![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
På 1800-tallet var hovedstaden Christiania en by i
sterk vekst. Stadig nye områder ble tatt i bruk til urbane
formål, nye offentlige bygg ble reist og to ganger måtte
bygrensa skyves utover for å fange opp forstedene i Aker.
Men det var ikke bare de levende som la beslag på byterritoriet.
Også de døde "krevde" plass i en by hvor
antallet døde vokste i takt med befolkningsøkningen.
Døden ble et tilbakevendene plassproblem for den svulmende
hovedstaden.
Av Bård Alsvik
I de fleste byer har de døde skaffet problemer for de levende. Folk som ikke sikret seg økonomisk før de vandret heden gjorde det vanskelig for dem som satt igjen. En standsmessig begravelse, og ikke minst et verdig gravsted, kostet dyrt. Å begraves under kirkegulvet var fra gammelt av reservert for konger og martyrer, men ble etter hvert et "populært" gravsted også for de som kunne betale for seg, noe kirken nøt godt av.
Men etter som byterritoriene ble "trangere" og antall døde steg i takt med befolkningsveksten og epidemiske kriser, gjorde flere krav på plass under kirkegulvet. Til slutt ble kirkene overfylte med lik. Samtidig trengte de fattiges graver seg sammen utenfor kirkene på kirkegårdene, ofte i vassjuk jord, og dermed til plage for de levende, som måtte puste inn den kvalmende og til tider dødelige likstanken.
Forbud mot bykirkegårder
Historier om byer som ble fylt opp med halvråtne lik finnes det mange av. At det var et problem å ta vare på de døde innenfor bymurene, både av hensyn til plassen og hygienen, viser da også forbudene som kom mot anleggelse av kirkegårder rundt bykirkene utover 1700- og 1800-tallet. Den tysk-romerske keiserinnen Maria Teresia nedla et slikt forbud rundt midten av 1700-tallet. Siden fulgte Ludvig XV hennes eksempel, fordi det i Paris ble oppdaget flere forgiftningstilfeller hos folk som bodde nær byens kirkegårder.
I Danmark-Norge kom forbudet mot bykirkegårder først i 1805. Skikken med å begrave folk under kirkegulvet ble avskaffet og alle bykirker ble pålagt å finne seg gravplasser utenfor bygrensa. For Christianias del betydde dette nedleggelse av kirkegården rundt Vår Frelsers kirke. I 1807 kjøpte kirken derfor inn et stykke jord ute i bymarken til anleggelse av gravlund for bymenigheten. Året etter ble jordstykket tatt i bruk som Vår Frelsers gravlund.
Byen hadde imidlertid to andre mindre kirkegårder rundt 1800, begge på Hammersborg. Vaterland kirkegård, som lå der Møllergata 19 ligger i dag, og som i vesentlig grad var forbeholdt døde fra forstedene i øst, hadde vært i bruk siden første halvpart av 1600-tallet. Den andre, Christ kirkegård, var begravelsesplass for Garnisonsmenigheten og var anlagt under den akutte gravplassmangelen som oppsto da byen ble hjemsøkt av pest i 1654. Men begge disse hadde liten betydning som gravplasser for bymenigheten på 1800-tallet. Vaterland var liten og steinete, og ble fort overfylt. Den ble nedlagt i 1811. Christ kirkegård, som i utgangspunktet var meget liten, ble riktignok utvidet tre ganger på 1800-tallet, men var forbeholdt de militære fram til den ble nedlagt i 1924.
Fram til 1833 hadde bymenigheten derfor bare den innkjøpte løkken vest for Akersveien ute i Bymarken som gravlund. Arealet var bare på omlag åtte mål og minnet nok lite om det vi i dag kjenner som Vår Frelsers gravlund. Men allerede i 1811 skjedde den første utvidelsen, og i 1824 ble en liten del av Calmeyerløkken innlemmet i gravlunden.
