![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Da Kristiania kommune kjøpte Frognerseterskogen, var tanken at den skulle drives så man tok hensyn både til dens tilstand og at den skulle tjene som folkepark. Skogens utseende skulle ikke lide. Akers kommune vedtok at den skulle drive sine skoger "bedriftsmessig".
I praksis ble forskjellen mellom de to kommunene liten. Begge steder ble det skogens tilstand og behovet for virke, mer enn prinsipper, som dirigerte hogsten inntil naturverntanken fikk større gjennomslag.
Av Ellen Røsjø
Ved kjøpet av Frognerseterskogen i 1898 ansatte Kristiania kommune en bruksbestyrer. Han skulle ha direkte tilsyn med og ledelse av skogsdriften og skulle besørge vedlikehold av veier og stier. Med på kjøpet fulgte også saga på Svendstua. Den var oppført for Heftye allerede i 1867. På saga var det til å begynne med arbeid to-tre måneder om vinteren med en arbeidsstyrke på ti-tolv mann. Det går fram av Kristiania kommunes 25-årsberetning fra 1912 at "Den største del saavel av brændeved som av tømmer gaar til kommunens eget behov, tømmeret i form av planker og bord til vei-, vand- og havnevæsenet. Enkelte store dimensioner, som kommunen ikke har bruk for, har været solgt til private."
Bruksbestyreren fikk tittel som skogsjef i 1938. Administrasjonen hadde kontor på Svendstua fram til 1954. Skogen ble drevet med sesongarbeidere og tilfeldig arbeidskraft. Faste arbeidere ved skogbruket og de to sagbruka ved Svendstua og i Maridalen varierte fra førti til seksti i åra mellom 1912 og 1947. Tømmeret ble transportert ut av skogen av faste sesongkjørere med egne hester. I tillegg kom åtte kommunale hester på stallen på Svendstua og Sørbråten. Fra Maridalen ble virket først solgt på rot, fra 1916 fra ei transportabel sag og fra 1923 et fast sagbruk på Skjerven.
Fra plukkhogst til snauhogst
Hesten var stort sett eneste trekkraft i skogsdriften fram til etter siste verdenskrig. De første skogsbilveiene ble bygd på 1920-tallet. Da var det blitt billigere å kjøre tømmer og ved fra vei og fram til leveringsstedet med bil. Men til kjøring i skogen måtte en fortsatt bruke hester fordi veiene var bratte og kronglete. Skogvesenets eget hestehold opphørte på slutten av 20-tallet.
Fram til 1950-åra var det drift bare på sagtømmer og ved. Først i driftsplanen av 1949 ble det lagt om til at man også skulle levere industrivirke til treforedlingsbedrifter. Tømmermengden varierte lite. Hogsten gikk til egne sagbruk som leverte trelast til kommunale byggeplasser.
Prinsippet med blinking og plukkhogst førte til at det ble bygd opp store tømmerreserver. Men det var lite ungskog til å overta. Til planting var det vanskelig å skaffe nok planter. I 1915 anla man derfor egen planteskole ved Heftyebautaen.
I 1920- og 30-åra sto det strid om skogbehandlinga i Norge. Plukkhogsten ga mye gammel og glissen skog. Større åpninger skulle vokse til naturlig, men ofte måtte planting eller såing til for å hjelpe gjenveksten. Mange eldre forstmenn så på flatehogst som rasering. Denne striden ebba ut i løpet av 40-åra pga. nye krav til produksjonsøkning. Men vi gjenkjenner stridsspørsmålet fra debatten siden også.
Etter 1948 sikra kommunen seg flere eiendommer der hovedmålet med kjøpet var å sikre friområder, særlig for de nye bydelene på østkanten til Oslo kommune eide 167 000 dekar skog og utmark. Før annen verdenskrig var skogsdriften dominert av øksa, svansen, hesten og fløtinga. Det førte til relativt få motsetninger mellom friluftsfolket og skogbruket.
