Byarkivet oppbevarer idag drøyt femti hyllemeter arkivsaker etter Kristiania fattigvesen og tolv hyllemeter etter fattigvesenet i Aker. Dette er bare enkeltserier og fragmenter av hva som gjennom tidene har vært skapt av arkiver innenfor disse administrasjonene. Skulle alt ha vært bevart, ville det antakelig ha utgjort tre til fem ganger så mye.
En del av de kassasjonene som har skjedd, er dessverre heller uheldige, men det historisk og geneaologisk mest interessante materialet er derimot nærmest fullstendig bevart. Sektoren har imidlertid vært gjenstand for en rekke omorganiseringer, slik at ordningen av arkivsakene støter på adskillige problemer.
Av Leif Thingsrud
En form for fattigomsorg har eksistert til alle tider. I middelalderen gikk en tredjedel av den tienden kirken krevde inn til sognets fattige. Etter reformasjonen falt dette systemet sammen, og omsorgen ble mer overlatt til medborgernes vilje til å gi frivillige gaver. Etter hvert som folketallet steg - og andelen fattige økte - ble det etterhvert klart at de frivillige gavene ikke strakk til. Dette førte til at kongen i Tukthusanordningen av 1741 ga bud om at det skulle opprettes en fattigkommisjon i Kristiania.
Denne skulle bestå av ett medlem av magistraten, stiftsprosten, over-inspektøren ved Tukthuset, to av de eligerte menn og to representanter for de andre byene og bygdene innen Kristiania stift (bispedømme). En del endringer fulgte, slik at i løpet av få år hadde de fleste sognene fått sin egen fattigkommisjon, bestående av sognepresten, lensmannen og to representanter for bøndene.
Tukthuset var i løpet av 1700-tallet gått over fra å være arbeidshus for fattige til straffeanstalt - et mildere fengsel enn slaveriet på Akershus - og Kristiania fattigkommisjon ble løst fra administrasjonen av dette. Kommisjonens oppgaver ble dermed innskrenket til å dreie seg om de fattige i byen.
Etter kongelige resolusjoner i 1817 og 1822 ble derfor kommisjonen endret slik at den skulle bestå av ett magistratsmedlem, stiftsprosten, politimesteren, stadsfysikus og to borgerrepresentanter, fra 1837 av: to av formannskapets medlemmer. Med fattigloven av 1845 trådte politimesteren og stadsfysikus ut av kommisjonen, mens antallet folkevalgte medlemmer ble økt til fem. Fra 1861 av var dette oppe i syv. I 1863 ble stiftsprosten fritatt for vervet. I stedet oppnevnte biskopen ett medlem, vanligvis en av kapellanene.
Med fattigloven av 1891 skiftet fattigkommisjonen navn til "fattigstyre" og fikk politisk valgt ledelse. Noen av oppgavene ble også endret. På denne tiden var også tilsynsmennene, de tidligere rodemennene, erstattet av en tilsynskomite i hvert distrikt. Disse besto bare av fattigvesenets direktør og et fattigstyremedlem fra distriktet, og ble i 1896 erstattet av tilsynsutvalg på fem medlemmer pluss direktøren.
Fattigstyret endret etter krigen navn til "Forsorgsstyret" og i 1964 til "Sosialstyret". Størrelsen varierte over tid fra sytten til ni medlemmer, og betydningen likeså. Etter desentraliseringen i 1988 ble oppgavene stort sett overtatt av bystyrets helse- og sosialkomite, men med den endring at denne bare innstiller ovenfor bystyret, i motsetning til forsorgsstyret, som i mange saker hadde beslutningsmyndighet.
Fattigkommisjonen hadde i den tidligste tiden behandlingen av alle saker vedrørende varig understøttelse. Saksmengden medførte imidlertid at allerede på midten av 1800-tallet avgjorde kommisjonens enkelte medlemmer slike saker alene. Fra 1874 av ble enkeltsakene overlatt de såkalte tilsynsutvalgene i hvert enkelt fattigdistrikt. En del søknader om særytelser ble imidlertid stadig lagt fram for fattigkommisjonen, og senere fattigstyret. I 1930 ble det opprettet et sentralt understøttelsesutvalg, men etter bydelsreformen i 1988 ble oppgaven igjen desentralisert. Idag behandles klientsaker i egne utvalg i bydelene.
