Beretning om forholdene ved kommunearkivet fra 9. april 1940 til 8. mai 1945

Ved krigsutbruddet den 9. april 1940 var kommunearkivet ennå i kjelleren under formannskapslokalene på Grev Wedels plass. Da jeg den 10. april kl. 9.30 om formiddagen kom ned på festningen, ble jeg straks arrestert, men sluppet løs igjen efter et kvarters forløp, da jeg kunne bevise at jeg var kommunearkivar, og at arkivet befant seg i kjelleren.

Formannskapsbygningen var som en maurtue av tyskere. De fløy ut og inn, ropte og skreik så det var en gru. Det tok meg et par dager å bli fortrolig med all denne skrikingen. Hauger av halm lå utover alle gulvene ....... til å gå i, og oppe i alt dette mitt skrivebord med møysommelig utarbeidede registraturer i en pappeske. Det foresvevet meg et øyeblikk, at det å registrere arkivsaker akkurat n¨å nærmest virket komisk. Formannskapets nye kostbare gulvløpere var skåret opp i passe lengder til å ligge på - jeg har en slik lengde på mitt kontor i rådhuset - og nede i kjelleren, hvor det var 6 graders varme og sementgulv, lå det en morgen en tysker med et norsk flagg over seg. Han frøs så det nesten ikke var låt i ham, og flagget tok jeg.

Ved første gangs arrestasjon ble jeg ført frem for en oberløytnant, en svær bredskuldret kar, i hvis øyne det ikke fantes antydning til menneskelige følelser. Han snakket fort og i en dialekt som jeg hadde vanskelig for å forstå, og det hele tok en vending som jeg ikke likte. Jeg forlangte derfor å få tale med der Befehlshaber.

Jeg hadde tur. Det var en liten tynn dannet mann, som straks lovte å sørge for, at jeg kunne komme og gå. Jeg fortalte ham at jeg nødvendigvis måtte komme ned på festningen for å kunne utføre min plikt som arkivar, og dette med plikten var noe han forstod.

"Men kan de sørge for at jeg slipper å bli tatt av alle disse vaktpostene?"
"Nei, tatt blir De", svarte han - "men De skal bare si at jeg har sagt, at De straks skal slippes igjen".
Og på denne måte gikk det de 4 - 5 første dagene.
Vaktkommandanten i disse dagene var en underoffiser. I det sivile var han grosserer i Potzdam, fortalte hanmeg, og jeg benyttet da anledningen til å be ham sørge for, at ingen rørte arkivet.
"Ja, arkiver - ja", svarte han. "Vi pleier å undersøke slike arkiver".
"Hvordan gjør dere det da?"
"Jo, vi tar en kjepp med krok i enden og så går vi langs reolene og river ned altsammen for for å se om det er noe bakenfor".

Og her hadde jeg strevet som bare det fra sommeren 1939 for å få arkivsakene opp i reolene netopp i den orden de nå hadde, og så risikere noe slikt. Jeg gikk straks bort til festningskommandantens kontor og fikk omsider en samtale med overstens adjutant, løytnant Focker. Jeg fortalte ham at det i kommunearkivet ikke fantes antydning til politiske akter, det var kun et administrasjonsarkiv, og okkupasjonsmyndighetene måtte ikke røre sakene av hensyn til byen. Det endte med at han fulgte meg bort i kjelleren og så på sakene, og et par dager senere fikk jeg ordnet det slik, at nøkkelen til inngangsdøren hang i vakten og ingen andre skulle få bruke den enn kommunearkivaren.

Men trods alt følte jeg meg ikke sikker, og den 17. april gikk jeg bort til Focker igjen og sa, at jeg måtte ha ut av arkivet en del saker. Men nei, det var det ikke snakk om. Omsider gikk han med på, at jeg skulle sette opp en spesifisert liste over de ting, jeg ville ha ut, så skulle han se på det. Og da denne var approbert leidde jeg to visergutter og en kjerre og dro lass efter lass med arkivsaker bort til statsarkivet i Centralbankens gård - tilsammen ca. 50 løpende meter. Vaktene stoppet kjerra naturligvis, men såsnart de så et stykke papir med en tysk ørn på, åpnet de bommen. Svindelen ble ikke oppdaget.

