Fra allmueskole for få til folkeskole for alle
Osloskolens historie fra 1700-tallet til vårt århundre

Omkring midten av 1700-tallet var det faste offentlige allmueskoler i drift i Kristiania. Men i praksis var disse skolene bare for de fattigste barna. Gjennom skolelovgivning på 1800-tallet ble det offentlige skoletilbudet kraftig utbygget, og ved inngangen til vårt århundre gikk de aller fleste barna i byen i offentlig skole.

Av Ranveig Gausdal

I 1736 ble det innført tvungen konfirmasjon her til lands, og det førte til helt andre krav til skolegang og undervisning enn tidligere. Fra 1739 skulle alle barn være pliktige til å gå på skole fra de var sju år til var konfirmert. I Kristiania førte dette til en kraftig utbygging av skolevesenet. Hvert av de fire kvarterene i byen fikk egen skole, og det ble opprettet skoler i forstedene Grensen og Pipervika, Vaterland, Fjerdingen og Sagbanken. I tillegg kom fattigskolen, slik at det til sammen fantes ni skoler i byen. Tilbudet ble dessuten utvidet noe gjennom resten av århundret.

I skolemestrenes instruks står det at barna skulle lære seg den lille katekisme med forklaring, og dessuten lære seg å lese og stave litt. Hver dag skulle starte med salme og morgenbønn, og det skulle føres tilsyn med at jenter og gutter ikke satt ved samme bord. De nye skolene må ha bidratt til å øke leseferdigheten, men likevel var det ikke alle som kunne lese og skrive etter endt skolegang.

Selv om antallet elever økte drastisk etter omleggingen omkring 1740, var det i praksis bare de fattige barna som gikk på de offentlige allmueskolene. De velstående brukte privatlærere. I følge en undersøkelse fra 1837, gikk omtrent 1300 av byens 2500 skolepliktige barn på allmueskolene. Fraværet var enormt - opp mot 50 prosent.

Fra sinke til utstillingsvindu
Tidlig på 1800-tallet bestod skolegangen i Kristiania av tre klassetrinn. De to øverste klassetrinnene hadde to undervisningsdager i uken, hver på seks timer. Det nederste klassetrinnet hadde bare halvannen dag. Skillet mellom kjønnene ble innført først senere på 1800-tallet, så gutter og jenter gikk i samme klasse. De fikk undervisning i religion, lesing med "Forstandsøvelse", gramatikk, regning og skriving. De øverste klassene hadde også noen sangtimer.

Endringene i dette bildet var i utgangspunktet små som følge av den nye byskoleloven av 1848. Oslo-skolen tilfredsstilte akkurat minimumskravene i minimumsloven, og umiddelbart ble det ikke gjort noe for å heve nivået. Oslo-skolen var ikke noe foregangseksempel på denne tiden.

Ved midten av 1850-tallet kom det imidlertid en mer omfattende revisjon av opplegget. Nå fikk man fem klassetrinn, og undervisningstiden ble utvidet til tre dager i uken for barna på de to laveste trinnene. Geografi og historie kom til som nye fag. Noen få år senere kom også håndarbeid og gymnastikk inn på timeplanen. Fra 1890-årene hadde man frivillig skolekjøkkenundervisning for de eldste jentene. Faget ble obligatorisk først i 1909.

Folkeskoleloven av 1889 innførte syv klassetrinn, og krevde at barn i alderen 7-12 år skulle ha 24 timer undervisning i uken, mens barn i alderen 12-14 år skulle ha fra 18 til 24 timer. I Oslo hadde man imidlertid innført 24 timer for alle barn allerede fra 1883. I 1910 ble timetallet utvidet ytterligere, slik at de tre laveste klassetrinnene hadde 24 timer ukentlig, mens de fire øverste fikk 30 timer. Fra da av hadde byens folkeskoler det høyeste timetallet loven tillot på alle klassetrinn. Utgiftene til allmueskolene ble 13 ganger større fra 1856 til 1877. Ved utgangen av 1800-tallet var Oslo-skolen blitt et eksempel til etterfølgelse.

Offentlig skole for stadig flere
Det fortsatte lenge å være slik at de offentlige skolene var for de barna som hadde de minst bemidlede foreldrene. Likevel var den andelen av barna som gikk i allmueskolen stadig stigende. Mens 1300 av byens 2500 skolepliktige barn gikk i allmueskolen i 1837, var andelen ved midten av 1870-tallet steget til omlag 58 prosent. Ved midten av 1880-tallet var den 71 prosent, og ved århundreskiftet 79 prosent. I 1911 gikk nærmere 85 prosent av alle barn i Oslo i skolepliktig alder på den offentlige folkeskolen, og man må kunne si at det offentlige skolevesenet var i ferd med å nå alle.

