![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Forrige århundres Kristiania var et mulighetenes marked for folk med sosiale aspirasjoner. Flere fattiggutter som kom traskende inn til byen, endte som rikmenn. Men langt de fleste havnet i den store hop av industri- og håndverksarbeidere som ikke kom lengre enn til fast jobb og ett rom og kjøkken i en leiegård.
Husvære var det trangt om, selv om det ble bygd et stort antall gårder de siste tre tiåra av århundret. For byggherrene var det gyldne år, og mange av dem slo seg kraftig opp. Blant dem var en husmannsgutt fra Ullensaker, Ole Olsen med tilnavnet Gråbein.
Av Leif Thingsrud
Ole Olsen var født på plassen Hovinsetra ved Gardermoen i 1832, og kom til Kristiania omkring 1850. Han arbeidet da antakelig som tømrer- og murarbeider. Han giftet seg i 1854 med ei jente fra en naboplass oppe i Ullensaker, og etterkommerne mener å ha hørt at hun livnærte seg som torgkone den første tida i byen.
På denne tiden var det frie forhold i håndverksfagene. Den gamle laugstvangen var fjernet i 1839, slik at hvem som helst kunne praktisere i faget bare de hadde to borgeres attest på god vandel og regneferdighet. Resultatet ble mange fuskere i fagene, slik at det etterhvert ble vanskelig for de seriøse å konkurrere i pris. Og for kjøperne av håndverkstjenester kunne det lett bli et rent lotteri - om man ikke kjente utøverne godt. I 1881 kom loven som gjorde læretid og svenneprøve til obligatoriske trinn på veien til håndverksbrevet.
Den drøye mannsalderen med anarki i håndverket innebar også store endringer i næringen. Mens det tidligere hadde vært vanlig med mange mestre i alle fag, og at læregutter og svenner bodde hos disse, skjedde det nå i mange fag en rask endring. Antallet mestre sank, og svært få svenner kunne regne med noen gang å bli mester. Ja, mange mestre tok knapt inn svenner, men ansatte ufaglærte folk. Murfaget var det mest ekstreme tilfellet her. På 1880-tallet var murmester synonymt med storentreprenør.
Den enes brann, den andres brød
Ole Olsen startet neppe som selvstendig byggmester i Kristiania, men i Drammen. I 1866 og 1870 ble Drammen rammet av tre store branner. I den største, i 1866, strøk hele 380 eiendommer med. Tilsammen brant halvparten av all bebyggelse ned i løpet av fire år. Dette skapte sjølsagt et enormt behov for bygningsarbeidere og for folk som kunne lede og organisere arbeidet.
I 1867 ble Olsens sønn, Ole Anton, født i Drammen. Det er det eneste vi sikkert vet om familiens opphold der. Men det er ikke så vanskelig å gjette hva som skjedde. Olsen var, tross minimal skolegang, en kløpper i regning, ifølge de som hadde opplevd ham. Og en ellers gemyttlig og real kar. Han hadde derfor gode forutsetninger til å organisere byggearbeid, og vi må tro at det var nettopp det han gjorde.
I 1874 var gjenoppbyggingen over, og Drammen opplevde et økonomisk krakk. Kort tid etter etablerte byggmester Ole Olsen seg i Rådhusgata 5 i Kristiania, og likningskommisjonen mente han var god for seks tusen daler species. Han protesterte ikke. Årene i Drammen hadde gjort husmannsgutten til en holden mann.
Å bygge for andre - og for seg selv
Den første tiden utførte Olsen forskjellige tømrer- og murerarbeider, ofte i kompaniskap med andre. Blant prosjektene han var med på, var Uranienborg kirke og basarene i Ruseløkkbakken. Inntekten var ikke dårlig. Utpå 1880-tallet ble han lignet for kr. 5.200,- i årsinntekt. Men med kone, barn og tre tjenestepiker gikk det meste med.
Dét skulle endre seg. I løpet av en ti års periode, fra 1885 til 1894 gikk Olsen og sønnen sammen om å bygge en rekke store leiegårder for arbeidsfolk på tomter de hadde kjøpt. Det begynte med en gård i Urtegata 36 og fortsatte med sju i kvartalet ovenfor, mellom Tøyengata, Jens Bjelkes gate og Herslebs gate. Til sist kom to kvartaler - tretten gårder mellom Lakkegata og Tøyenparken.