Etter at Oslo og Aker var slått sammen, sto kommunen med store områder med gammel skog og mangel på ungskog. Dette var på flere vis en uheldig sammensetning. Skogvesenets vurdering var at det hasta å fornye skogen, og den raskeste metoden en hadde var flatehogster med etterfølgende planting. Resultatet ble omfattende hogster i 1950- og 60-åra. Dét førte til strid om skogbehandling og veibygging, særlig i 60- og 70-åra. Men på de store snauhogstflatene sto det etter hvert frodig ungskog slik at trær som var yngre enn 40 år dekka 49% av arealet i 1980 mot bare 4% i 1948.
Skogsdrift mot naturvern
Kimen til konflikt mellom skogsdrift og friluftsfolk dukka tidlig opp. En del søndagspromenerende kunne nærmest utvikle personlige forhold til enkelte fine gamle trær, og reaksjonen kunne derfor være sterk når nettopp "deres furu" plutselig en dag var borte. I de mest brukte områda fikk tømmerhoggerne derfor instruks om å rydde opp etter hogsten, og å dekke over stubbene med kvister.
I kommunens 25-årsberetning, skrevet i 1912, heter det: "Da Frognerseterskogene skal tjene som folkepark, kan hugsten i samme paa langt nær ikke foretages i den utstrækning, som forretningsmæssige hensyn kunde gjøre det ønskelig. Skogbestanden er som følge derav tildels overaarig og skogdriften som saadan litet fordelagtig. Ved hjælp av de aarlige træplantninger har man imidlertid utsigt til at faa en god bestand av ungskog, saa at de gamle trær suksessivt kan fjernes, uten at skogens utseende skal lide noget nævneværdig derved."
Etter hvert kom hensynet til skogenes verdi som rekreasjonsareal sterkere i fokus.
Østlandske Kredsforening for Naturfredning i Norge oppnådde i 1922 fredningsstatus for 150 mål urskog i Nordmarka. Dyrelivet i de kommunale skogene nord for Frognersetra ble freda i 1932. At mange var engasjert i marka, viste seg i november 1946 da 20-30 000 demonstranter protesterte mot at nye kraftgater skulle legges gjennom marka fra Hol og Aurland.
I et samfunn hvor en stadig større andel av fellesutgiftene går til helseformål, kan det være god samfunnsøkonomi å ta ut overskuddet på helsekontoen i stedet for på skogvesenets driftskonto. Men det var ingen tvil om at begge deler var mulig. Først på 1970-tallet begynte man for alvor å opprette naturreservat hvor skogen skulle skånes for all menneskelig påvirkning. For det meste av marka gjelder likevel stadig idéen om flerbruket: en forsiktig skogsdrift med stor vekt på å unngå store skjemmende naturinngrep samtidig som det aktivt legges til rette for friluftsliv - sommer som vinter.
Den første flerbruksplanen
I 1969 vedtok Skogstyret nye retningslinjer for driften av kommuneskogene, en flerbruksplan 1970-1980 i tre deler: en produksjonsteknisk som tok for seg sjølve skogen, en driftsteknisk som tok for seg veier og drift ut fra forskjellige driftsmåter og en rekreasjonsmessig som tok for seg friluftsliv og naturvern. I 1974 ble det tilføyd at ved konflikt skal hensynet til natur, friluftsliv, vannforsyning, dyreliv og fiske gå foran kravet om størst mulig avkastning.
Etter Miljøverndepartementets forskrifter for Oslomarka fra 1976 skal flatestørrelsen ved snauhogst ikke overstige 25 dekar i kommunens skoger. I 1980 var 73% av hogstmengden snauhogst med etterfølgende planting. Beregninger viste at det kunne hogges 31 000 kubikk uten at det seinere ville bli nødvendig å redusere hogstmengden. Hogstmengden lå 15% lavere enn den ville blitt ved "full drift". Kostnadene ved hogst og framkjøring lå 20% over det som var vanlig i skogbruket for øvrig pga. de hensyn som måtte tas.