Kostbart å dø
Som på så mange andre felter i samfunnet var det et klasseskille også for de døde. Om ikke selve døden var kostbar, så var det i hvert fall dyrt å komme i jorda på en verdig måte. Etter skikk og bruk ble liket liggende i den avdødes bolig inntil begravelsedagen, hvor prest, slekt og venner møttes til brød og vin før liket ble kjørt i likvogn eller båret den lange veien opp til Vår Frelsers gravlund. Hadde man råd til det, ble det etter gammel tradisjon strødd granbar utenfor avdødes hus og langs likfølgets rute. Samtidig ringte klokkene i Vår Frelsers kirke. Full ringe-sermoni kostet fra 2 til 3,5 Spd alt etter hvilken stilling og stand avdøde hadde hørt til.
Ville man spare inn på klokkene kunne det velges halv eller kvart sermoni, eller ingen sermoni i det hele tatt. Men selv da tok kirken totredjedels betalt, så det var ikke mye å spare. Barnelik under fem år var imidlertid avgiftsfrie så lenge de pårørende valgte å la klokkene være stille - angivelig fordi dette var et vanlig valg i en tid med høy barnedødelighet, og hvor det pompøse ikke var fullt så passende.
Men det var flere "melkekuer" i forbindelse begravelsen. For det første kostet gravstedet noe; 2 Spd for voksne, 1 Spd for barn under femten år og omlag én halv Spd for barn under fem år, i følge Reglement av 1825. Hadde de pårørende attest fra presten på at de var uformuende, kunne håndverkere, dagleiere og tjenestefolk slippe unna med halve prisen.
Vår Frelsers gravlund ble imidlertid mer og mer en gravlund for dem som kunne betale for seg, og disse foretrakk familiegravsteder. De mest forutseende valgte seg ut et gravsted med god beliggenhet på forhånd, som de festet for 1 Spd årlig. Men når tiden var inne, var det dyrt å sikre at en fikk ligge sammen med sine kjære. For to lik var det en festeavgift på 6 Spd, for tre 10 Spd og for fire 15 Spd.
Også graveren skulle ha sitt ved begravelser. I reglementet av 1825 var det fastsatt hva arbeidet gikk ut på og hva han kunne ta betalt for. Foruten å grave selve graven, skulle han fylle den igjen, samt holde graven i orden. Disse pengene innkrevde graveren direkte fra de pårørende, mens fattigkassen betalte en engangssum årlig som kompensasjon for fattiglikene. I 1852 oppga graveren å ha begravd 346 betalingslik for 559 Spd og 268 fattiglik for 100 Spd.
En annen utgift vedrørende begravelser var betalingen for korsangen. Waisenhuset – som var oppfostringsskole for fattige gutter av borgerlig opphav – hadde korsangen som en viktig inntektskilde. Rundt 1850 sang Waisenkoret i omlag 200 begravelser og hadde en inntekt av dette på i underkant av 700 Spd. Men her, som ved klokkeringingen i Vår Frelsers kirke, hadde Waisenhuset inntekt enten sangoppvartningen ble forlangt eller ikke. Slik ble dette like mye en sosial avgift som betaling for en faktisk tjeneste.
Koleraepidemi ga ny kirkegård
Vår Frelsers gravlund fikk etter hvert ord på seg for å være en "aristokratisk Kirkegaard hvor blot de Rige kunne komme". Men i følge kirkevergen Christian Ankers tilbakeskuende betraktning i 1870, var det "aldeles ikke saa, da mange simple Folk, saasom Arbeidere, Husmænd og deslige i min Funktionstid have fæstet Gravsteder der". Noen arbeidere kunne nok klare å spare seg opp det det kostet å feste gravsted, men mange var det ikke. De aller fattigste havnet i fri jord uten monumenter og granittsteiner, og ble fort glemt.