Til sammen hadde Olsens gårder drøyt syv hundre leiligheter. De aller fleste på ett eller to rom og kjøkken. Ved folketellingen 31.12.1899 bodde det i alt 3568 mennesker der. Og leietakerne var nærmest uten unntak småkårsfolk; fagarbeidere, ufaglærte, håndverksarbeidere, daglønnere og småhandlere. Ingen funksjonær eller handelsborger.
Sjølsagt hadde disse leietakerne heller beskjeden betalingsevne, men Olsen trengte ikke å ta stive leier. Byggeriene var økonomiske, og med den startkapitalen han hadde, må vi anta at han klarte å unngå for dyre lån. Men at han måtte låne, er det ingen tvil om. I 1896 var skattetaksten på gårdene til sammen over 1,2 millioner kroner.
At dette var god forretning registrerte også likningsmennene. For 1886 anslo de formuen hans til kr. 30.000,-; året etter til det dobbelte og for 1888 til kr. 100.000,-. Med dagens pengeverdi tilsvarer dette et tosifret millionbeløp. Og ennå var han bare tidlig i sitt bygge-eventyr, selv om han aldri ble satt høyere i likningen. Det har to årsaker: Han tok opp større lån. Og han førte gårdene over på barna.
I 1885 kjøpte han villaen Sørlien på Bygdøy og flyttet dit ut med stort tjenerskap. Stedet har senere vært i familiens eie.
I 1892 døde Olsens kone, men allerede året etter giftet han seg på nytt - med en pur ung svensk dame. Han overlot Sørlien til sønnen og flyttet inn til byen. Han bodde noen år på forskjellige adresser på vestkanten før han i 1898 vendte nesa mot Ullensaker igjen. Han hadde som gutt drømt om å være en velhavende bonde, og nå ble han det. Han kjøpte den gamle fogedgården Haug ved Jessheim. Der ble han boende til sin død i 1908.
Navn fra silda?
Olsen fikk tilnavnet "gråbein". Det er flere teorier om hva dette kommer av, men en bekjent av ham, kaptein Otto Søgaard, fortalte i et intervju at "En lørdagsmorgen da han mønstret sine mannskaper kom han over en kar som åpenbart hadde vært ute og smakt litt for mye av det sterke på lønningskvelden. - Se her, sa Olsen, skal du få et par kroner og kjøpe deg gråbein-sild for, så tenker jeg du får opp tørsten litt." Fleipen med silda skal altså ha falt tilbake på opphavsmannen, for gråbeingårder ble etterhvert den alminnelige betegnelsen på Olsens gårder.
Om dette er forklaringen på navnet, skal vi vel ta med en klype salt, men det skulle ikke mye til for å få et oppnavn før i tida. Og Olsen var jovial mot karene, det sier flere kilder. Han tolererte imidlertid ikke drikk på arbeidsplassen. Da var det rett ut, og han hadde som viktig prinsipp: "Aldri forretninger over et glass."
At navnet fort ble kjent, må nok også tilskrives at han, med sitt beskjedne opphav, sjølsagt ikke var velkommen i de finere salonger. Det solide borgerskap så nok på ham som en fusker i faget og en grådig oppkomling. I så måte passet jo oppnavnet bra.
Han valgte også å holde en lav profil, og la ikke vekt på å samle seg rikdom, selv om han hadde alle muligheter til det. Barna fikk tidlig ta over, og store summer gikk etterhvert til forskjellige formål. Den korte nekrologen i Morgenposten sier bare om ham at "Saavel i Kristiania som i Ullensaker udøvede den Afdøde stor Godgjørenhet" og nevner som eksempel fem tusen kroner han ga til middelskolebygning i Ullensaker.
Imperiet smuldret opp
I 1894 avsluttet Ole Olsen sin byggmesterkarriere og begynte å føre eiendommene over på barna. Og rent økonomisk sto de seg slett ikke dårlig. I 1899 ble Ole Anton lignet for en inntekt på kr. 23.000,- og en formue på kr. 350.000,-. En vanlig håndverker tjente den gang åtte hundre til tusen kroner i året.
Ole Anton titulerte seg også som byggmester, men han synes å ha vært lite aktiv. Da boligkrakket kom i 1899 led han store tap, men var langt unna å gå fallitt. Formuen hans var i 1907 liknet til kr. 67.000,-, og etter at dyrtida under første verdenskrig hadde gjort boligutleie til god forretning igjen, sto han jamnt på omkring eller noe over to hundre tusen.
