![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
IngierstrandFjordens frognerseter På østsiden av Bunnefjorden ligger Ingierstrand, som i sin tid ble kalt "perlen blant Nordens badeanlegg". I 1936 kjøpte Oslo kommune det 2700 mål store friområdet som funkisrestauranten var en del av. I en tid da hovedstadens innbyggere fikk stadig mer fritid, var kommunen opptatt av å sikre at folk flest kunne få tilfredsstilt behovet for sjøbad og friluftsliv i vakre og naturskjønne omgivelser. Av Anne Marit Noraker På slutten av 1920-tallet økte behovet for fornøyelsestilbud i hovedstaden. Folk flest hadde fått mer fritid, og rekreasjon og kroppsdyrking var i vinden som aldri før. Samtidig satt familien Ingier på Stubljan sør i Aker og Hvitebjørn i Oppegård. Og de så seg om etter nye måter å skaffe penger på. Trelast- og sagbruksnæringen hadde dårlige tider, og den en gang så formuende familien hadde hatt tunge tider etter at Frithjof Ingier skapte furore rundt århundreskiftet. Han var barnebarn av Lars Ingier som kjøpte Stubljan i 1799 og sønn og nevø av brødrene Helle og Marius Ingier som i 1850 opprettet familiefirmaet M. & H. Ingier. Frithjof Ingier drev selskapet med dets eiendommer, han hadde vært ordfører i Aker og hadde kone og fire barn på Stubljan. Han var en mann som nøt respekt, inntil han i 1900 skilte seg og flyktet til Paris med en dansk jente og store deler av familieformuen. Den gjenværende konen Johanne kjøpte ut sin mann og drev gården og firmaet videre, men selskapet var tappet for store verdier. Et ikke overmøblert areale I 1931 ga Johanne Ingier arkitektene Eyvind Moestue og Ole Lind Schistad i oppdrag å tegne et moderne restaurant- og badeanlegg på Hvitebjørn. Den første delen av anlegget sto ferdig i 1932. Det besto av en restaurantbygning - som utelukkende var basert på friluftsservering fra et koldtkjøkken, samt administrasjonsbygning og garderobeanlegg med blant annet syv hundre garderober. I tillegg kom stupetårn, rutsjebane og parkeringsplass til 150 biler. Arkitektene Moestue og Schistad uttalte selv at deres målsetning var å tilpasse bygningene til det kuperte terrenget "så den landskapelige skjønnhet understrekes, og arealet ikke overmøbleres". De rene linjene i den funksjonalistiske arkitekturen spilte på modernismens økte vektlegging av hygiene, lys, luft og grønne omgivelser - og sto i sterk kontrast til tidligere byggeskikk med flater som var vanskelige å holde rene, på grunn av snirklet ornamentikk og krummelurer. Samtidig ble en rekke tomter på området solgt til privatpersoner som bygde seg villaer og feriehus. Det ble anlagt betalingsbad, fristrender, parkerings- og teltplasser, det kom kai og bøyer for motor- og seilbåter, og Widerøes Flyveselskap etablerte en lufthavn. Uterestauranten på Ingierstrand kunne betjene tusen gjester, men anlegget viste seg raskt å være for lite. Den første sesongen hadde Ingierstrand seksti tusen besøkende, og på de varmeste søndagene kom det rundt fire tusen solhungrige mennesker. I 1934 sto derfor en ny restaurantbygning ferdig, med dansegulv og spisesal med plass til enda fire hundre gjester. Samtidig utvidet M. & H. Ingier parkeringsplassen og forsterket bryggene for den økende båttrafikken. Fornøyelsesetablissement og folkebad "Her vokser det frem et badeetablissement av dimensjoner som hittil har vært ukjent i Norge", skrev Aftenposten, da siste byggetrinn av Ingierstrand bad sto ferdig våren 1934. Ingierstrand ble i samtiden kalt "fjordens frognerseter". Badet representerte noe moderne og nytt, sammen med tilsvarende anlegg på Hvalstrand i Asker og Sundøya ved Tyrifjorden. Eksisterende offentlige bad ble mest brukt av velstående personer, som tok seg et bad for renslighetens og helsens skyld. Det var av samme grunn at folk badet i friluft, selv om enkelte også svømte prydelig bak lerretsforheng i kjønnsavdelte sjøbad lenger inn i fjorden for å få mosjon. De nye friluftsbadene hadde mer å by på. I en tid der rekreasjon og idrett ble sett på som noe som ga livet mening og der naturbegeistringen var enorm blant hovedstadens innbyggere, representerte Ingierstrand et svar på folks søken etter "det gode fritidsliv". Man kunne tilbringe både dager og kvelder der ute i et fellesskap, og folk i alle aldre og begge kjønn var representert. Friheten ble dyrket på en ny måte - svømmende i sjøen, i rutsjebane, fra stupetårn og lettkledt på svaberg og sandstrender. Man kunne sitte på restaurant hele dagen, se revyer, lytte til klassisk musikk eller jazz og spise iskrem. Man kunne sogar telte der ute og dermed tilbringe hele ferier i disse moderne og naturskjønne omgivelsene. Stedet ble en viktig sosial arena, hvor man kunne se og bli sett. På jakt etter skikkede badeplasser Blant politikerne i bystyret var det alminnelig enighet om at det stadig voksende bysamfunnet ikke kunne greie seg med de eksisterende "spredte og ofte små arealer til bading, telting og friluftsliv" og at det var nødvendig at Oslo kommune sikret seg friområder langs indre Oslofjord. I løpet av sommeren 1935 foretok kommunen befaringer for å se på områder som kunne være aktuelle, og det forelå flere tilbud om salg. M. & H. Ingier tilbød hele det utparsellerte området inkludert badeanlegget for 2,2 millioner kroner. Det var særlig dette tilbudet oslopolitikerne heftet seg ved. Dette hadde nok blant annet sammenheng med arealets størrelse. Området var på hele 2700 mål, med en 5500 meter lang strandlinje og en del barskog. I kommunen viste man særlig interesse for den delen som egnet seg som friareal og badeområde. Helst ønsket man å holde utenfor både restauranten og skogområdet som hørte til eiendommen, men selgeren var ikke villig til å foreta en slik utskilling. Etter forhandlinger klarte kommunen å få ned prisen til 1,8 millioner kroner, men 700 kroner pr mål var fortsatt i overkant av hva man i kommunen syntes var forsvarlig. Borgermesteren hevdet at kjøpesummen fortsatt var for høy i forhold til det man fikk igjen for pengene, og tilrådde ikke kjøp. Han mente at strandområdet på Ingierstrand var for bratt, at grunnene var for få og at avstanden fra byen var for stor. Borgermesteren uttalte videre at det ville være rimelig at Aker kommune bidro til finansieringen, i og med at folk fra Nordstrand, Ljan og Bekkelaget antakelig ville bli blant strandens hyppigste brukere. For øvrig trodde han at behovet for badeplasser ville bli tilfredsstilt når Malmøykalven og Langøyene etter hvert kunne stilles til disposisjon. Med utgangspunkt i dette uttalte borgermesteren i sin innstilling at kommunen tross alt hadde gjort såpass mange eiendomsinvesteringer som ikke ville gi nevneverdig utbytte til forrentning av kjøpesummen, blant annet til parker, at man burde utvise en viss forsiktighet. Høyre delte borgermesterens oppfatning gjennom hele den politiske behandlingen. Kritikerne var imidlertid i mindretall, for i april 1936 vedtok bystyret å kjøpe Ingierstrand for 1,8 millioner