Denne økningen gikk på bekostning av den andelen av barna som gikk i andre skoler eller fikk privatundervisning hjemme. I praksis kan ikke noe av økningen forklares med at barn som ikke hadde skoletilbud etterhvert begynte i allmueskolen. Allerede så tidlig som 1870-tallet var det mindre enn 1 prosent av skolepliktige barn i Oslo som ikke var skrevet inn ved noen skole. Ved århundreskiftet var tallet nede i 0,3 prosent.

Store - men stadig mindre - klasser
I byskoleloven av 1848 skulle antall barn i en skoleklasse være maksimalt seksti. Da loven trådte i kraft, var klassene i allmueskolene i Kristiania trolig større enn dette i en del tilfeller. I 1856 hadde hver klasse i gjennomsnitt 58 barn. Ved loven av 1889 skulle det ikke være mer enn 40 barn i hver skoleklasse, og fra 1908 var maksimalt antall fastsatt ved lov til 35. Dette hadde imidlertid liten betydning i Kristiania, for her var skoleklassene i gjennomsnitt nede i 36 elever allerede i 1890. I hele perioden 1892-1903 lå tallet på 33 elever i hver klasse. På grunn av økonomisk vanskelige tider, lå tallet noe høyere en tid etter dette, omtrent 36, men fra 1908 måtte det igjen under 35 barn, på grunn av den nye loven.

Utviklingen må ha ført til at hvert barn ble tilført stadig mer oppmerksomhet i skolen. Dette samsvarer med at kostnadene per barn per år var stigende. I 1860-årene var utgiftene til hvert barns undervisning omtrent 13-14 kroner i året. I 1886 var kostnadene 38 kroner for hvert barn.

I 1884 ble sommerferien utvidet fra fem til seks uker. Loven av 1889 fastsatte at barna til sammen skulle ha så mange fridager i ett år at det utgjorde tolv uker. Av dette tok man seks uker og to dager til sommerferie frem til 1894, da sommerferien ble utvidet til syv uker. I 1889 fikk barna friminutt etter hver time. Frem til da hadde de hatt det bare etter annenhver time.

Fra skolestue til monumentalbygg
Tidlig på 1800-tallet beskrives skolebygningene som svært dårlige. Klasserommene var små. Det største klasserommet, som ble brukt til skolestue for barna fra Hammersborg, var litt over sju meter langt og litt over seks meter bredt. Det måtte i perioder romme opp mot åtti barn, sjelden under seksti. Klasserommet til Hammersborg-barna lå i en "gammel raadden Fattighusbygning, ved Siden af Fattiglemmernes Værelse; Gaarden var fuld af Utøi, brøstfældig og kold".

Frem mot midten av århundret var det sju hovedallmueskoler i byen: Pipervika, Hammersborg, Fjerdingen, Vaterland, Møllergata, Ruseløkka og Bergfjerdingen. I 1857 ble dette imidlertid reorganisert, slik at de syv ble slått sammen til fire: Pipervika, Hammersborg, Ankerløkka og Vaterland. Byutvidelsen to år senere betydde at byen fikk ansvar for langt flere skolebarn, og seks nye skoler ble byens ansvar: Grønland, Oslo, Vestre Sagene, Østre Sagene, Nordre Sagene og Grünerløkka.
Det begynte virkelig å bli en stor ulempe og et viktig hinder for en videre utvikling av skolevesenet at det ikke fantes hensiktsmessige skolelokaler. Kommunestyret prioriterte imidlertid å løse dette problemet, og bevilgningene til byggeprosjekter var rikelige. De store skolebygningene i mur som ennå preger bybildet i Oslo, ble reist i de følgende årene.

I 1860 kunne Hammersborg, Ankerløkka og Vaterland skoler slå seg sammen i den nye skolebygningen i Møllergata, og ta navnet Møllergata skole. I 1861 flyttet Østre, Vestre og Nordre Sagene skoler og Grünerløkka skole sammen i den nye Sagene skole ved Beyerbrua. Barna i Grønland og Oslo skoler flyttet inn i ny skole på Enerhaugen i 1867, den nye Grønland skole. Til slutt tok barna i Pipervika skole i bruk den nye Ruseløkka skole i 1871.