Gjennomsnittlig årlig avvirkning i åra 1980-1990 utgjorde 26.000 kubikk. Etter sesongen 1992 ble det vedtatt å redusere hogstkvantumet vesentlig, til ca. 8500 kubikk, for igjen å øke bestanden av gammel skog.
Salg av trelast
Trelastproduksjonen ble fra starten solgt fra Skogvesenets sagbruk. Frognerseteren bruks utsalg overtok i 1927 Materialdirektørens beholdning av trelast og åpna trelastutsalg med lager og kontorer på Grønland 23. Utsalget var egentlig en fortsettelse av den private trelastforretning Linnerud og Breien som var kjøpt av kommunen i 1919. Den ble avvikla 31. mars 1925 og lagrene overdratt til Materialdirektøren. I forbindelse med utvidelsen av Grønlands torg, måtte virksomheten i 1929 flytte til Tomtebrygga 30 der en leide tomt av Havnevesenet. I tillegg leide man ei opplagstomt på Grefsen av Leiegårdskontoret.
Frognerseteren bruks utsalg ble organisert som sjølstendig forretning under Skogvesenets administrasjon ifølge bystyrebeslutning 9.7.1931 med formannskapet som råd og skogutvalget som styre. Formålet var formulert i den kommunale håndboka for 1937 "...å levere trelast til de kommunale administrasjoner, forsåvidt disse ikke kan få kjøpt varene direkte fra Frognerseteren bruk. Salg til private skjer i den utstrekning det er nødvendig for at forretningen skal kunne holde lager av en sådan størrelse at kommunen til enhver tid kan få sine trematerialer billigst mulig." Bruksbestyreren for Skogvesenet hadde den nærmeste ledelse av driften.
I 1948 hadde Skogvesenet tre sagbruk, Syverud i Ski, Svendstua og Skjerven, samt to trelastutsalg, på Tomtebrygga og Grefsen. På slutten av 40-tallet ble det nødvendig å finne ny lokalisering. Haraldrud ved Alnabru ble tomta for det nye trelastbruket.
Fra 1951 flytta avdelinga på Grefsen til Haraldrud, og fra 1955 flytta også resten av virksomheten dit så både produksjon og salg kunne rasjonaliseres og samles på ett sted. Under budsjettbehandlinga 1954-55 ble så sagbruksvirksomheten, Frognerseteren bruk, og trelastutsalget, Frognerseteren bruks utsalg, slått sammen under benevnelsen Frognerseteren bruk. Det ble investert i høvleri og impregneringsanlegg og seinere ytterligere modernisert og rasjonalisert. I 1979 ga bruket arbeid til 54 mennesker. Det var 35 ansatte i 1990.
Frognerseteren bruk har hele tida vært underlagt Skogvesenet og ble skilt ut som egen enhet først den 1.10.1989. Også seinere hadde Skogvesenet ansvar for lønns- og personalsaker. Et aksjeselskap, Frognerseteren bruk A/S, fungerte i en periode (23.03.1988-1992) i den hensikt å overta ansvaret for driften av bruket, men overtok den aldri reelt sett. Frognerseteren bruk ble nedlagt i 1993, og tømmeret fra kommuneskogene selges nå på det åpne markedet.
Kilder:
Kommunale håndbøker
Oslo kommunes skoger 1889-1979. Oslo skogvesen 1979.
Frognerseteren Bruks arkiv: Brev til Teknisk rådmann fra Skogvesenet, Skogenes og trelastbrukets driftsresultater. Forslag til utredning av F.B.s økonomiske stilling, 3.12.1968
Litteratur:
Andreas Vevstad: Det begynte med Frognerseterskogen. Oslo 1989
Kristiania kommune 1887-1911
Oslo kommune 1912-1947 bd. 1
Ellen Røsjø: "Styrte vannet i Norges flittigste elv" i Tobias nr. 4/1996
TOBIAS 3/98