![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Mange av Oslos gamle trehusforsteder er godt kjent og i store trekk også bevarte med pietetsfullt restaurerte hus. Andre er i løpet av etterkrigstiden blitt radert helt bort, slik som Marienborg. Der forsvant de første trehusene allerede på 1920-tallet, og de siste røyk for omlag tyve år siden.
Av Leif Thingsrud
Trondheimsveien er blant Oslos eldste veier, hvor tidligere tiders tråkk og slep stadig har blitt presset ned av nye og bredere lag av grus og asfalt. Den nederste delen av veien, slik vi kjenner den fra Nybrua opp til Sofienberg er imidlertid ikke mer enn knapt 170 år, anlagt som ny allé til Universitetets anlegg på Tøyen. Nybrua, som forbinder veien med Storgata ble åpnet i 1827, og det må være rimelig å anta at veien sto klar samtidig.
Tidligere var Lakkegata hovedvei fra bordtomtene på Grønland opp til Nedre Dælenenga gård, nåværende Heimdalsgata 1. Derfra gikk veien nordøstover, opp til Tøyen gård, og deretter nordover mot Øvre Dælenenga gård, som lå rett nedenfor der Carl Berners plass er idag. Helt nøyaktig hvor veifaret gikk, er uklart, men antakelig følger veien idag den gamle traseen fra Sofienberg skole opp til Tonsenhagen. Allerede i 1816 gikk imidlertid en forlengelse av Lakkegata rett fra Lakkergården mot den vestre innkjørselen til Tøyen, der det senere skulle bli bygd portstuer.
Fra portstuene og nordover var det imidlertid en stripe land på østsiden av veien som tilhørte Nedre Dælenenga, eller Lakkergården, som den ble kalt etter en eier på 1700-tallet, som het Lachmann. Denne stripa ble på 1820-tallet solgt til slakter Jakob Andersen, som bygde vånings- og driftsbygninger samt anla hage på den tomta som idag er Trondheimsveien 47. Stedet kalte han Marienborg.
"Intet Ildsted i forsvarlig Stand"
På Vibe og Irgens kart fra 1844 ser vi Andersens løkke blant den spredte bebyggelsen oppetter Trondheimsveien. Noe tettere begyggelse var det ikke før nedenfor der Heimdalsgata går idag. Men trafikken etter veien var betydlig, særlig av bønder fra Groruddalen og nedre Romerike som skulle handle i byen. Mye av handelen foregikk i form av at man førte dyr til byen og tok med seg salt, mel og andre importvarer tilbake. For en slakter måtte dermed plasseringen på Marienborg være meget gunstig.
På denne tiden var Kristiania i kraftig vekst, og trebebyggelsen spredte seg bortetter nedre Tøyen, og på 1850-tallet også på Grünerløkka. Med byutvidelsen i 1859 ble det satt bom for disse utbyggingene. Gamlebyen, Grønland, Lakkegata, Sofienberg og Grünerløkka ble innlemmet i hovedstaden - og fikk murtvang. Marienborg ble dermed liggende like utenfor bygrensa. Fra portstuene og opp til nåværende Helgesens gate gikk den midt i Trondheimsveien.
I løpet av et par år utparsellerte og solgte slakter Andersen unna nesten hele Marienborg. Kjøperne var flere slaktere, forskjellige håndverkere og vognmenn. De fleste bygde raskt opp sine ett eller to etasjes tømmerhus, bare murer Fredriksen benyttet utmurt bindingsverk.
Da det ikke fantes noen bygningskontroll i Aker, kan det ofte være vanskelig å dokumentere alderen på husene, men når eierne står i ligningsprotokollen, må vi tro at de står sånn noenlunde ferdige. Branntakstene gir sikker informasjon om at et hus står ferdig, men det utelukker selvsagt ikke at det kan ha stått der noen år tidligere også, uforsikret. Hele fire av våningshusene er imidlertid branntaksert allerede i 1859, ytterligere tre i 1860, ett i -61, to i -62, to i -64, og de siste to i -67.