I førsten av mai kom en morgen Focker og to høye officerer ned i kjelleren, de ville besigtige lokalene. I et svært kjellerrom ved siden av arkivet hadde kommunen sitt lager av dekorasjonsskjold og flagg, og under befaringen kom vi da også dit inn. Der lå alle mulige nasjoners flagg i hver sine små rom i hyllene, og samtlige tre tyskere gikk i gang med å dra flaggene ut og se på dem. Hylle etter hylle ble besigtiget. Kinas "Gule Drage" var representert, men hakekorsplagg fantes ikke.

Omsider brast det for den ene: "De har jo ikke ett eneste tysk flagg her", skreik han.
"Nei, det ser sånn ut".
"Hvorfor ikke det?"
"Alle flaggene er kjøpt inn for minst 20 - 30 år siden, og da var ikke jeg her".

Straks etter forlot de kjelleren med beskjed om at arkivet hadde å være ute i løpet av en ukes tid. De trengte rommene. Jeg ringte straks til rette vedkommende i kommunen og sa at flaggsamlingen måtte fjernes hurtigst mulig, og det ble gjort.

Jeg skal ikke her komme inn på hvad jeg var vitne der nede på festningen. Jeg skal forbigå i taushet fanger med håndjern som ble drevne over plassen, jeg skal ikke komme inn på at tyskerne lastet svære busser fulle med tropper og våpen samtidig som det på bussens sider og tak var malt store røde kors.. Jeg skal ikke nevnte at jeg så den ene lorries efter den andre bli kjørt inn på Akershus, og inne bak bilenes forheng var det fullt av likkister, og jeg skal ikke omtale den barbariske straffeeksersis jeg var vitne til. At jeg hver dag gikk der og så på hvorledes de fylte sine lastebileer med flunkende nye militærstøvler, med uniformer og undertøy - et arbeid som de holdt på med i ukesvis før magasinene var tomme, skal jeg heller ikke anvende tid på.

I midten av mai 1940 meddelte zahlmeister Janitz at arkivet måtte være ute i løpet av et par uker. Jeg spurte han hvor i all verden jeg skulle gjøre av det, men det ville han ikke ha noe med.

Og så begynte levenet. Fra begynnelsen av juni bråket en eller annen to - tre ganger i uken fordi jeg ikke hadde begynt å flytte, men da dette med sabotasje ennå ikke var tatt i bruk, ble jeg ikke truet personlig. Jeg foreslo da at hvis den tyske kommandant ville frigi mine magasiner i Rådhusets østre tårn, så kunne jeg flytte når som helst.

Zahlmeisteren dro straks på åstedsbefaring til rådhuset, og dagen efter sendte jeg inn ansøkning om frigivelse av magasinene. Dagene gikk og jeg hørte ingen ting, og zahlmeister Janitz ble mer og mer amper, da han skulle ha alle kjellerrom til oppbevaring av alle de lakener og putevar som tyskerne hadde tatt i norske magasiner. En tid efter viste han meg, at de stablene der inneholdt 120.000 lakener og likeså mange putevar.

En morgen jeg kom med på festningen hadde Janitz øyensynlig fått kjeft, fordi arkivet ennå ikke var ute, for han truet med å kaste ut alt sammen.

Ja, ja - svarte jeg - så får De gjøre det da. Jeg kan ikke ta 1500 meter arkivsaker i lommene og gå med dem.

Endelig den 13. juli 1940 kom det svar fra stadtkommandanten. Da dette er et historisk dokument, tar jeg det inn in extenco:

Der Kommandant von Oslo Oslo, 13-7-40.

Oslo Kommune
Kommunearkivaren
Oslo

Ich bin damit einverstanden, dass das Stadsarchiv von Grew Wdelsplats 2 nach den östlichen Turm des Rathauses verlegt wird. Die Räume in Ostturm, mit Ausnahme der in 15. Stock als Offisiers-Kasino eingerichteten Loakle werden der Stadt freigegeben.
Ebenso steht der Stadt für die Dauer des Umzuges ein Aufzug zur dauernden Verfügung.
Der Kommandant von Oslo
Pumland
Majoir

Med dette i hende engasjerte jeg straks Key's transportbyrå, og flyttingen - samt i forbindelse med den - nyorganiseringen av arkivmassen, var ferdig 26. august 1940. Ved formannskapsbeslutning av 6. desember 1939 var det bevilget kr. 1432,20 til arkivets flytning, men på grunn av de forandrede forhold, foreslo jeg ved brev av 20, juli 1940 å få denne bevilgning forhøyet med 500 kroner. Dette ble vedtatt av administrasjonsutvalget den 26. juli 1940. Hlee flytningen ble avviklet for kr. 1896,32.