Ved byutvidelsen i 1878 fikk byen ansvaret for enda flere skolebarn, og en ny byggerunde måtte til. Ved midten av 1880-tallet hadde "Christiania Almueskolevæsen" ti store skoler med tidsmessige skolebygninger: Møllergata, Ruseløkka, Grønland, Sagene, Vaterland (1873), Bjølsen (1886), Tøyen (1881), Oslo (1881), Sofienberg (1883) og Uranienborg (1886).

Men veksten var ikke over med dette. Mellom 1887 og 1908 kom følgende nye skoler til: Kampen (1888), Grünerløkka (1895), Vålerenga (1895), Vahl (1897), Lilleborg (1898), Bolteløkka (1898), Foss (1900), Lakkegata (1902) og Majorstua (1908). De fattigslige klasserommene tidlig på 1800-tallet var byttet ut med monumentale byggverk - et slående uttrykk for satsingen på skolevesenet i forrige århundre.

Fraværet synker
Tidlig på 1800-tallet var fraværet ved allmueskolene svært stort - opp mot femti prosent. Loven av 1848 innskjerpet imidlertid skoleplikten, og fraværet ble kraftig redusert. I 1860 var det nede i femten prosent. Rundt 1880 var det falt ytterligere, til omtrent fem prosent, hvor det fortsatte å ligge langt inn i vårt århundre.

Det var særlig fravær på grunn av mangel på klær eller skotøy som var synkende, ved siden av fravær uten gyldig grunn. Rundt midten av 1850-tallet kunne to-tre prosent fravær forklares med mangel på klær eller skotøy, mens det tilsvarende tallet var 0,6 prosent tretti år senere. I det samme tidsrommet sank fravær uten grunn fra omlag ti prosent til under to prosent. Sykefraværet holdt seg nokså konstant helt fra midten av 1850-tallet til ut i vårt århundre, og lå rundt fire til seks prosent.

Skulkere og "vanartige Børn"
For særlig ivrige skulkere og "vanartige barn forøvrig" ble det mot slutten av 1800-tallet opprettet en såkalt tvangsskole. Dette var en skole med internat hvor man sendte barn under seksten år som hadde gjort noe straffbart, barn som forsømte skolen eller barn som oppførte seg dårlig på skolen. Skolen lå først i Asker, men ble så flyttet til Geitmyra i Vestre Aker. I 1899, skolens første år, ble 62 gutter plassert her. I årene 1905-10 ble fra 49 til 72 gutter plassert her for første gang hvert år, mens fra seks til 23 gutter årlig ble plassert der for andre gang. En tilsvarende skole for jenter, Åsengata skole, ble opprettet i 1914.

Spesialskole for "aandsløve Almueskolebørn"
I tillegg til at man ved allmueskolene hadde hjelpeklasser for barn som av ulike årsaker hang etter i undervisningen, startet man i 1874 med undervisning for "aandssløve eller av organiske Mangler lidende Almueskolebørn (tunghøre, stammende, læspende o.a.)", som ikke kunne følge med i den vanlige undervisningen. Klassene var privat drevet, men med kommunal støtte. Målet var at barna etter spesialundervisningen skulle kunne bringes tilbake til allmueskolen. Av de omtrent 250 barna som fikk slik undervisning i de første ti årene, ble da også bortimot halvparten sendt tilbake til allmueskolen etterpå.

I 1892 ble det startet en egen kommunal folkeskole for barn som på grunn av fysiske eller psykiske handicap ikke kunne følge den ordinære undervisningen. Skolen startet opp med ti klasser og 97 elever, og var i 1911 vokst til 45 klasser og 687 elever. Som regel skulle alle barn prøve seg ett år i den vanlige skolen først, før de ble overført til spesialskolen. Skolen skulle være for "barn med yderst svake evner, tildels forent med tunghørthet, stamhet eller andre legemlige mangler som kræver en mere individuell behandling". Det ble også opptatt barn fra normalskolen som ble regnet som "utpregede sinker". I tillegg ble det holdt kurs for barn som hadde problemer med stamming.

Det ble undervist i religion, norsk, regning, skriving, sang, gymnastikk og litt geografi, historie og naturfag. Dessuten opptok håndarbeid, tresløyd og pappsløyd en forholdsvis stor del av timetallet.

Kilder og litteratur:
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. Christiania 1892.
Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911. Kristiania 1914.
Knut Sprauten: Byen ved festningen. Oslo bys historie, bind 2, 1536-1814. Oslo 1992.
Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania. Oslo bys historie, bind 3, 1814-1900. Oslo 1990.
Magistratens, Skolerådmannens og Skolestyrets arkiver
(se artikkel neste side)

TOBIAS 1/99