Hospitalene var for de fattige
Et hovedproblem ved behandlingen av arkivene innenfor denne sektoren er at det til enhver tid var flere arkivskapere, både innenfor den administrasjonen som etterhvert ble bygget opp rundt fattigkommisjonen, og i form av at oppgaver ble overført fra andre virksomheter til fattigvesenet eller skilt ut eller overført til andre deler av kommunens apparat. Definisjonen av hva som var fattigpleie endret seg også dramatisk i løpet av siste halvdel av forrige og første halvdel av dette århundre.
Store deler av sykehusdriften lå lenge under fattigvesenet. På 1800-tallet skjelnet man nemlig mellom lasarettene, hvor de som var rammet av epidemier ble lagt inn, og hospitalene, hvor de kronisk syke som ikke kunne betale for privat kur og pleie, fikk ligge. Lasarettene ble administrert av magistraten og var under oppsyn av stadsfysikus. Det kommunale hospitalet var derimot underlagt fattigvesenet fram til 1902, da "Kristiania kommunale sykehuser" ble organisert med hovedsete på Ullevål. Sinnsykeomsorgen fulgte etter i 1905, da den ble overført fra fattigvesenet til den magistratsavdelingen som hadde sykehus-sakene. Mye av fattigvesenets arbeid var da også knyttet opp til medisinsk hjelp.
En betydelig del av fattigvesenets arbeid gikk også med til å innkreve refusjoner. Hadde den som ble gitt hjelp nær familie med midler, ble disse krevet. Gjaldt saken hjelp til en ugift mor, ble barnefaren krevet, og gjaldt saken personer som ikke hadde hjemstavn i byen, fremmet man refusjonskrav ovenfor fattigkommisjonen på vedkommendes hjemsted. Arbeidet med å bringe klientenes "rette hjemstavn" på det rene skulle etterhvert gi full sysselsetting til flere funksjonærer.
Fra fattiginspektør til sosialrådmann
I en by kan selvsagt ikke en fattigkommisjon alene administrere både innkrevingen av fattigskatten og utdelingen av hjelp til de trengende. En profesjonell administrasjon må til. For Kristianias del ble fattigvesenet fra begynnelsen av bestyrt av Rådstueskriveren ved hjelp av et økende antall funksjonærer. Den fremste av disse var fra 1847 av en sekretær.
Politianordningen av 1745 påla politiet å føre tilsyn med de fremmede, såvel tilflyttede som løsgjengere og omvankende personer. I dette lå også plikten til å ta opp forhør av disse for å bringe deres hjemstavn på det rene. Helt fra 1741 hadde regelen vært at man hadde hjemstavnsrett i den fattigkommune - i praksis som regel det sognet - man sist hadde bodd minst to år sammenhengende. Fra 1844 av lønnet kommunen en politiassistent for dette arbeidet, fra 1859 av to. Ved årsskiftet 1877/78 ble forhørene overtatt av fattigvesenet som da gikk gjennom en større omorganisering.
I 1878 ble det ansatt en inspektør for fattigvesenet, som samtidig skulle være viseordfører i fattigkommisjonen, men allerede i 1885 ble det endret slik at kommunen ansatte en direktør for fattigvesenet. Denne erstattet også magistratsmedlemmet som fattigkommisjonens ordfører, slik at man her sto med samme person som politisk og administrativ leder av en etterhvert stadig tyngre del av den kommunale virksomheten. Etter fattigloven av 1891 ble han imidlertid løst fra ledelsen av fattigkommisjonen - eller fattigstyret som det nå het. Lederen skulle nå være folkevalgt.
