Frikirken i hovedstaden

Et sted mellom 12 og 15 % av Oslos borgere tilhører i dag andre tros- eller livssynssamfunn enn Den Norske Kirke. Blant de første dissenterne som organiserte seg i byen var Den Evangelisk-Lutherske Frikirke i 1878. Lenge var det bare én menighet i byen; Kristiania Frimenighed eller Østre Frikirke som den i dag heter med beliggenhet i Lakkegata (siden 1885). I 1920 ble menigheten delt, og Vestre Frimenighet kunne starte sin virksomhet i Pilestredet vis á vis Bislet bad.

Av Kjetil Øvensen

En forestilling man ofte hører fra mennesker som kjenner Frikirken mer på avstand, er at dette er et kirkesamfunn for bedrestilte mennesker. Tanken har kanskje oppstått etter man har spasert forbi eller til og med besøkt en av menighetene en søndag formiddag. Med bedrestilte mennesker tenker man kanskje da på faktorer som medlemmes sivile yrke og dertil gode lønninger, gjenspeilt i et pent ytre og fete gaver i kollektkurven. Stemmer en slik forestilling med virkeligheten?

Grovt fortalt bestod menigheten i 1878 så å si utelukkende av arbeidere, der rundt 10% av den mannlige delen var håndverksmestere. Arbeiderandelen var langt høyere enn i samfunnet rundt. I perioden fram til 1920 foregikk en kolossal statusheving. Nå var det dukket opp en relativt stor gruppe kjøpmenn, fabrikanter, disponenter, grosserere og funksjonærer. Arbeiderandelen var sunket til 60%. Dette tilsvarte likevel gjennomsnittet for Kristiania. Denne sosiale endringen blant medlemmene ser i stor grad ut til å skje ved rekruttering utenfra - og da i særdeleshet fra Den Norske Kirke.

I tiden fram til 1950 er man i gründernes tidsalder! Tendensen fra 1920 fortsatte. Andelen arbeidere var nå sunket til ca. 40%. I motsetning til i 1920, skjer den sosiale endringen nå først og fremst ved at medlemmene avanserer sosialt og ikke ved medlemstilgang fra høystatusyrker.

I 1950 kan man se klare tegn til at menighetene var i ferd med passere samfunnet rundt rent statusmessig. Dette skulle vise seg ikke å fortsette. I 1994 var 70-80% av de yrkesaktive i menighetene funksjonærer. Dette tallet kan virke høyt, men det tilsvarer omtrent nivået i byen for øvrig. Oslo på nittitallet er en funksjonærby! Verdt å merke seg for Østre og Vestre er at andelen bedriftseiere; kjøpmenn/ fabrikanter/ grosserere var sunket drastisk.

Andelen studenter i menighetene i 1994 var betraktelig høyere, særlig for Vestre. Lønns- og yrkesmessig var menighetene forbausende lik samfunnet rundt. Tilpasningen i forhold til samfunnet rundt, hadde også nå foregått innenfra. Dette har sammenheng med at de nyinnmeldte stort sett er unge folk, folk i starten på en yrkeskarriere.

Menighetsgrense etter elva

For å bruke slektsterminologien, er Vestre "dattermenighet" av Østre. I årene fram til 1920 hadde veksten vært så kraftig i Kristiania Frimenighed at kirkehuset i Lakkegata ble for trangt. Dessuten bodde mange av medlemmene på vestkanten. Med datidens forhold innenfor kommunikasjon, ble kirkeveien lang for mange. Delingen var en rent praktisk hendelse og skjedde uten konflikter og i forståelse med hverandre. Da er det mer interessant å se på hvordan delingen ble foretatt.

Innenfor Frikirken brukes ikke sognekirkemodellen. I stedet praktiserer man personlig medlemsskap i den menighet man melder seg inn i, som varer helt til man evt. melder seg ut. Det betyr at man kan flytte til Alta eller Afrika og fremdeles være medlem av Frikirken i Oslo. Ved delingen i 1920 ble dette prinsippet fraveket. Med myndig hånd ble menigheten delt etter geografi, dvs. Akerselva ble bestemmende for medlemmets videre tilhørlighet. Bodde du øst for elva, ble du tilhørende Østre og vest tilhørende Vestre. En håndfull medlemmer protesterte mot denne "tvangsplasseringen". De fikk aller nådigst innvilget sine ønsker etter formell henvendelse til menigheten.

En annen interessant ting verdt å merke seg med delingen i 1920, er at Frikirken nå hadde èn menighet på østkanten og èn på vestkanten. Dette er ganske unikt innenfor frikirkeligheten generelt i byen. Derfor innbød oppgaven å se på forskjellene mellom østkant og vestkant, en klassisk problemstilling!

Sammenligner man menighetene seg i mellom, var Vestre både i 1920 og 1950 preget av noe høyere lønns- og yrkesstatus på sine medlemmer enn Østres. I 1994 var forskjellene jevnet ut. Utdannelsesnivået i Vestre lå riktignok noe høyere enn i Østre, men solid utdanning er ikke ensbetydende med høyt gasjerte stillinger! Siden Vestre hadde en større andel studenter, må det alt i alt konkluderes med at medlemmene i Østre lønns- og yrkesmessig nå var på nivå med Vestre. Generelt for perioden 1878 – 1994 kan det sies at Frikirken og dens medlemmer i hovedstaden yrkes- og lønnsmessig har tilpasset seg samfunnet rundt.

Vekst og gjennomstrømming

Særlig tiden mellom 1878 og 1920 var en spennende epoke for Kristiania Frimenighet. Den sterke veksten i menigheten falt sammen med den sterke utvandringen, først og fremst til Amerika. Den viser at folk i samfunnet hadde "løse teltplugger" også når det gjaldt kirketilhørighet.

Fra 1878 til 1919 hadde menigheten vokst fra 108 til 633 såkalte "nattverdsberettigede" medlemmer. Tar man med barn og mer "passive" medlemmer, var tallet i 1919 på over 1400 medlemmer. I perioden 1879 - 1915 står over 160 voksne medlemmer som utmeldte på grunn av utvandring, først og fremst til Amerika. Omtrent like mange personer står som utmeldte uten at menigheten vet hvor de er blitt av. Antagelig skjuler det seg mange Amerikafarere blant disse også.

Et annet moment når det gjelder kirketilhørighet var det voksende opprøret mot embetsmannsveldet i andre halvdel av 1800-tallet. Arbeideren kjempet mot den inngrodde oppfatningen om å "forbli i sin stand". I Kristiania Frimenighed fant mange unge arbeidere et fellesskap hvor de hadde medbestemmelse og ikke minst betydning. Det er ikke utenkelig at noen av disse så dette som en mulighet til "sosial oppdrift", til å komme seg opp og fram yrkesmessig. Men det er en annen historie…

TOBIAS 4/98