Dermed hadde jeg altså fått mine arkivmagasiner, men kontor og lesesal var offiserskasino. Det vil si: lesesalen var spisesal, og mitt kontor var anretning. Maten kom opp fra spisesalen i 11. etasje.

Det store ordningsbordet jeg hadde på lesesalen var tatt og satt inn på kontoret, hvor det tjente til anretningsbord, og min store bokhylle var enslags vinkjeller. Her lå alle mulige slags drikkevarer, av de beste merker og edleste årganger, pent stablet opp i hver sine hyller. Og at de herrer offiserer ikke var kostforaktere i flaskeveien beviste de derved, at det hver eneste dag ble båret ned en stor kurv med tomme flasker. På anretningsbordet lå det stadig store hauger med egg og andre lekkerbiskener.

Da jeg måtte ha et sted å være, fikk jeg kontor der hvor Finansrådmannens kespedisjon nå er. Dagen tilbragte jeg så med å reise opp og ned i heisene samt med å vise frem mitt "Ausweis" at jeg hadde rett til å ferdes der oppe. Omsider ble de dog fortrolige med mitt nærvær, og det hele falt bort.

En morgen senhøstes 1940 var bord og stoler og vinflasker og tyskerne vekk, lesesal og kontor var tømt. Jeg rekvirerte øyeblikkelig fire mann fra Key's transportbyrå og la arkivsaker i haugevis utover lesesalsgulvet. Min dyrebare bokreol hadde de tatt med seg, men da den var så stor, at den måtte bæres nedover alle trappene, gikk jeg straks igang med å lete etter den. Helt nede i første etasje ved utgangsdøren i søtre tårn fant jeg den, og to mann gikk straks i gang med å slite den oppover trappene igjen. Arkivsakene på lesesalen la jeg i tre-dobbelte rader langs alle veggene med den følge, at da tyskerne ved senere anledninger kom for å besiktige lokalene, så stod de en stund og så på alt "rotet" og gikk igjen.

Og dette var bra, for kommunearkivet ble senere et meget viktig sentrum.

Utover vinteren 1940/41 fikk jeg svære avleveringer fra forskjellige etater, som enten hadde måttet flytte eller avstå kontorer til tyskerne. Arbeidet med nyorganiseringen gikk sin gang.

I september 1941 mistet vi radioapparatene, og jeg gikk da straks i gang med å organisere en sentral for illegale aviser i kommunearkivet. Til å begynne med distribuerte jeg bare London Nytt, senere kom Fri Fagbevegelse, Svart og Hvitt og en to - tre andre aviser til. I 1943 delte jeg ut 400 til 500 aviser i uken.

Fra sommeren 1942 ble jeg knyttet til D-13's stab so hans personlige adjutant, og fra nå av ble kommunearkivet hovedkvarter for distriktssjefen i D-13: Major, kontorsjef ved Oslo ligningsvesen, Langeland. Han var sjef for D-13 fra april/mai 1942 til ut i august 1944, og i hele denne tid ble alle hans ytterst farlige dokumenter: karter, skisser, rapporter, instruksjonsmateriel m.v. oppbevart i kommunearkivets mangehånde pakker og kasetter. I pakkene for ølbevilgninger for 1917 og følgende år oppbevartes også biskop Berggravs arkiv.

Ved siden av dette hadde jeg også i arkivet altid et lite lager av pressede havregryn, margarin, kjøtthermetikk og sigaretter til gutta på skauen. Alle disse saker var pakket inn i alminnelige arkivpakker og sto bortigjennem reolene sammen med alle de mange tusen andre pakker. I en større kolonialforretning i nærheten av rådhuset fikk jeg innrettet et litt større reservelager, og fra dette overførte jeg til arkivet efter behovet. Til min egen sikkerhet laget jeg et enkelt varslingssystem ned gjennem alle trappene med tegnestifter under vinduskarmene her og der. Var tegnestiften på plass kunne den besøkende bare fortsette til neste tegnestift, var den borte skulle han forsvinne øyeblikkelig. Dessuten var det opprettet varslingskode både til mitt kontor og til mitt hjem såvel fra London Nytts redaksjon som fra jøssingkredse innen politiet.