Fattigvesenets direktør ble i praksis etterhvert et fjerde magistratsmedlem. Han var imidlertid en ren kommunal funksjonær, i motsetning til de tre kongelig oppnevnte borgermestre. Dette gjorde at han ved århundreskiftet ble betegnet som en "adjungert" (tilknyttet) borgermester. Ved opphevelsen av magistratsembedene i 1922 ble borgermestrene ansatt som kommunale rådmenn, og fattigvesenets leder ble betegnet som "Rådmann for IV avd.", fra 1939 av som "Sosialrådmann". Men innen den tid hadde en lang rekke omorganiseringer funnet sted.
Forstandere, inspektører og rodemenn
Fra gammelt av var fattigomsorgen basert på bruken av fattigforstandere. Opprinnelig var dette et ombud, som byens borgere var pliktige å ta, når de ble pålagt det. Antallet forstandere var tidlig på 1800-tallet fem. Ombudet var selvsagt svært byrdefullt, selv om de hadde flere rodemestre til å hjelpe seg med å føre lister over understøttede, anholde tiggere, gi innstilling til søknader om hjelp, ha oppsyn med utsatte barn og til å ta hånd om eventuelle verdier i fattigunderstøttedes dødsboer.
I 1843 ble det ansatt en fattigforstander på heltid, og i 1845 uttalte fattigkommisjonen at "Der var indtraadt en tidligere ukjendt Orden og Hurtighed i Expeditionen, Udtællingerne til de Fattige vare forminskede (...) og saavel Rodemesterne og de Fattige vare tilfredse med Forandringen". Folketallet steg imidlertid så raskt i løpet av de følgende tiårene at administrasjonen viste seg å være helt utilstrekkelig. Man ansatte først en assistent, siden en inspektør og i 1860 ytterligere to assistenter.
Året etter vedtok man så å ansatte en egen fattigforstander i hver av byens fire menigheter. Vi kan si at dette var de første forløperne til distrikts-sosialkontorene vi har idag. I 1865 kom det til en egen forstander ved byens sykehus. En egen assistent skulle føre tilsyn med de fattige som var blitt satt ut på landet, og fra 1878 av ble dette arbeidet utskilt som et eget fattigforstanderdistrikt, kalt "Kontoret for utsatte".
Antallet fattigdistrikter eller -kretser ble stadig økt. Etter byutvidelsen i 1878 var det seks, to år senere syv, fra 1901 tolv og fra 1916 femten. De fulgte ikke lenger menighetsgrensene, for antallet fattige varierte sterkt mellom bydelene. For eksempel besto 1. krets fra 1901 til 1915 av alt vest for Schønings gate, Pilestredet, Holbergs gate, Frederiks gate og Filosofgangen ned gjennom Pipervika. 11. krets besto av området fra Akerselva til Platous gate, med Heimdalsgata som nordgrense. 7. krets besto av Vålerenga, Ekebergskråningen og Gamlebyen sør for Hovedbanen.
I 1887 startet man opp forsøk med det såkalte "Elberfelder-systemet". Ett av fattigdistriktene, Sagene, ble delt i små roder med egne fattigverger for nærmere oppfølging av hver enkelt klient. Tre år senere ble forsøket utvidet til Grünerløkka og Rodeløkka, men denne formen for gjeting av klientene var så arbeidskrevende at man måtte slite tungt for å få nok verger, og høsten 1893 valgte man å gå helt bort fra systemet. Noen nedgang i fattigutgiftene medførte det heller ikke, bare at administrasjonsomkostningene steg.
Vi ser i 1886 et fattigvesen bestående av fattigforstandere spredt rundt i byen samt en hovedavdeling bestående av sekretæren og hans fullmektig og fire assistenter som utførte hjemstavnsundersøkelsene, bokholderen, kasseren og hans assistent samt ett bud. Tidligere hadde det noen år vært et "Ekspedisjonskontor" og et "Kontor for hjemstavnsundersøgelser". I de påfølgende årene skulle administrasjonen vokse jamnt og trutt, men hovedstrukturen i organisasjonen holdt seg lenge. Bokholderiet, kassererkontoret og noen andre funksjoner skulle senere bli til "Forsorgsvesenets felleskontor", og kontoret for hjemstavnssaker, senere kalt inspektoratet, dannet grunnlaget for den senere juridiske avdelingen.
