Kirkeverge og kirkeinspeksjon
Det daglige ansvar for kirkenes drift

Kirken og begravelsesvesenet er fra de eldste tider noen av de viktigste institusjonene i et lokalsamfunn. Administrasjonen og ledelsen av disse har imidlertid endret seg i tidens løp. Institusjoner har kommet og forsvunnet, og kirkens inntekter er dreid over fra landskyld og særavgifter til statsbidrag. I Kristiania utviklet det seg tidlig til en egen etat.

Av Leif Thingsrud

Det øverste oppsynet med kirkene og kirkegårdene lå i eldre tid hos Stiftsdireksjonen. Fra 1897 av var det amtmannen og biskopen som sammen utgjorde "kirkenes overtilsyn". Den daglige ledelsen lå fra 1739 av under "Kirkeinspeksjonen". Denne besto av byens magistrat og sogneprest, i Kristiania fra 1833 av også av kapellanen.

Fra inspeksjon til fellesråd

Da Vår Frelsers kirkes menighet ble delt i 1858, ble det bestemt at det for alle byens kirker skulle være en felles kirkeinspeksjon bestående av magistratens tre medlemmer og alle sogneprestene. I løpet av 1870-tallet økte antallet menigheter raskt, og i 1880 kom en kongelig resolusjon som fastsatte at inspeksjonen skulle reduseres til tre medlemmer; ett av magistratens medlemmer, domprosten og en av sogneprestene. Den siste ble utnevnt av biskopen for fire år av gangen.

I 1920 ble kirkeinspeksjonen erstattet av menighetsråd. Det ble opprettet et råd i hver menighet bestående av sognepresten og ti valgte medlemmer. I tillegg kom et fellesråd bestående av en representant for hvert av menighetsrådene. Kirkevergen møtte også i fellesrådets møter, og fram til 1941 fungerte han også som rådets sekretær.

Fellesrådet behandlet skolerådmannens budsjettforslag for kirker, krematorier og kirkegårder. Det behandlet også ansettelser og stillingsinstrukser. Med Kirkeloven i 1996 fikk rådet ansettelsesmyndighet for flere av stillingene.

Kirkeverge og gravere

Under kirkeinspeksjonen sto én kirkeverge. Hans oppgave var å stå for den daglige driften av kirkene og kirkegårdene.

Å være kirkeverge var opprinnelig et ulønnet ombud, noe enhver borger av byen eller bonde på landet kunne bli pålagt. På landet har en slik ordning vært alminnelig helt opp til det siste.

I Kristiania ble dette etterhvert et ganske tungt verv, og den som fikk det slapp ikke unna før han kunne "sende stafettpinnen videre" etter tre år. Flere av de oppnevnte kirkevergene valgte å ansette en assistent som de lønnet av egen lomme. Utover på 1800-tallet vokste byen i stadig raskere takt, og i 1856 vedtok bystyret å ansette en lønnet kirkeverge.

Kirkevergen ansatte nødvendig kontorhjelp samt gravere på kirkegårdene. Hovedprinsippet her var – som mange steder ellers i kommunen – at etatsjefen, kirkevergen, bare ansatte en forstander på hvert sted, og så måtte denne engasjere en "overgraver" som hadde ansvaret for å gjøre i stand gravene samt de hjelpesmenn, "undergravere" og vanningskoner, som han trengte. Alle disse ble lønnet direkte ved hjelp av det folk betalte for graving og gravstell. For Vår Frelser og Gamle Aker var forstanderen felles. I tillegg fantes det en gartnerstilling ved Vår Frelser og faste oppsynsmenn for sommerhalvåret på alle kirkegårdene.

I 1907 ble systemet endret slik at kommunen ansatte faste kirkegårdsarbeidere, og "overgraverne" fikk omsider endret sin tittel til "gravlundsformann".

Gravlundene fortsatt kommunale

Kirkevergens etat ble delt som følge av Kirkeloven av 1996, slik at kirkegårdsadministrasjonen ble overtatt av et rent kommunalt organ, Gravferdsetaten. Kirkevergen fortsatte som daglig leder for Kirkelig Fellesråd i Oslo og med ansvar for alle sider av kirkenes drift.

TOBIAS 4/98