Byfornyelse på 1980-tallet:

Fra leiegårdsforslumming til fornya borettslag

Leiegårdene i indre by ble etter krigen ofre for saneringsplaner og utbygginga av drabantbyene. Riveplanene lå der i tiår etter tiår og førte til betydelig forfall. I 1977 ble byfornyelsesprogrammet vedtatt med rehabilitering og nybygging.

Av Ellen Røsjø

Alt i 1938/39 forelå de første saneringsplanene for Grünerløkka. Krigen og byutvidelsen i 1948 gjorde at planene ble liggende. I stedet valgte man å bygge ut nye bysamfunn i det tidligere Aker og la sentrumsbydelene forslumme. Det kom fart i saneringsarbeidet først tidlig på 1960-tallet da Vestre Vika og Enerhaugen ble revet.

I en drøy mannsalder var altså situasjonen den, at det i kommunens planer sto sanering av store deler av indre by, men uten at det skjedde noe i praksis. Vedlikeholdet av gårdene ble det så som så med. Men kommunen ville ikke gi pålegg til gårdeierne, annet enn når forholdene ble direkte livs- eller helsetruende, så lenge de kunne vise til det uvisse i situasjonen. Verst var dette for leieboerne i de gamle gårdene. De som ville ha del i etterkrigstidas sosiale boligpolitikk, måtte flytte.

Fra saneringsspøkelse til gjeldsuføre

I 1976 så politikerne for seg en løsning med Lov om byfornyelse i tettbygde strøk. Et flertall i bystyret bestemte året etter at det de kalte "selvfinansieringsprinsippet" skulle legges til grunn. Det betydde at beboerne skulle betale hele regninga for byfornyelsen. De skulle betale for gårdeiernes forsømte vedlikehold/kommunens manglende oppfølging, for slitasjen etter et par generasjoner beboere, for egen standardheving og for drift av byfornyelsesselskapa. De som var tidligst ute kom brukbart fra det økonomisk. Men utover på 80-tallet økte prisene. På folkemunne skifta byfornyelsen navn til byfordyrelsen.

Så endte da også mange opp i et gjeldsuføre. Offentlige støtteordninger og muligheten til fradrag på skatten ble redusert. I tillegg fikk vi frisleppet på boligmarkedet som gjorde slutt på takstregulering for borettslagsleiligheter og førte til en priseksplosjon. Utover i 1992/-93 var mange av de byfornya borettslaga teknisk sett konkurs og leilighetene uomsettelige. Fellesgjelda aleine var større enn markedsprisen på en del leiligheter, og det ble da umulig å selge dem for beboerne.

Byfornyelsesofrene organiserte seg og krevde gjeldssanering. Sommeren 1994 gjorde Stortinget et vedtak som hjalp til å slette en del av fellesgjelda til de borettslaga som var verst ute i byfornyelsen. Oslo kommune ga midler til oppussing og vedlikehold av gårder som hadde forfalt eller der arbeidet var dårlig utført.

Nå er man i ferd med å vedta en ny runde med byfornyelse for ca. 7000 boliger. Denne gang helt i gårdeiernes regi (som vil få prosjektstøtte) og med streng økonomisk behovsprøving for beboerne.

Et stort og et lite ...

I Oslo ble byfornyelsesarbeidet organisert gjennom to selskap. Oslo byfornyelse A/S ble oppretta i 1978 som et halvkommunalt aksjeselskap der Oslo kommune hadde aksjemajoriteten. Selskapet var kommunens gjennomføringsorgan innen det vedtatte byfornyelsesprogrammet (med rehabilitering, riving og nybygging). Selskapet skulle være sjølfinansierende.

Oslo byfornyelse mente de hadde hånd om et lukka marked. Men markedskreftene tvang prisene i været og betingelsene for støtte til beboerne ble stramma inn. I 1989 var det klart at selskapet hadde store tap og sviktende oversikt over drifta. Selskapet fikk ny revisor, nytt styre og ny daglig ledelse. I mai 1990 vedtok bystyret å avvikle selskapet, og gjeldsforhandlinger ble åpna i juni 1991. Man kom fram til akkord ved kjennelse i Oslo byrett 01.06.92. Oslo byfornyelse A/S ble formelt avvikla 05.07.95.

Grønland byfornyelse A/S var et kommunalt selskap etablert i 1978 med mål å byfornye to kvartal på Grønland. Selskapet var involvert i bygge- og rehabiliteringsprosjekt i Grønland/Tøyen-området samt i Nordahl Bruns gate/Ullevålsveien. Den 8. oktober 1990 begjærte styret selskapet konkurs.

TOBIAS 3/97