I 1929 skjedde en større gjennomgang av fattigvesenets oppgaver og organisasjon. En "Plan for Oslo fattigvesen" ble utarbeidet og godkjent av departementet. I det store og hele bygget imidlertid denne på den organisasjonsstrukturen som allerede fantes. Men rent arkivmessig er det et klart skille. Protokollene, hvor sakene innføres med sirlig hånd, erstattes av klientkort og -mapper. Og mens det meste av protokollmaterialet før 1930 er bevart, er ytterst lite bevart for perioden fra 1930 til idag. Og så mye skal heller ikke bevares, om man følger gjeldende kassasjonsbestemmelser.
Utsatte - i dobbelt betydning
Fattigloven av 1845 slo fast hvem som var "Gjenstand for Understøttelse". Det var personer som manglet det nødvendige til livsopphold og ikke være i stand til å skaffe seg det selv. Og de skulle ikke ha slektninger som var pliktige til å forsørge dem. Neste fattiglov, som kom i 1863, kategoriserte klientellet. Man opererte med tre avdelinger:
1 Foreldreløse barn og sinnsyke
2 Gamle, syke og vanføre
3 Friske folk, som ble understøttet
I den siste avdelingen skulle regelmessig understøttelse bare skje med fire kategorier:
- Ikke foreldreløse barn som var forlatt av foreldrene eller "... som Fattigvæsenet maa skille fra Forældrene paa Grund af disses slette Levnet"
- Enker med barn
- Ugifte kvinner mer barn
- Forlatte koner med barn
I tillegg kom de som ble forpleid i sykehus, sinnsykeasyl eller abnormeanstalter samt de som mottok "Særunderstøttelser": det vil si hjelp til å dekke lege- eller medisinregninger, betaling for jordmor eller innleggelse på fødselsstiftelsen, og sist men ikke minst gravferdshjelp.
De som var i stand til å "... betroes Understøttelse i Penge eller Naturalia" skulle understøttes på den måten. Ellers skulle de fattige plasseres i fattigstuer, arbeidshus eller lignende. Fra tidlig ble utsettelser i private hjem brukt i stor grad, og da antallet fattighus ikke økte, ble det stadig utover på 1800-tallet utsatt flere og flere på gårdene i bygdene omkring byen. Det gjaldt såvel sinnsyke som vanføre og et stort antall barn.
De tre avdelingene trengende nedfelte seg også i protokollene til fattigvesenets kontor for utsatte, men etter noen tid endret kategoriene seg dithen at 1. avd. var sinnsyke, 2. avd. syke og vanføre, herunder utslitte gamle, og 3. avd. var barn - uansett om noen av foreldrene fortsatt var i live. Omkring århundreskiftet føres de foreldreløse barna igjen under 1. avd., men nå i en egen protokoll.
Manntallsprotokollene inneholder opplysninger om hver enkelt som var satt ut; navn, for barn også foreldrenes navn og bosted, hvorfor de er satt ut, hvor og når de er satt ut, og hvilke ekstraunderstøttelser de har mottatt. For utsatte barn går det blant annet igjen at de fikk noen kroner til konfirmasjonsklær. Det vil si; det var forpleieren som fikk pengene, så får man bare håpe at de ble brukt til det de skulle brukes til. De aller siste protokollene, etter ca. 1915, er imidlertid nærmest rene klientregnskap. Verken årsaken til utsettelsen eller navn og adresse til forpleieren står innført.
Protokollene gir ikke noe tall for hvor mange som til enhver tid var satt ut. Klienter kom og forsvant gjennom hele året, og nye klienter ble så langt mulig skrevet inn i protokollene på tilfeldig ledige numre. Når det gjaldt barn ble imidlertid alltid søsken gitt numre etter hverandre.
Antallet utsatte går derimot fram av de trykte beretningene, som eksisterer fra 1869 til 1923. I 1869 var det satt ut 570 barn, 54 "Vanvittige" og 214 "Andre" - i alt 838. I 1897 var det satt ut 1302 barn - pluss de som var på oppdragelsesanstalten Toftes gave og på institutter eller internatskoler for funksjonshemmede - og 670 voksne. I 1923 var det satt ut hele to tusen klienter - 1111 barn, 239 gamle, syke og vanføre og 650 sinnsyke.
