Tårnvakten i Vår Frelsers kirke

"Kjeder De Dem ikke svært her oppe?" Spørsmålet blir stilt til en av tårnvaktene i en artikkel i Aftenbladet i 1878. "Nei kjedeligt er det ikke her, men ensomt og trist kan det nok være i den lange Nattevagt naar jeg skal gaa her alene; og værst er det, naar det blæser, og hele Taarnet staar her og svajer som et andet Træ."

Av Tore Somdal-Åmodt

Tårnet i Vår Frelsers kirke var viktig for hovedstadens brannberedskap – helt frem til år 1902. Her holdt tårnvaktene til – natt og dag – speidende utover byen og omegnen. Mange store branner herjet i det gamle Kristiania.

Det kan ha vært vaktmannskapet i Vår Frelsers kirke som først varslet den brann som startet natt til 14. april 1858. Ilden brøt løs klokken ett om natten i salmaker Blombergs gård i Dronningens gate. De fleste bygninger i kvartalene mellom Kongens gate og Skippergaten, Prinsens gate og Østre gate (Karl Johans gate) brant ned og tusen mennesker ble husløse. Var røyk det første tegn på det som var i anmarsj, eller var lyset det som fanget vekterens oppmerksomhet? Kanskje hørte de ropene om brann før de så den? Som nær nabo til brannstedet hadde mannskapet orkesterplass til hendelsen og det fjorten timers infernoet som fulgte.

Brannen i 1858 avdekket mangler ved vannforsyningen og det daværende borgerbrannkorpset. Dette bidro til opprettelsen av byens yrkesbrannvesen tre år senere. Samtidig ble tårnvaktens oppgaver overført fra politiet til brannvesenet i 1859.

To personer skulle være tilstede samtidig i det åttekantede rommet. Åtte vinduer ga utsyn over byen og distriktet. Alltid skulle det være en person med blikket vendt utover. Avløsning skjedde hver fjerde time. I en tegning av Olaf Krohn, publisert i Verdens Gang i 1882, sees en av vaktene sovende på en brisk i det ellers spartansk utrustede værelset. Den andre vakten gjør det en tårnvakt skal gjøre – går sin runde og kikker ut. Ved hvert vindu henger en messingnøkkel. En omdreining av denne i eget urverk gjorde det mulig å kontrollere tårnvaktens runder i ettertid.

I tårnvaktens tjenstereglement fra 1886 presiseres det at kun en av vaktmennene kan forlate tårnet av gangen – og da utelukkende i tiden mellom tolv og tre, "saalenge det behøves for Middagsmaaltidet". På dette tidspunkt var det også innstallert telefon i tillegg til talerør mellom tårnet og brannvakten like ved, slik at beskjed om brannutløp hurtigst mulig kunne varsles. Brannskudd og kirkeklokkers klang ga varsel om brann til byens befolkning. Et rødt flagg ble heist ut av vinduet om dagen, og en lykt om natten. Det pekte i brannstedets retning.

Tårnets betydning i brannberedskapen ble etterhvert svekket. Byen krøp nærmere og mer inn på kirken. Bygningene ble høyere og utsikten dårligere. Brann kunne oppstå uten at den ble varslet i tide fra tårnet. Den teknologisk utvikling bidro også med sitt: brannvesenets og det private telefon- og telegrafnett ga nye og bedre varslingsmuligheter. Ved inngangen til den nye teknologiske tidsalder ble derfor tårnvakten både gammeldags og overflødig.

TOBIAS 4/1998