Og månedene gikk. På vårparten 1943 merket jeg for første gang, at det var noen som gikk og snuset omkring meg. Ute på gangen møtte jeg sivile personer, jeg aldri hadde sett før og som ikke synes å ha noe her oppe i 15. etasje å gjøre. Og en dag da pastor Møller i Vår Frelsers kirke kom hit for å hente sine aviser stod det en mann utenfor døren med øret klemt inn til nøklehullet. Imidlertid var alle mine forbindelsesledd utad inntakt og så lenge ingen av disse var blitt arrestert, tok jeg saken med ro.

For å kunne komme unnå om Gestapo var efter meg, hadde jeg fått nøkler til flere utgangsdører i rådhuset, dette særlig av hensyn til D-13 hvis organisasjon jeg jo hadde fått en del kjennskap til.

Midtsommers 1943 kom det første varsel ved 3-tiden om natten. "Eriksen er pludselig blitt alvorlig syk, han vil gjerne snakke ned deg", lød en stemme i telefonen.

Ryggsekken min med litt klær og mat i hadde allerede stått ferdig ved siden av sengen i flere måneder. Det var bare å kasrte på seg klærne, ta sekken og gå. Under hodeputa hadde like lenge ligget en 6,35 med fylt magasin. Dekningssetedet mitt var hos vaktmester Østre i Kunst- og Håndverksskolen. Dessverre opplevet hanikke befrielsen, men hvad denne fremragende jøssing og hans likeså fremragende hustru har gjort under hele krigen fortjener den største ros.

Jeg var så i dekning et par dager og våget meg frem igejn. Tre ganger fikk jeg varsel om natten og tre ganger fortsattes arbeidet efter 2 - 3 dagers forløp.

Men så kom det. Medio november 1943 ble to av London Nytts redaktører arrestert og senere på dagen ble to gutter tatt som hadde gått med avisen til meg. Dermed hadde Gestapo fire personer som alle kjente meg og i all fall visste, at jeg hadde hatt stor avissentral gjennem lengre tid.

Jeg underrettet straks D-13 som beordret meg i dekning samme dag. Fra dekningsstedet ble reserver innkaldt, kontaktene knyttet frem til D-13, og arbeidet fortsatte uforstyrret av dem som var igjen. Falske pass ble skaffet, og om morgenen dem 29. november 1943 ved 5.30-tiden smatt jeg ut av porten til Kunst- og håndverksskolen. Det var yrende snøføyke.
Idet jeg forlot bygningen fikk jeg lagt i hånden en pistol med fylt magasin, og D-13 hadde kvelden før sagt til meg: "Du får sørge for at du ikke blir tatt på veien. Du vet selv hvilken betydning det har for D-13".

En annen sak er at jeg pludselig ble tatt av grensepolitiet en 100 meter øst for Høland jernbanestasjon ved 5-tiden om eftermiddagen på veg østover. Og det er også en annen historie, at jeg bløffet ham til å stikke inn på jernbanestasjonen for å se på togruta, og da han kom tilbake var jeg ikke der. 15 timer over skogene i 23 graders kulde og 1/2 meter nysnø hører heller ikke hit.

I Sverige kom jeg til Rikspolitiets leir på Gottrøra, hvor jeg var i ca. 9 måneder og kom som befal i denne avdeling tilbake til Oslo 8. mai 1945 om eftermiddagen, efter å ha kjørt med biler heler veien.

Den 9. mai 1945 meldte jeg meg tilbake for Ordfører og Finansrådmann og gikk straks i gang med å besigtige arkivet og alle de verdifulle arkivalia som var evakuert. Som beregnet hadde de nazistiske myndigheter ikke vært istand til å finne ut av noen ting, så intet var rørt og intet borte. Seks uker senere leverte jeg mine militære effekter og tok fatt på arbeidet med å bringe arkivet i orden igjen, og den 4. september 1945 kunne jeg rapportere til Finansrådmannen, at kommunearkivet befant seg i samme orden som før okkupasjonen.

Oslo den 21. september 1945
Ludvig Engeset


TOBIAS 2/95