I løpet disse drøyt femti årene ble altså antallet mer enn doblet. Men folketallet blir samtidig mer enn tredoblet, blant annet ved at forsteder fulle av ussel trebebyggelse og et stort antall fattige blir innlemmet ved byutvidelsen i 1878.
Det økte folketallet til tross: Utsettelse som forsørgelsesmåte ble brukt i stadig større utstrekning for sinnsyke. Derimot ble antallet utsatte barn stadig mindre i forhold til folkemengden, særlig i tiden etter århundreskiftet. Antallet utsatte syke og gamle var hele tiden relativt beskjedent, men også her ble utsettelse en stadig mindre vanlig form for fattigpleie.
Hver manntallsprotokoll ble brukt i ti til tyve år. Da ble gjenværende klienter overført til ny bok, men de beholdt det nummeret de hadde i den forrige. Det må selvsagt ha eksistert et register til disse protokollene, men dette er ikke bevart. Dette medfører at den som søker etter bestemte personer her, kan risikere å måtte bla gjennom tre protokoller.
Mer enn femti brev pr. dag
Som nevnt innledningsvis er arkivene etter Kristiania fattigvesen sterkt mangelfullt bevart. Fattigkommisjonenens forhandlingsprotokoll er bevart for perioden 1829 til 1934. Understøttelsesutvalgets protokoller finnes fra 1930 til 1941 pluss noen bind videre til 1962. Disse er imidlertid så summariske at de har svært liten verdi idet dokumentene er kassert. Volummessig dominerer postjournalene, som finnes for årene 1833 til 1930, rett nok med enkelte mangler. Inntil femten tusen skriftlige henvendelser er registrert i løpet av ett år. Kopibøker er - med ett eneste unntak - ikke bevart for tiden før 1928. For perioden 1877 til 1930 finnes også "sykejournaler". Disse må ikke forveksles med helseinstitusjonenes pasientjournaler: Bøkene - i alt fire hyllemeter - inneholder saker hvor fattigvesenet har måttet yte bistand til dekning av legebehandling, medisiner og bandasjer.
Et annet massemateriale er hjemstavnsundersøkelsene. Et lite fragment fra 1840-åra er bevart, men ellers er materialet fra tiden dette ble behandlet av politiet blitt kassert. Det er derimot ikke tilfelle med perioden 1878 til 1930. Forhørsprotokollene her utgjør nærmere ni meter. I tillegg kommer to meter med hjemstavnsregistre; ett solid bind for hvert år. Fra perioden videre utover på 1930-tallet finnes klientkort for refusjon ordnet etter hjemstavnskommunens navn. Da det ikke er bevart noe alfabetisk klientregister fra denne tiden, er materialet vanskelig å bruke personalhistorisk.
Aker relativt oversiktlig
For Akers vedkommende er arkivsituasjonen adskillig mer oversiktlig enn for Kristianias vedkommende. Det som er bevart, er fattigkommisjonens eller fattigstyrets protokoller fra 1743 til 1885 og fra 1894 til 1934, understøttelsesprotokoller fra 1832 - 1867, kopibøker fra 1901 til 1929 samt journalserier: To bind brevjournal fra 1857 til 1867 og flere bind for perioden 1917 - 1947; klientjournaler fra 1869 til 1928 i form av innbundne bøker hvor hver sak refereres med henvisning til all korresponanse, men dessverre uten register. Rent volummessig er dette det mest omfattende, med drøye tre hyllemeter. Videre finnes legdsprotokoller, noe materiale fra inspektoratene og to meter med korrespondanse-pakker for årene 1870 til 1897.
Manglene her er helt åpenlyse, og gjelder særlig de siste decenniene før Aker gikk inn i Oslo kommune ved årsskiftet 1947/48. Både klientsakene, protokollene og kopibøkene er totalt fraværende fra ca. 1930 av.
