En rottefellemaker fra Bratislava

Det er en utbredt oppfatning at det først og fremst er fremtredende samfunnsborgere som har satt rike spor etter seg i de personalhistoriske kildene. Går en mer enn 150 år tilbake i tid, kan dette være riktig, men når det gjelder våre nære forfedre, er det forbløffende å oppdage hvor detaljert en kan tegne alminnelige menneskers livsløp dersom en benytter alle tilgjengelige kilder. I visse tilfeller er det faktisk slik at jo dypere en trenger inn på samfunnets skyggeside, jo rikere blir materialet.

Av Jarle Møen

Selv kviet jeg meg lenge for å ta fatt på slektshistorien til to av mine tippoldeforeldre, Martin og Oline Alberta Mohilla. Martin var født omkring 1850, og ifølge familietradisjonen var han en ungarsk flyktning som kom til Norge for å unnslippe hjemlandets strenge militærtjeneste. Ungarn var den gang i union med Østerrike, og det kan tenkes at han ble innkalt i siste fase av krigen mellom Østerrike og Preussen. Angivelig skulle Martin være eldste sønn i en større søskenflokk og arving til en vingård. Konen, Berta, som hun kaltes til daglig, var fra Kristiansand og hadde en datter med seg inn i ekteskapet. Visstnok skulle hun ha blitt utstøtt av sin egen familie da barnefaren nektet å gifte seg med henne. I ekteskapet med Martin fikk hun en datter og en sønn, men det ble ingen familielykke. Sønnen ble bortsatt på en gård i Ullensaker, og de to døtrene skal ha blitt plassert på et katolsk barnehjem.

Åpenbart lå det en interessant historie bak disse opplysningene, men jeg var ikke optimistisk med hensyn til å få nøstet opp alle de løse trådene. Hva var min tippoldefars fødested, hvordan havnet han i Norge og hvorfor gikk familien i oppløsning? Med hensyn til det siste spørsmålet var et mulig utgangspunkt sønnens bortsettelse. Jeg tok derfor kontakt med Byarkivet og fant ut at Kristiania Fattigvesen hadde et eget "Kontor for Udsatte". Dette kontoret førte en manntallsprotokoll, og der fant jeg saken omtalt i 1890. Protokollen var ikke hyggelig lesning. I rubrikken "Grunder til Understøttelsen" står det kort og konsist: "Yderst daarlig hjem. Vanskjøttet". Foreldrene beskrives som "Yderst daarlige mennesker" og vi får opplyst at "Manden skal være beruset stadig". Fattigvesenet har neppe bestrebet seg på å gi en nyansert framstilling, men samtidig er det ingen grunn til å tro at de grep inn i utide. Hovedforklaringen på familietragedien ligger nok i Martins alkoholisme.

Siden familien var innflyttere til Oslo var det naturlig å fortsette med en gjennomgang av fattigvesenets forhørsprotokoll for hjemstavnsundersøkelser. Der fant jeg en første innførsel i 1889. Martins stedatter var da syk og fikk understøttelse til et opphold på Rikshospitalet. Hun forklarer i den anledning "at være født 17/4-71 i Christiansand af Forældre Staaltraadarbeider Martin Mohilla og hustru Bertha. Konfirmeret i den katholske Kirke her i Byen, at hun siden 7 aars Alderen har boet her i Byen hos sine Forældre i Vognmandsgaden No. 20 de siste 7 aar. Laa paa Vaar Frues Hospital for tre aar siden." Alle detaljer i dette er ikke korrekte, men opplysningene er likevel svært interessante.

Den neste innførselen gjaldt Martin og Berta og ble gjort i mars 1900. Da var Berta syk, og hun ble lagt inn på Byens Sykehus for fattigvesenets regning. Om parets forhistorie får vi ikke vite noe nytt bortsett fra en del adresser for de mellomliggende år. Det virker som om de har flyttet nokså hyppig. Senere er det gjort en rekke påtegnelser samme sted i protokollen. Ekteparet fikk fem kroner i understøttelse i 1901, og i 1903 ble Berta lagt inn på Byens Sykehus nok en gang. I 1907 ble Martin innlagt på Rikshospitalet og i 1916 fikk han siste gang understøttelse. Da står det skrevet at "Angjeldende er daglig at se paa torvene, især Nytorvet hvor han gaar omkring og selger rottefælder".