Etter at Vår Frelsers gravlund var på vei til å fylles opp etter den siste utvidelsen i 1824, økte behovet for mer plass, særlig til alminnelige graver og fattiggraver. En krise måtte imidlertid til for å få fart i sakene. I 1833 ble Christiania hjemsøkt av den hardtrammende asiatiske koleraen. Som vanlig ved slike epidemier slo sykdommen til blant de fattigste i byen.
Foranstaltningene mot epidemiene var dårlige, men den asiatiske koleraen var såpass beryktet at det ble opprettet lasaretter hver gang den slo til for å isolere de rammede. Et skolehus som lå ovenfor Bleikeplassen ved Ankerløkken, ble brukt som lasarett, men av de omlag 1 400 som fikk sykdommen, døde over 800 – flere enn antall døde i Christiania i løpet av et helt år.
Fra lasarettet var veien kort til Ankerløkken som Kirkeinspeksjonen hadde kjøpt inn med rekordfart etter at epidemien brøt ut. Tett ved siden av hverandre og med bena vendt mot nord, ble likene begravd.
"... en Stank, aldeles utaalelig"
Ankerløkken var utelukkende ment å skulle brukes som epidemi-kirkegård, men fra 1839 ble den fast gravlund for bymenigheten. Byen hadde nå et stor innflyttingsoverskudd, og dermed en økning i antall døde. Ankerløkken kom fort under navnet "Den nye Kirkegaard" hvor fattiggravene dominerte i motsetning til “Den gamle Gravlund” som nå nesten utelukkende var forbeholdt festede familiegraver.
Gravstedsbehovet forsvant imidlertid ikke med det. I 1857 snakket alle om byutvidelsen som snart måtte komme. Nye gateløp ble planlagt, broer ble bygd og diskusjonene gikk varmt mellom Christiania og Aker om hvem som skulle ha ansvaret for de fattige forstedene i øst - et ansvar ingen ønsket, men som byen så ut til å måtte ta. I forsøket på å rydde plass til "storinnrykket" av døde, prøvde graveren på Ankerløkken å skape orden i rekkene og rydde plass til nye graver på den eldste delen av Ankerløkken hvor koleralikene fra 1833 var begravd.
Men graver Nielsen og hans medhjelpere stoppet raskt arbeidet. I et brev til kirkeverge Brun den 6. februar 1857 skriver han: "Den, der overhug en af Kisterne, medens jeg var tilstede, ble bestænket af det afskyelige raadne Vand, som fylte Kisten, og der var en Stank, aldeles utaalelig." I frykt for smitte hadde likene blitt begravet dypere enn normalt. Men i mangel av drenering av den vassjuke jorda, hadde kistene blitt liggende i vann de 24 årene som var gått siden epidemien i 1833. Graver Nielsen kunne derfor konstatere at: "Liget i den [kisten] var iført egne Klæder, der let gik istykker, men Liget var helt, hvorfor man ogsaa sluttede at grave. Likene vil “maaske aldri opløses", var Nielsens mening, og vannet måtte ledes bort. Til nød kunne den brukes til barnelik fordi disse etter regelen ikke behøvde å begraves så dypt som voksne, men som alminnelig gravlund var Ankerløkken ubrukbar.
På jakt etter mer gravplass
Byen hadde nå et alvorlig problem. Det måtte finnes gravsted for byens fattige voksne, og på litt lengre sikt også for andre døde. I første omgang ble det gitt tillatelse til å begrave fattiglik på Vår Frelser gravlund, langs Ullevålsveien, lengst vekk fra "de smykkede Familiegravsteder". Graveren fikk imidlertid ekstra betalt for å holde orden på fattiggravene slik at de ikke sto i "Disharmoni" med de andre gravene, fordi de etter instruksen "kun opklapes een Gang, hvorefter de i regelen henligges uden mindste Tilsyn".
Men dette var bare en kortsiktig løsning. Formannskapet støttet Kirkeinspeksjonen som foreslo å drenere Ankerløkken. Men Ankerløkken var allerede i ferd med å fylles opp etter at en ny og enda kraftigere koleraepidemi hadde rammet byen i 1853. Byen måtte ha en ny gravlund.
