![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
På gamle Kristiania torv, der vi fortsatt finner byens eldste rådhus, har det gjennom tidene stått to kirker. Begge sto på tomta på skrå overfor rådhuset, og ingen av dem fikk stå i fred mer enn noen få tiår. Den første var Hellig Trefoldighets kirke, som ble bygget i 1639 og brant i 1686. Den andre var Johanneskirken, som sto der fra 1878-1928.
Av Ranveig Gausdal
Da det gamle Oslo brant i 1624, ble byen flyttet tvers over Bjørvika og bygget opp igjen like innenfor Akershus festning. I de første årene fantes det ikke noen kirke innenfor murene i det nye Kristiania, men i 1632 ga kong Kristian 4. befaling om at "... ehn Ny Kirche her Vdj Byen paa It Belejligt Steed maatte Ahnleggis och Opbyggis".
Vi vet ikke hvem som var arkitekt for denne første domkirken i Kristiania, men vi vet at det ble utpekt en byggekomité blant byens beste borgere, og at disse allerede i 1632 hadde skaffet frem "ehn Model och Schabelun aff Træ" som kirken skulle bygges etter. Arbeidet ble satt i gang samme år.
10. mars 1639 var kirken så ferdig at den kunne innvies, og den ble samtidig gitt navnet Hellig Trefoldighets kirke. En rekke håndverkere var likevel i arbeid på kirken helt til 1642. Omkostningene ble i utgangspunktet beregnet til 20.000 riksdaler, men det var overskridelser på slike prosjekter den gangen også, og regnskapet ble avsluttet med en utgift på nesten 40.000 riksdaler.
"... hvælvet Stenbygning i Korsform ..."
Hellig Trefoldighets kirke var trolig Norges staseligste renessansebyggverk. Grunnmuren var av gråstein. Resten av bygningen ble oppført i tegl, og dekket med rød hollandsk stein. Gavlene og hovedinngangen var utsmykket med tilhugget naturstein.
Det var opprinnelig planen at takhvelvet skulle bygges i tre, men da Kristian 4. var på besøk i Kristiania i juli 1635, uttalte han at trehvelvene "os ikke befalde", og forklarte at han "... naadigst ville, at I samme hvælving lader mure". Dermed ble det steinhvelv.
Kirken hadde firkantet tårn med spir, men på grunn av pengemangel ble ikke dette ferdigstilt før i 1660-årene. Tårnet var utstyrt med et ur med fire klokker.
Rundt kirken lå byens kirkegård. Deler av den bar navnet Rosengården, og her ble byens beste borgere begravet. Standsfolk ble lagt under kirkegulvet. Det fantes trolig ikke gravkapell under kirken.
"...med Guld, Sølf og anden atskillige Farber vel staffuered..."
Inventaret i kirken synes å ha stått fullt på høyde med selve bygningen. Det meste ble gitt som gaver, og stattholderen forærte en "alter taffle aff billid og sniderverk forferdiged, med Guld, Sølf og anden atskillige Farber vel staffuered". Den ene av borgermestrene bidro med en rikt utstyrt prekestol med himling over, utsmykket på lignende måte som stattholderens altertavle. Den andre skaffet frem en døpefont av marmor. Det ble senere donert et stort sølvfat til fonten.
Ellers vet vi om minst tre forgylte nattverdskalker med tilhørende disker, brødesker, sølvkanne, to par messinglysestaker og et par store alterstaker i tinn plassert på føtter formet som løver. Kildene vitner også om mange rikt utsmykkede gravmonumenter. Kirken hadde mange lysekroner, og flere av dem henger i Oslo domkirke den dag i dag.
Det mest interessante med kirken er likevel grunnplanet. Den tomta som var satt av til kirken var svært liten, antagelig så vidt over 40 meter i utstrekning. For å få mest mulig kirkerom på denne lille plassen, bygde man fire like store korsarmer ordnet omkring et sentralt midtrom. En slik form kalles en sentralkirke, og Hellig Trefoldighet var den første i Norden som ble bygd slik.
Kirkens bane
21. april 1686 ble Kristiania rammet av sin første større brann. Brannen oppstod nettopp i Hellig Trefoldighets kirke. Lynet slo ned i tårnet. Nedslaget skal ha smeltet klokkene og antent kirkeskipet, og derfra spredte brannen seg videre til husene i nærhet. Omtrent en tredjedel av byen ble spist av ilden. Det var den nordligste og fattigste delen, med flest bindingsverkshus, som ble rammet.