Fattigvesenet førte egne sykejournaler. Der finner vi for hver pasient adresse, innskrivelses- og utskrivelsesdato, diagnose og behandlingssted. Disse opplysningene er interessante i seg selv, og de fungerer i tillegg som nøkkel dersom en ønsker å gå videre til sykehusenes medisinske journaler. En del arkivmateriale fra Kristiania bys sykehus er tilgjengelig i Byarkivet, og nærmere opplysninger om Bertas innleggelse i 1900 finner vi blant pasientjournalene fra Avdeling B. Berta hadde lungebetennelse, og journalførende lege var meget samvittighetsfull. Foruten en tre måneder lang feberkurve og en detaljert beskrivelse av sykdomsforløpet, får vi opplysninger om hennes foreldre, søsken og barn, hennes almenntilstand og tidligere helseplager. Hun overvant lungebetennelsen og 14. juli lyder en siste kort innførsel: "Udskrives da hun i går var beruset." På det tidspunkt var altså ikke Martin alene om å ha alkoholproblemer.

Pasientjournalen fra Bertas sykehusinnleggelse i 1903 er ikke tilgjengelig, men ifølge fattigvesenets sykejournal ble hun innlagt med diagnosen kronisk alkoholisme, og hun døde 6. januar 1904. Andre opplysninger knyttet til dødsfallet viser verdien av rutinemessig å sjekke alle tilgjengelige kilder. Av kirkeboken for Vår Frelsers kirke går det fram at dødsårsaken var tuberkulose, og særlig interessant er en påtegning hvor det opplyses at mannen er fra Pressburg i Ungarn. Pressburg er det tyske navnet på Bratislava, hovedstaden i dagens Slovakia. Svært uventet får vi altså vite Martins nøyaktige fødested. Fra sorenskriverens dødsfallsprotokoll hos Kristiania skiftevesen får vi vite at barna bor i Oslo, Fredrikstad og Sverige.

Martins innleggelse på Rikshospitalet i 1907 er også nedfelt i en pasientjournal. Oppholdet skyldtes et betydelig sår på venstre øyes hornhinne og påfølgende betennelse. Videre får vi vite at han "har været fullstendig blind på høire øye i 6-7 aar etter et traume". Det er således lett å tenke seg at Martin må ha opplevd problemet med det venstre øyet som dramatisk. Ved innleggelsen opplyses det at "Patienten ser bleg og medtadt ud."

Den siste av fattigvesenets protokollserier som jeg har hatt glede av, er korrespondansejournalene. Selve korrespondansen er ikke bevart, men disse journalene gir en kryssjekk på når det har vært kontakt med fattigvesenet, og det er notert enkelte stikkord om hva korrespondansen gjaldt. En gjennomgang ga to nye adresser, en opplysning om at Martin fikk støtte til lege og medisin i 1897, en opplysning om at det var på skolestyrets initiativ at sønnen ble tatt fra foreldrene og en opplysning om at understøttelsen til Martin i 1916 var i form av klær.

Jeg visste at Martin døde omkring 1917, og av kirkeboken for Vår Frelsers kirke går det fram at han ble begravet på Vestre Gravlund 17. mars dette året. Fattigvesenet dekket kostnadene. Som dødsårsak er oppgitt hjertestans, men det mest overraskende ved innførselen er at Rådhuset Politistasjon er oppgitt som bopel. Dette lille mysteriet ble løst ved å gå til den kommunale folketellingen av 1. februar 1917. Under Rådhusgaten 7 finner vi Martins navn listet opp blant "husville og enslige personer hvis stilling og tidligere bopæl er uholdbar". Martin endte med andre ord sine dager i politiets husvillearrest.

Samlet sett tegner kildene et lite flatterende bilde av Martin og Berta Mohilla. Mange vil nok mene at slikt materiale er lite å grave seg ned i, og en viss konduite er opplagt nødvendig. Tar en slektshistorie på alvor, har det imidlertid liten hensikt bare å produsere glansbilder som familien kan sole seg i. Realistiske beskrivelser av tidligere generasjoners livssituasjon kan hjelpe oss til å se vår egen velstand i perspektiv, og kanskje kan denne innsikten også øke vår forståelse for dagens vanskeligstilte.

TOBIAS 4/97