Kommunen fikk tilbud om å kjøpe to tomter ved Hausmanns gate til dette formålet. Men tomtene ble vurdert som lite passende fordi de snart ville innhentes av bebyggelsen, og fordi jorda var like vassjuk her som på Ankerløkken. En tomt på Gråbeinsletta på Sagene ble også vurdert, men en fant den for "høist ubeleiligt for den egentlige Byboer" fordi den ennå lå for langt fra byen. Formannskapet gikk derfor inn for kjøp av groserer Rosenbergs løkke Sofienberg. Eiendommen var på 75 mål, med god jord og beliggenhet ikke alt for langt fra Nybrua hvor bygrensa gikk.
Sofienberg ble ganske raskt byens alminnelige gravlund. Byen så nå ut til å ha skaffet seg gravplasser for lang tid framover. I 1860 fikk Christiania dessuten overdratt kolerakirkegården på Tøyen som hadde ligget på Akers grunn fram til byutvidelsen i 1859, men som byen inntil da hadde leid av landkommunen. Etter byutvidelsen i 1859 økte likevel antallet begravelser så raskt at kommunen nok en gang måtte se seg om etter tomt for enda en gravlund.
Gravlunder og byplanlegging
Å finne plass til de døde var med andre ord som å demme opp for tidevannet. Behovet økte etter som befolkningen vokste og byen krøp raskt utover bymarken. Dette gjorde lokaliseringsarbeidet vanskelig med tanke på at gravlundene måtte anlegges utenfor byegrensa. Byplanleggerne prøvde derfor til en viss grad å tenke langsiktig når de tok stilling til anleggelser og utvidelser av gravlundene. Både utvidelsesplanene for Vår Frelsers gravlund og Ankerløkken ble endret eller stoppet fordi kommunens ingeniører så for seg en mulig byvekst og fordi det flere steder allerede lå planer om kommende gatenett på bordet. Ved å følge planleggingen kan en derfor få et godt innblikk i hvor stor byen var, hvor stor en tenkte seg at den ville bli og hva som var periferi og hva som var sentrum.
Grunntanken var at nye gravlunder måtte anlegges i god avstand fra bygrensa, men ikke så langt vekk at det ble et ork for byfolket å besøke dem, og enda verre; at det ble for langt å frakte likene. Avstanden til bebyggelsen var viktig ut fra hygieniske forhold. Etter byutvidelsen i 1859 ble blant annet Vår Frelsers gravlund en del av byen, og fra medisinsk hold ble det uttrykt engstelse når det var snakk om å utvide gravlunden i retningen av den nærmeste bebyggelsen.
Ved innlemmelsen av grosserer Tostrups løkke i gravlunden i 1873, var løsningen å anlegge en gate (Rosings gate) mellom Ullevålsveien og Akersveien slik at gravlunden ble isolert fra den nærmeste bebyggelsen i syd. Men aller helst burde "begravelsespladsene være fjernede fra de tæt bebyggede Dele av Byen", mente de legekyndige i byens Sunnhetskommisjon. Ja, enkelte snakket om å legge ned Vår Frelsers gravlund.
Frykt for såre presteben
Etter hvert ble det bygget likhus på gravlundene, og mot slutten av århundret ser det ut til at det har blitt vanlig at likene ble kjørt til likhuset noen dager før begravelsen istedet for som før at liket lå i hjemmet til selve begravelsesdagen. Særlig gjaldt dette fattiglikene hvor den mer eller mindre borgerlige begravelsesskikken med likfølge ikke hadde økonomiske bein å stå på. I 1870 uttrykte man skepsis ved å anlegge en ny gravlund for langt fra byen med tanke på likfølgene.
