i St. Hallvard, Oslo 1916

Widerberg, C. S.: "Følgene av bybrannen i 1686 for esplanaden og for bybefestningen" i St. Hallvard Oslo 1946

Aars, Harald: "Byen og borgen" i St. Hallvard, Oslo 1933

TOBIAS 4/99