Gamlebyen, som også ble kalt Oslo, hadde eget fattigvesen fram til innlemmelsen i Kristiania i 1859. Etter formannskapsloven ble innført i 1837 fikk stedet et "kombineret Formandskab" på fire medlemmer som også var fattig- og almueskolekommisjon og vannverksstyre. Arkivsakene det har etterlatt seg er ikke mer enn en halv hyllemeter, nemlig:
Forhandlingsprotokoll 1804 - 1858
Understøttelsesprotokoll 1841 - 1858
Kopibok 1805 - 1823
Utgiftsprotokoll 1805 - 1828
Kassabok 1838 - 1859
Kassajournal 1838 - 1853
En pakke med diverse korrespondanse, hovedsaklig i tilknytning til rettssaker.
Grensene mellom hovedsognet og Oslo gikk opprinnelig øst for Kværner, Ryen, Abildsø og Bogerud, slik at Oslo anneks tilsvarte noe mer enn Nordstrand prestegjeld fra 1920-tallet av. I 1823 ble Oslo innlemmet i hovedsognet, og alle som bodde øst for Strømsveien skulle søke Oslo hospitals kirke. Grensene for fattig- og skolekommisjonenes virke skulle imidlertid være som før. Og for fattigvesenets vedkommende gjaldt fra gammelt av helt andre grenser. Oslo fattigvesen omfattet selve Gamlebyen samt bispesetets og Oslo hospitals gods i østre Aker. Det var eiendommene Nygård, søndre og nordre Bogerud, Bogerudmyra, Bøler, Bråten og Mortensrud. Beboere på disse stedene finner vi med andre ord ikke nevnt i Aker fattigvesens saker før etter 1858.
Urørt av forskerhender
Fattigvesen-arkiver har så langt vært lite brukt av såvel geneaologer som sosialhistorikere og andre profesjonelle forskere. Årsaken til dette har nok for en stor del ligget i at de ikke har hatt kunnskap om hva som finnes i de kommunale arkivene, ja de har knapt visst at de har eksistert engang. Og arkivene har jo ofte vært alt annet enn lett tilgjengelige.
For Kristianias vedkommende lå det alt vesentlige av fattigvesenets arkivsaker henlagt og glemt i kjelleren i kommunens gamle administrasjonsgård Akersgata 55 inntil denne ble revet omkring 1990. Kun kopibøker og hjemstavnsforhør var, sammen med det meste av sakene fra Aker forsorgsvesen, blitt avlevert til kommunearkivet. Situasjonen er antakelig representativ for kommune-Norge, og i mange tilfeller må man anta at arkivene i sin helhet er blitt tilintetgjort.
Et annet forhold er at klientmaterialet helt klart berører personvernet. Å "havne på fattigkassa" var en skam. Derfor har vi i Byarkivet valgt å klausulere materialet i sin helhet. Normalt er sperretiden for personopplysninger seksti år, men her er det mange barn som er omtalt og materialet er fullt av medisinske diagnoser. "Indlagt på RH (Rikshospitalet) for syphilis" og lignende opplysninger bør skjermes noe lengre. Vi har derfor satt hundre års sperre på hjemstavnsforhørene og åtti år på manntallsprotokollene for 3. avdeling. Dette er imidlertid ikke til hinder for at vi kan hente ut enkeltopplysninger i nyere materiale, men man er nødt til å søke om innsyn.
Trykte kilder og litteratur:
Rich. Benneche: Akers herred, Christiania 1893.
Christiania kommune 1837 - 1886 (50 års-beretning), Christiania 1892.
Kristiania kommune 1887 - 1911 (25 års-beretning), Kristiania 1912.
Beretninger for Kristiania fattigvesen (Dok. 16, 18 el. 23) 1870 - 1902
Kommunal forvaltningsberetning (Dok. 10 el. 11) 1903 - 1922/23
Plan for Oslo fattigvesen (Dokument nr. 25/1937-38)
Leif Thingsrud: "Utsatt på legd" i Tobias 4/1993
TOBIAS 4/97