kroner, med 47 mot 37 stemmer. Naboene protesterte I kjøpekontrakten forpliktet selgeren seg blant annet til å dekke alle utgifter vedrørende eventuell nekting av konsesjon og eventuelle stridigheter med rettighetshavere som kunne hindre bruken av arealet til badestrand, park og teltplasser. Hvis en eventuell dom gikk i mot kommunen, kunne salget gå om igjen. Denne garantien skulle vise seg å komme godt med, for verken Oppegård kommune eller villaeierne i det utparsellerte området godtok at arealet skulle bli friområde for hovedstadens innbyggere. Herredsstyret i Oppegård anbefalte ikke konsesjon for salget, fordi man var redd for at kommunen skulle miste fremtidige skatteinntekter på denne måten. Det ble argumentert med at Oppegård kommune så langt hadde bekostet både ledningsnett og veibelysning til Ingierstrand, og man fryktet at kommunen også måtte besørge vakthold og politi samt vedlikehold og vinterbrøyting av veien. For øvrig var man redd for at trafikkselskaper fra Oslo skulle bli foretrukket, fremfor lokale selskaper. Oppegård kommune fikk ikke medhold da departementet behandlet konsesjonssøknaden. Villaeierne gikk til sak mot selgeren fordi de mente salget ikke var forenlig med de kjøpekontrakter de hadde inngått, hvor de hadde blitt tilbudt rolige og idylliske omgivelser. Det kom klager på alt fra høyttaleranleggets kvaliteter til at campingtrafikk, flyhavn og parkeringsplasser avga plagsom støy og lukt. I 1938 fikk villaeierne medhold i Follo herredsrett. Saken ble imidlertid anket, og i april 1939 vedtok lagmannsretten et forlik hvor selgeren fikk medhold mot at de villaeierne som ikke hadde trukket seg fra rettssaken, fikk en erstatning på til sammen 34 000 kroner. Diskusjonen om adgang til en rekke områder ble etter hvert løst gjennom en viss regulering av både grenser mellom villaeiernes tomter og adgang til visse badeplasser. I 1944 skilte man fra Spirebukta/Lindebukta, som ligger rett sør for badet. Her ble det gjort et unntak fra kommunens prinsipper om at området skulle holdes som en enhet. Begrunnelsen var en del klausuler i både kommunens og villaeiernes kjøpekontrakter, som tilsa at det kun var villaeiere uten strandrett som skulle ha bade- og båtrett der. Terrenget var dessuten så bratt at kommunen ikke anså det som egnet til offentlig strand. Betingelsene som ble knyttet til salget, var at området i fremtiden kun skulle benyttes som badetomt og at eiendommer ikke skulle kunne fraskilles. Med dampbåt og flyvemaskiner til fjords Selv om en del hovedstadsbeboere kunne benytte bil, småbåt eller sykkel de femten kilometerne ut til Ingierstrand, var bruken av stedet avhengig av offentlig kommunikasjon. Kommunen overtok i all hovedsak de kontraktene som M. & H. Ingier hadde inngått med både buss-, dampskip- og flyselskap. Å ta buss var imidlertid forholdsvis dyrt. For kommunen var det et mål at "de mer ubemidlede" også skulle nyte godt av det kommunale friområdet, og dampskipet "Vestfjorden" ga i så måte et langt rimeligere tilbud. I sommermånedene gikk båten i skytteltrafikk mellom Ingierstrand og sentrum, og den holdt en vesentlig lavere takst enn busselskapet. Dampskipstrafikken opphørte under krigen, men fra 1945 til 1970 gikk det igjen rutebåter mellom Ingierstrand og hovedstaden. Allerede i 1933 begynte Widerøes Flyveselskap sin flyging fra Ingierstrand, som var selskapets første sommerbase for sjøfly. I de to påfølgende årene satte de opp tre hangarer og et klubbhus. Fra 1934 