I ammunisjonsregnskapene for Akershus festning kan man lese at det ble utlevert krutt til å sprenge den nærliggende latinskolen med, for om mulig å redde kirken. Kanskje har det fungert. I alle fall finnes det fortsatt bevart forbausende mange gjenstander fra kirken, og man kan derfor tenke seg at den ikke ble så hardt medtatt i brannen. Trolig kunne man godt ha satt den i stand igjen uten for store omkostninger.
Den ble likevel revet kort tid etter. Dette skjedde imidlertid etter press fra militære myndigheter, som mente at plasseringen av kirken hindret forsvaret av Akershus.
Først i 1697 fikk Kristiania en ny domkirke, da Vår frelsers kirke sto ferdig på Stortorget. Tomta etter Hellig Trefoldighets kirke ble i andre halvdel av 1700-tallet brukt til den såkalte prinsestallen eller artilleristallen, og har derfor i perioder gått under navnet prinsestalltomta.
Et vanskelig byggeprosjekt
Først etter nesten to hundre år var det igjen planer for en kirke på Kristiania torg. Stadskonduktør Bull hadde tegningene klare i 1868, og i 1874 bevilget Kirkedepartementet inntil 200.000 kroner til byggingen av en korskirke for Johannes menighet etter disse tegningene. Kirken ble tatt i bruk i 1878.
Den nye Johanneskirken var en del av en kirkebyggeboom i en voksende hovedstad. Før slutten av 1850-årene hadde byen bare hatt ett kirkespir, nemlig domkirkens. Så sent som i annen halvdel av 1870-tallet var det fire. Mellom 1877 og 1892 ble det innviet syv nye kirker, og Johanneskirken var en av dem.
Men både byggeprosjektet og kirkebygningen var forfulgt av uhell fra første spadetak, og heller ikke denne gangen skulle det gå mer enn noen få tiår før man ga opp kirken på gamle Kristiania torg og rev den ned igjen.
Det tok hele fire år å bygge Johanneskirken, og budsjettoverskridelsene var mange. Prislappen ble nesten dobbelt så stor som de opprinnelige beregningene la opp til. Dette skyldtes til dels at prisene både på arbeidskraft og materialer steg voldsomt i perioden. Men hovedårsaken til de sprengte kostnadsrammene var de vanskelige grunnforholdene.
Da man begynte å grave, fant man under et tynt lag av fastere leire en ujevn bløt leirmasse. Fjellet lå også dypere enn man trodde, og det var vanskeligheter knyttet til at det hadde vært kirkegård på tomta. Til slutt støtte man på de gamle fundamentene fra Hellig Trefoldighetskirke, som bestod av en massiv gråsteinsmur. På grunn av den lite stabile byggegrunnen skulle man slå ned pæler, legge en flåte oppå og sette grunnmuren på den. Men først måtte man bryte opp de gamle gråsteinsfundamentene og fylle og stampe hullene med leire. Når man så begynte å slå ned pælene, fant man ut at de ikke tålte belastningen så godt som man hadde trodd, og man måtte øke antallet fra 895 til 943. Grunnen viste seg å være svært vassjuk, så man måtte bygge hvelvede kjellere under hele bygningen. De vanskelige fundamenteringsarbeidene forlenget byggeperioden og gjorde kirken dyrere.
Korskirke i nygotisk stil
Men i 1878 stod den endelig der. I likhet med de andre kirkene som ble bygget samtidig, hadde den et strebende nygotisk preg. Kirken hadde to korsarmer innerst ved koret, og tårn og spir over hovedinngangen i motsatt ende. På hver side av hovedinngangen ble det reist to mindre spir.
Kirken var muret i rød og gul stein, på en sokkel av gråstein. Rundt inngangspartiet brukte man granitt. Takene var tekket med skifer, spirene med kobber. Til tårnet ble det kjøpt inn et ur fra Madame Hummelstad i Drammen for kr. 3.200, "hvilket i forhold til Uhrets Godhed og Udstyr skal være meget billigt". Uret hadde slagverk. Omkring kirken stod en "omgivende Terassemur med Jerngitter".
Enkelt interiør
Det er mye som tyder på at Johanneskirken stod et stykke tilbake for Hellig Trefoldighets kirke med hensyn til interiør. Da man ba om ekstrabevilgninger i forbindelse med overskridelsene i byggeperioden, ble det reist spørsmål om man kunne spare inn noe på andre poster i budsjettet. Byggekomitéen hadde ingen tro på det, og viste blant annet til at "særlig Kirkens indvendige Udstyr efter Planen i det Hele er saa tarvelig at det ikke tillader nogen Indskrænkning."