Et oppsett i en innstilling fra Aker kommunes "Brann- og bygningskomite" fra mars 1862 oppgir imidlertid at Marienborg allerede da hadde fjorten hus med 170 innbyggere.
Bygningenes standard var heller dårlig. I ett av husene fant lensmannen i 1861 "... intet Ildsted i forsvarlig Stand, ...", og det hadde vært nære på at det brøt ut brann ved flere anledninger. Naboene krevde da også tiltak fra kommunens side. Den søkte året etter om at Kristianias bygningslov, med murtvang, skulle gjøres gjeldende også i et tusen alens belte rundt byen, og ble bønnhørt i form av en kongelig resolusjon året etter. Dermed skulle det gå mer enn tredve år til neste hus ble bygget på området.
Håndverker- og fattigstrøk
I 1878 kom den andre store byutvidelsen, og grensa ble flyttet fra Trondheimsveien til Gjøvikbanen. Husene på Marienborg fikk nå numre til Trondheimsveien, ulike numre fra 25 til 61.
På denne tiden solgte slakter Andersen sine hus til overtollbetjent Hjorth, og senere har det vært flere eiere av gården. Flere av de andre husene ble derimot værende i familiene. Slakter Jørgen Michaelsen bygde nr. 29, og etterkommerne hans satt på huset helt til det ble revet på 1980-tallet. Den første eieren i nr. 33 var vognmann Paulsen, men fra ca. 1880 til huset ble revet ca. 1970 var det slakter Christoffersen og hans etterkommere som eide det.
Matrikkelen fra 1886 oppgir slaktere i tre av de nederste gårdene, nr. 25, 29 og 33. Ved folketellingen i 1905 finner vi slaktere i nr. 29, 33 og 37, og forøvrig en ganske blandet befolkning; en del funksjonærer, men også et betydelig antall fattige. Folketallet var 412, men 116 av disse bodde i to murgårder.
1880- og -90-tallet rommet en veritabel byggeboom i Kristiania, særlig på østkanten. Fra en situasjon med stor bolignød tidlig på 1880-tallet havnet man i 1895 i et krakk med masse ledige leiligheter og konkurser i byggebransjen. Blant de områdene som ble bygd ut, var kvartalene sør for Sofienbergparken. På Marienborg sto en tomt ledig, Trondheimsveien 35, og i 1887 ble en fire-etasjes murgård oppført der. Fire år senere ble enda en fire-etasjes murgård oppført. Det skjedde i bakgården i nr. 47. Men så skjer det ikke noe mer her på en drøy mannsalder.
Fram til 1930-tallet ble strøket liggende urørt. Da ble nr. 25 revet for å gi plass til en bensinstasjon. På nr. 41 ble det bygd et forretnings- og boligbygg, men det gamle våningshuset ble stående igjen, skjult på baksida. Nr. 59 og 61 ble revet for at Helgesens gate skulle forlenges på tvers av Trondheimsveien, og omkring 1960 kom nådestøtet. Advokat Schjerve og Valter Jensen kjøpte opp de fleste gårdene, sanerte og bygde nytt. På slutten av 1970-tallet kom Ing. Thor Furuholmen AS og tok det som var igjen.
Navnet Marienborg er idag helt glemt. Det finnes ikke bevart gjennom så mye som et borettslags- eller gatenavn engang. Slakterne er også borte, og trafikken overdøver det lille av miljø som kunne ha blitt, selv rundt moderne murgårder.
Kilder:
Utrykte (alle i Oslo byarkiv):
Branntakstprotokoller for Østre Aker
Akers ligningsprotokoller
Kommunal folketelling
31.12.1905
Trykte:
Aker herredsstyres aktstykker
Wegeners kart 1774
Hagelstams kart 1816
Vibe og Irgens kart 1844
Økonomiske kart 1877-
Kristiania / Oslo skattetakstmatrikler
Oslo byleksikon
TOBIAS 3/96