hadde selskapet daglig ruteforbindelse med Kristiansand, Haugesund og Stavanger. Med båtforbindelse inn til hovedstaden ble ruten en suksess. I tillegg var det mange badegjester som ville betale for å få en tur over Oslo. Thor Solberg landet på Ingierstrand etter sin atlantershavsferd i 1935. Han fløy fra New York til Oslo, med fem mellomlandinger underveis, og var i luften i til sammen 59 timer. På Ingierstrand ble han møtt med folkefest, festmiddag og gjeve utmerkelser. For øvrig var det på Ingierstrand at Arild Widerøe med fire passasjerer omkom i en flyulykke i 1937. Krigen gjorde sitt til at Widerøes lufthavn ble lagt ned i 1940. Dessuten var aktiviteten lavere etter at Fornebu sto ferdig i 1938. Lufthavnområdet gikk senere inn i badeområdet. I 1937 ble det lagt frem et reguleringsforslag for utbygging av Svartskogområdet, det vil si området mellom Ingierstrand og Gjersjøen, hvor Jernbanekomiteen la frem forslag om å bygge en sidebane til Ingierstrand. Oslopolitikerne virket kun måtelig interesserte, og da krigen kom, ble det satt en endelig stopper for disse planene. Bruken av badet Mens diskusjonene gikk mellom Ingier-familien, Oslo kommune og rettighetshaverne i området under siste halvdel av 1930-tallet, ble Ingierstrand mye brukt av byens befolkning. Fjorden ble benyttet av store og små, og svømmeferdighetene tok seg godt opp. I 1937 besøkte nesten 50 000 betalingsbadet. Man regnet med at 90 000 hadde besøkt fristrendene og det ble betalt for nærmere 4 000 teltdøgn. Tallene steg ytterligere mot slutten av tiåret, mens området i liten grad ble besøkt under krigen. I de siste av krigsårene vokste det i stedet opp en ulovlig hyttebebyggelse der ute. Dette skjedde delvis på grunnlag av uformelle løfter fra den nazistiske administrasjonen. Nitti hytter ble satt opp, og selv om det kom utkastelsesordrer etter krigen nektet eierne å flytte. Saken gikk til Eidsivating lagmannsrett, og Oslo kommune ble erkjent retten til å fjerne hyttene. På slutten av krigen ble for øvrig badet og restauranten brukt som senter for Hirdens bedriftsvern. Etter krigen gjenvant badet sine gamle besøkstall. Anlegget ble også brukt til svømmearrangementer og til representasjon i forbindelse med en rekke kongresser og møter. I reiselivskataloger ble Ingierstrand nevnt som en perle blant Nordens badeanlegg. I 1947 besøkte over 126 000 betalingsbadet, men langt færre enn før satte opp telt. Etter hvert som Oslo fikk flere friluftsbad nærmere byen, mistet Ingierstrand betydning. Det norske klimaet åpner ikke for noen lang sesong, og bygningene er i dag preget av forfall. Foreningen Ingierstrands venner jobber for at badeanlegget skal bli rehabilitert og gjøres til en kulturpark, og gruppen la i fjor frem en plan for antikvarisk rehabilitering, utvikling og fremtidig drift. Oslo kommune eier fortsatt anlegget, som i dag leies ut til en restauratør som driver stedet om sommeren. På varme sommerdager er det fortsatt mange som besøker svabergene, sandstrendene og stupetårnet. Utrykte kilder i Byarkivet: Finansrådmannens sakarkiv Trykte kilder og litteratur: Aktstykker for Oslo kommune 1935-1936 Oslo kommune 1912-1947 Wenche Findal: "Fjordbad i funksjonalismens ånd - store anlegg for kort sesong" i Byminner nr 2 - 1997 Knut Kjelstadli: Den delte byen. Oslo bys historie, bind IV E. Moestue og O.L. Schistad: "Ingierstrand bad" i Byggekunst 1933 Oslo byleksikon Muntlige kilder: Willy Østberg, lokalhistoriker i Oppegård TOBIAS 2/99 |