Kommunen hadde fått flere tilbud fra eiendomsbesittere som tilbød jord for salg til en ny gravlund, og de aller fleste av disse lå nord og øst for byen. Et jordstykke "af Frogner Gaard beliggende mellem den nye Bogstadvei og den lille Lystskov bag Bygningerne paa Frogner, ligeoverfor Majorstuen, i en Astand af 4,250 Alen fra Byens Torv" ble imidlertid av presteskapet vurdert som for langt fra byen. I et brev fra Christiania Stiftsprovsti til Magistraten i mars 1870 kan vi lese om prestenes bekymring:
"Fremdeles fører Adkomsten til en Kirkegaard ved Majorstuen gjennem et Distrikt, der vel mere og mere vil antage Karakteren af en Udkant av Byen, hvilket ikke vil kunne undgaa at medføre Adskilligt, der vilde være uhyggeligt for et Ligtog. Endelig tør man ogsaa pege paa, i hvor høi Grad Præsteskabets Tjeneste ved Begravleser vil blive besværliggjort ved en saa lang Kirkegaardsvei som til Majorstuen."
Prestenes frykt for såre ben ble tungen på vektskålen. Vår Frelsers gravlund ble i første omgang utvidet, men innad i kommunen var man fullt klar over at det nå måtte handles raskt og stort. En ny byutvidelse sto på trappene, og det var ganske klart at byen om kort tid ville slippe opp for alminnelige gravplasser.
Stor by, store gravlunder
Det tok imidlertid tid før kommunen klarte å bestemme seg. I mellomtiden ble Sofienberg kirkegård utvidet med 13 mål mot Toftes gate, og i 1874 ble Ahnefeltløkken kirkegård (Alnafet) tett inntil Oslo Hospital kirkegård, innviet og tatt i bruk. Kommunen gjorde dessuten et forsøk på å kjøpe en bit av Universitetets eiendom på Tøyen til gravlund, men skal etter sigende ha trukket seg fordi Universitetet bestridet kommunens adgang til å ekspropriere kirkegårdsterreng innenfor byens grenser.
Denne tvilen førte til at kommunen gikk til innkjøp av Geitmyra i 1883, og året etter ble Nordre gravlund innviet som gravlund for hele byen. Byens omfang og befolkningens vekst gjorde imidlertid sitt til at Nordre gravlund i lengden ikke kunne fungere som gravlund for hele byen. Særlig ikke for befolkningen i øst, fordi Nordre gravlund "ligger, som bekjendt, i en meget betydelig Afstand fra de østlige Bydele – en Afstand, der føles saameget mere generende, fordi disse hovedsaklig beboes af en mindre bemidlet Befolkning", slik kirkegårdskomiteen uttalte det i 1892. Samme år kjøpte kommunen inn eiendommen Helsfyr i Østre Aker, hvor 1 400 mål ble regulert til Østre Gravlund. Fire år senere ble den omtalte biten av Frogner innkjøpt for anleggelse av Vestre gravlund.
Byen var nå blitt en "storby", og store byer måtte ha store arealer for å gi plass til sine døde, noe Christiania nå hadde fått. Byveksten stoppet imidlertid ikke opp. Mens byen hadde lekket noen få "urbane dråper" av gangen ut i Aker på 1800-tallet, flommet den over på 1900-tallet, og gravlundene ble raskt omkranset av den tiltagende villa- og forstadsbebyggelsen i landkommunen.
I 1948 ble Aker slått sammen med Oslo, og gravlundene ble liggende i byen. I tillegg kom de mange kirkegårdene som tilhørte Aker-menighetene. Og tidlig på 1960-tallet begynte anlegget av den store gravlunden på Alfaset.
Oslos befolkning har nå passert en halv million, og i
en by hvor kampen om arealene stadig blir tilspisset, er nyanlegg
og utvidelser blitt stadig vanskeligere å gjennomføre.
Alle vil ha kort vei til der deres nærmeste er begravet,
men ingen vil ha gravlunden som nærmeste nabo.
TOBIAS 4/98