Ole Olsen hadde fire barn i sitt første ekteskap og hele sju i det andre. Og ingen av disse var konfirmerte da han døde. Og hans unge kone var gått bort fire år før ham, slik at det ble vergen som tok hånd om midlene. Dette medførte sjølsagt at de levde på rentene og nok også i stor utstrekning på kapitalen. Og da Ole Anton døde i 1932 var det ti barn som skulle dele boet hans. Eiendomsimperiet smuldret opp. Noe ble aksjeselskap, mere ble solgt.
Bygde slum?
Gårdene var ikke det folk flest ville kalle vakre, men de var solide, og de var hygieniske og varme - etter datidas mål. Så å si alle leilighetene hadde eget kjøkken. Og det var ingen leiligheter på loftet eller i kjelleren. At de på grunn av dårlig vedlikehold etterhvert ble noe forslummet, det skal ikke byggmesteren lastes for.
"Forgården ligger grå og trist og skummel mot gaten. Fasaden er ikke hvitkalket som på de andre gårdene, de nakne mursteinene har mistet sin røde farge, de har suget til seg for meget av væte og røyk og tåke, sot og støv har trengt seg inn i dem, de er blitt svarte. (...) Forgården og bakgården er like veldige, like rike på mennesker. Mellom bygningene ligger et smalt gårdsrom, et smalt steinsatt gårdsrom, et deilig gårdsrom for lekende barn. Denne gårdsplassen er et fredet sted. Sola er nektet adgang."
Slik skildrer Oskar Bråten en av Olsens gårder i romanen "Ulvehiet". Det var klart at de store upussede teglfasadene ikke passet inn i datidens syn på hva som var en "pen gård". Upusset tegl var for kirker og fabrikker - ikke for boliger. Arkitekten, den tyskfødte Rudolf Haeselich, hadde antakelig med seg ideen fra Hannover, hvor en slags pre-funksjonalisme var gjeldende lære. Det behøver derfor slett ikke bare å være kynisk sparing som var motivet for utformingen av gårdene.
På 1880- og 90-tallet steg folketallet i Kristiania fra 120 000 til 225 000. Det skapte selvsagt et enormt behov for boliger, samtidig som mye fattigfolk var stuet sammen i kjellere, på loft og i direkte helsefarlige rønner. At Oskar Bråten lar sin Jonny komme flyttende inn i "Ulvehiet" fra ei slik rønne, er nok slett ikke tilfeldig.
Bygde for arbeidsfolk
Var så han "Gråbein" et glupsk rovdyr som skodde seg på fattigfolk? Eller skal vi minnes ham med takknemlighet fordi han skaffet så mange en - etter datidens norm - god bolig?
Han tjente seg grunnrik, men det var det flere byggherrer som gjorde. Men de fleste gikk på ryggen i 1899. Olsen og sønn, som hadde stoppet mens leken var god, fem år før, hadde dermed fortsatt formue når verdien på gårdene falt. Og de kunne sette ned husleiene når markedet sviktet. "Ingen ledige" står det på liste etter liste i folketellingene.
Det må være riktig å se på Olsen som en fornyer i boligbyggingen. Han var den første som på kommersiell basis bygde store komplekser av arbeiderleiligheter. Tidligere hadde småleilighetene kommet mest som et biprodukt i kjellere og bakgårder. Han var sannsynligvis en dyktig arbeidsleder og forretningsmann, og den som er først ute med noe nytt, vil som regel kunne stikke av med den største fortjenesten. Når de mange kom etter, ble markedet overopphetet, og fortjenesten ble borte.
Olsen sjøl skaffet 3500 mennesker tak over hodet. Forskjellige andre entreprenører gjorde det mulig for byen å ta imot ett hundre tusen til - for det meste i ett og to roms leieligheter. Viste Olsen med sin suksess en hel bransje hvordan man kunne bygge en by for arbeidere? Sikkert er det i alle fall at mannen satte sine spor i østkantens landskap.
Kilder:
Aker og Kristiania ligningskommisjoners hovedprotokoller
Kommunal folketelling 31.12.1899
Muntlige opplysninger fra Erik Engelhardt-Olsen, Fet
Slektsnotater og barndomsminner etter Lilly Finstad f. Olsen
Utklippsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Oslo
Kristiania adressebok
Kristiania skattetakstmatrikler
Litteratur:
Hassa Horn: "Gråbeingårdene på Tøyen" i Byminner nr. 3/93
Truls Aslaksby:
Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie, Oslo 1986
Oskar Bråten: Ulvehiet, Oslo 1919
TOBIAS 3/97