Kirken Bygger - Stiftelsen som skaffet drabantbyene kirker

I en by i sterk vekst vil det alltid være vanskelig å få nok kirker. Ikke slik at det er overfylt på benkeradene, men at kirken ikke er der behovet for den er størst. For hundre år siden dreide det seg om å bygge småkirker i byens fattigstrøk. Etter siste krig har småkirkebevegelsen gjort en veldig innsats for å skaffe til veie kirkebygg i alle byens nye boligstrøk.

Av Terje Bergersen

Kirkeloven av 1897 sa at kommunene skulle dekke alle utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker. Men allerede for over hundre år siden ble det fra engasjert kirkelig hold reagert på at Kristiania kommune var så sen til å etterfølge bestemmelsene om forholdet mellom befolkning og kirkebygg. Dette ledet til at krefter i "Foreningen for den Indre Mission" dannet en komité som fikk bygget Vaterlandskirken i det som den gang ble sett på som byens tettest befolkede og mest belastede strøk.

Småkirkemenigheter først i indre by

Tøyenkirken, som idag er Kirkens Bymisjons ansikt utad, var neste prosjekt, og da denne var ferdig ble det dannet en egen forening som skulle ta seg av arbeidet med å reise slike små gudshus i nærmiljøene. Kristiania, senere Oslo Småkirkeforening sto deretter for det ytre press på kommunen for å danne nye menigheter og skaffe nye kirkebygg der hvor befolkningsutviklingen krevde det. Det første bygget kom i Pipervika.

Oppgangstidene omkring første verdenskrig gjorde at også kommunen kunne bidra mer, og en komité nedsatt av formannskapet foreslo at det skulle opprettes fem kommunale småkirkemenigheter. Dette ble vedtatt i bystyret 27. mai 1915, og noen av de nye menighetene fikk til og med sine egne bygg, reist av kommunen.

Småkirkeforeningens neste prosjekt ble Prestenes kirke – idag kalt Majorstua kirke – som sto ferdig i 1926. Kirken lå den gang i Aker, men bare et halvt steinkast fra bygrensa. Bakgrunnen for byggingen var den store boligbyggingen i strøket mellom Majorstua og Adamstua. Og bakgrunnen for navnet "Prestenes kirke" var at den ble bygd på midler som kom inn etter en innsamling blant norske prester. Den første testamentariske gaven ble mottatt av Kristiania Indremisjon i 1900, men siden må innsamlingen ha gått heller tungt.

Bortsett fra engasjementet for å skaffe Tøyenmenigheten en turkirke i Grefsenåsen, hadde småkirkeforeningen en lang pause før Iladalen og Lilleborg menigheter ble opprettet i 1935 og 1938. Dermed ble behovet for nye kirker vekket, og Iladalen kirke sto ferdig i 1941.

På Nordberg ble det opprettet en småkirkemenighet i 1946, men med materialmangelen som gjorde seg gjeldende etter krigen, ble Nordberg kapell først ferdig i 1953, for så å skiftes ut med en egen sognekirke i 1962.

Flyttbare kirker til Aker

Etter annen verdenskrig skjedde boligbyggingen for det meste i form av drabantbyer i det som før kommunesammenslåingen hadde vært landsbygd i Aker. Oslo småkirkeforening engasjerte seg sterkt i arbeidet med å skaffe egnede bygg for de menighetene som ble opprettet her.

Hasle småkirkemenighet ble opprettet i 1951, men måtte nøye seg med diverse provisorier før man i 1954 kunne innvie et kapell i 2. etasje i en boligblokk. Dette fikk gjøre tjeneste til Haslekirken ble innviet i desember 1960.

Lambertseter flyttbare kirke sto ferdig skjærtorsdag 1955, og i 1966 ble den kjørt videre til Prinsdal hvor den tjente som Hauketo/Prinsdal kirke til den brant ned i 1992.

Veitvet kapell ble opprettet i stedets kjøpesenter i 1958. Det fungerte først som småkirke, men da Bredtvet prestegjeld ble opprettet i 1966 ble den sognekirke og fungerte som det i elleve år.

Grefsenåsen kapell hadde startet sitt liv som utstillingskirke på Jubileumsutstillingen i 1914. I 1959 var det landbruksutstilling på Ekeberg som også ble forsynt med egen kirke. Den ble senere demontert og gjenreist som Bøler kirke og innviet i september 1960.

Kreftene samles for Groruddalen

På 1960- og 70-tallet kom den store utbyggingen i Groruddalen, hvor småkirkeforeningen igjen fikk til funksjonelle provisorier som kirkekjeller'n på Ellingsrud/Karihaugen og kirkestua på Lindeberg. Men denne gangen ble det for mye for småkirkeforeningen alene. I 1973 ble stiftelsen Kirken Bygger dannet av Småkirkeforeningen, Kirkens bymisjon og Oslo domprosti. Stiftelsen skulle stå for oppføringen av kirker i Oslo-området, med sekretariat i småkirkeforeningen.

Det første resultatet av dette ble den flyttbare kirken på Romsås som ble vigslet 9. november 1975. Den brant ned i 1986, men etter ni år sto en ny permanent kirke ferdig på samme tomta.

Kirken Bygger inngikk 18. oktober 1977 en avtale med Oslo kommune om at stiftelsen skulle forestå oppføring av fire sognekirker i Oslo-området. Kommunen skulle stille garanti for lånene og overta byggene når de var ferdige.

For tre av kirkene var plasseringen klar: Rødtvet, Stovner og Furuset. "Den fjerde kirkes beliggenhet bestemmes senere", het det, men det ble Ellingsrud. Disse kirkene sto ferdige fra 1978 til 1981 – en hvert år. I tillegg kom Østenstad kirke i Asker, som ble bygget nærmest i tospann med Stovner-kirken. Søndre Skøyen kapell ble det til slutt overlatt til indremisjonens Oslo-avdeling og lokale krefter å reise.

Etter noen års pause ble så kirken på Skøyen vest bygget i 1988 og innviet i januar 1989. Holmlia kirke sto ferdig i 1993 og Voksen kirke to år senere.

Håper man er uttjent

Småkirkeforeningen er nå blitt en stiftelse som ligger inn under Kirkens Bymisjon, hvilket vil si at det i realiteten er den som direkte står for Kirken Bygger idag.

For tiden er det ingen flere byggeprosjekter på gang, men i 1996 arrangerte Kirken Bygger fagdager for kirkebyggere sammen med departementet. Og i 1999 vil man stå for nye Kirkebyggerdager.

Småkirkeforeningen håper at den og Kirken Bygger nå har utspilt sin rolle i kirkebyggingen i Oslo. Men stiftelsene ser foreløpig ikke ut til å bli oppløst. Det kan vel være greit å se tiden litt an. Vil kommunal og statlig organisering og lovede større pengemidler virke som forutsatt, eller vil stiftelsene en dag måtte reise seg som Fugl Fønix og ta fatt igjen der de slapp?

TOBIAS 4/98