Altertavlen ble forært til kirken. Den forestilte Jesus på korset, og var laget av Eilif Petersen. Ellers ble det laget prekestol, døpefont og orgel, og det ble budsjettert med en kalk, en kanne, lysestaker, en brødeske, fat til døpefonten, en messehaggel, en skjorte og en alterduk. Man spanderte ikke mer enn det høyst nødvendige.
Veggene ble malt mosegrønne og det ble hengt opp gardiner "af grønt, tyndt Tøi". Teppene var av "Hyssingvæv". Arkitekten og bygningskomitéen presset i byggeperioden gjennom at vinduene skulle ha jernramme i stedet for treramme, slik det var lagt opp til i de opprinnelige planene. De sørget også for at antall gassbluss til belysning i kirkerommet ble øket i forhold til planen. De satte inn 148 bluss, og mente at det var et absolutt minimum om belysningen skulle kunne regnes som tilstrekkelig.
I forbindelse med anskaffelse av nytt sentralvarmeanlegg i 1895 kom det opp ønsker om forbedring av interiøret. For det første ville man gjerne ha satt opp brystpanel, fordi kirkegjengerne klaget over den kulden som slo ut fra murveggene. De opprinnelige grønne gardinene var blitt "smudsige og i flere Henseende daarlige", og menigheten ønsket seg nye gardiner "af lyst, graaligt Bomuldstøi". Det ble uttrykt ønske om at teppene måtte bli byttet ut med «Kokustæpper», slik som i de andre kirkene. Man ville også gjerne male kirken på nytt, "idet den udførte Maling med Mosefarve havde vist sig uheldig."
Et fromt ønske fra organisten vitner om kummerlige arbeidsforhold for de som medvirket under gudstjenestene. Det var for trangt på orgelgalleriet til at korsangerne kunne oppholde seg der gjennom hele gudstjenesten, og organisten ba om at det måtte bli innredet et rom til dem bak orgelet, fordi ".. det er forbundet med store Ulæmper at lade Sangerskerne opholde sig paa Gaden under Gudstjenesterne".
Vanskelighetene dukker opp igjen
Allerede i forbindelse med bevilgningene i 1895 var det snakk om setningsskader i kirken. Våren 1902 viste det seg større og mindre sprekker i murverket, særlig i partiene omkring koret og tverrskipene. Det ble konstatert at ytterveggene i tverrskip og kor hadde sunket, og nesten alle søylene i kirken var blitt skjeve. Man fryktet at dette kunne ha noe med fundamentene å gjøre, og ganske riktig viste det seg at det var store råteskader på flere sviller og på den flåten som gråsteinsmuren hvilte på.
Man startet umiddelbart med en avstivning av de mest truede søylene, og kirken ble lukket. Det ble laget en plan for utbedring av fundamentene, styrking av søylene og reparasjon av setningsskadene. Det var nødvendig med omfattende tiltak. Det ble vurdert å rive skip, kor og sakristier helt ned og så bygge dem opp igjen, men dette ble forkastet på grunn av kostnadene. Man valgte i stedet å reparere. Kirken var klar til bruk igjen først høsten 1904.
Stenging og riving
Men vanskelighetene skulle ikke være over med dette. I 1924 ble det lagt frem en beretning om Johanneskirkens tilstand for formannskapet. Nødvendig utbedring var anslått til 300.000 kroner. Arbeidet ble stilt i bero til et pågående arbeid med menighetsregulering var avsluttet.
I juni 1927 var det blitt slik at "Forholdene har medført at menigheten er engstelig for å søke kirken". Det ble inngått avtale om leie av et annet kirkelokale for menigheten. Byarkitekten uttalte at han "... ikke kan føle sig trygg eller overta noget ansvar for kirken, hvorfor han anbefaler at dens nedriving ikke lenger bør utstå".
På vårparten 1928 hadde Kirkedepartementet gitt tillatelse til riving, og det ble valgt en entreprenør for rivejobben. Entreprenøren overtok materialene. Det meste av inventaret ble lagret på loftet på Rosenhoff skole, og kar og ornamenter ble overlatt til kirkevergen. Orgelet ble tatt i bruk i Grønland kirke. Altertavlen skal visstnok ha blitt sendt til Tyskland under siste krig, og siden har ingen sett noe til den.
På kirketomta ble det bygd en bensinstasjon. I dag finner
vi Legenes Hus på tomta.
TOBIAS 4/98