Grenser i Aker

Mens Kristiania i sin barndom var inndelt i fire "kvarterer" - søndre, nordre, østre og vestre - fantes det i forrige århundres Aker flere forskjellige inndelinger, som lett kan forvirre de som arbeider med lokalhistorie. Akers grenser var også lenge noe uklare. Det er ikke vanskelig å forstå manntallsføreren på 1830-tallet som nederst på lista for Sørkedalen skrev: "Tilhører Langlien Aker ?"

Av Leif Thingsrud

Fra gammelt av fantes det tre viktige inndelinger av norske bygder; den militære i form av skipreider, roder og fjerdinger; den juridiske i form av tinglag, sorenskriverier og lensmannsdistrikter; og den kirkelige i form av prestegjeld og sokn. Da formannskapsloven kom i 1837, og bygdene fikk selvstyre i "kommunale saker", baserte kommune- eller herredsinndelingen seg på den kirkelige inndelingen. De andre inndelingene levde imidlertid videre, selv om de etterhvert ofte ble tilpasset hverandre. Samtidig ble nye inndelinger skapt, særlig på grunn av utbyggingen av skole- og sosialvesenet.

Lensmann i vest - helt til Rødtvet

Akers tinglag besto tidlig på 1800-tallet av de nåværende kommunene Oslo og Oppegård, bare med unntak av byterritoriet, det vil si kvadraturen og bymarka. I bymarka hadde det på 1700-tallet grodd opp en del forsteder der, så som Vaterland, Fjerdingen, Storgata, Møllergata og Pipervika, med bebyggelse som for en stor del besto av tvilsomme rønner. Resten av bymarka var beitemark og hager for byens borgere. I 1849 ble tinglaget beskjært ved at elleve gårder ble overført til Follo sorenskriveri og Nesodden lensmannsdistrikt. Sammen med Fløysbotn, som ble overført fra Aker i 1948, utgjør de den nåværende Oppegård kommune.

Lensmannsdistriktet fulgte imidlertid prestegjeldets og herredets grenser, og inntil 1850 var det bare én lensmann i Aker. Da ble distriktet delt i tre; et vestre, et østre og et forstadsdistrikt. Det siste samsvarte antakelig omtrent med det området som ble innlemmet i Kristiania ved den store byutvidelsen i 1859, og denne stillingen, som dessuten var forent med underfogdposten i Kristiania, forsvant raskt. Grensen mellom østre og vestre lensmannsdistrikt gikk opprinnelig noe lenger øst enn sognegrensa. Gårdene fra Disen og Dælenenga opp til Rødtvet tilhørte Vestre Aker lensmannsdistrikt, inntil man i 1898 endret grensene slik at de fulgte prestgjeldenes grenser. Stillingene ble nedlagt i 1949 - ett år etter kommunesammenslåingen.

Aker sorenskriveri besto gjennom hele 1800-tallet og fram til 1947 av Aker, Bærum og Asker.

Lang vei til kirke

Den kirkelige inndelingen i Kristiania og Aker kan lett forvirre. I dette store området fantes det i 1800 fire kirker; Vår Frelsers kirke, Akershus slottskirke, Akers kirke og Oslo hospitals kirke. I tillegg var det et kapell på Tukthuset, og dette utgjorde et eget sognekall.

Slottskirken ble benyttet av de militære som bodde i byen og forstedene. Som gravplass hadde de Krist kirkegård ved Hammersborg. Den øvrige befolkning i byen skulle søke Vår Frelsers kirke og få sin hvile på Vår Frelsers gravlund, Vaterlands eller Ankerløkkens kirkegård. De som bodde i bymarka skulle derimot søke til Akers kirke i likhet med det meste av Akers befolkning. Hospitalskirken skulle benyttes av hospitalets lemmer og befolkningen i Gamlebyen.

Fram til 1823 var det felles sogneprest for Aker og slottskirken. Hospitalskirken og Tukthuset delte også prest. Nå ble Garnisonsmenigheten opprettet med egen prest, og Aker og Oslo ble slått sammen. Stort sett betjente sognepresten hovedkirken, mens kapellanen prekte i hospitalskirken.

I 1823 ble det også bestemt at store deler av Akers befolkning skulle søke hospitalskirken, nemlig alle som bodde øst for Strømsveien. Denne bestemmelsen synes imidlertid ikke å ha blitt satt i kraft, da matrikkelen av 1838 bare regner det senere Nordstrand - utenom øyene - til Oslo menighet. Noen særlig praktisk betydning for personalhistorikere har imidlertid ikke dette, da det nå ble ført felles kirkebok for hele prestegjeldet.

Akers kirke, som var gammel, lett forfallen og alt for liten, lå langt inne på Kristianias bymark, og de hadde lenge vært klart at det måtte bygges nye kirker. Vestre Aker kirke sto ferdig i 1855, og Østre Aker i 1860. I 1861 ble også prestegjeldet delt. Senere er blant annet Ullern, Grefsen og Ris skilt ut fra Vestre Aker; og Nordstrand, Bekkelaget og Grorud fra Østre Aker.

Gamlebyen ble innlemmet i Kristiania ved byutvidelsen i 1859. To år senere ble dette fulgt opp i geistlig henseende ved at man opprettet en Grønland og Oslo menighet. Hospitalskirken ble brukt som hovedkirke for denne inntil Grønland kirke sto ferdig i 1869.

Delelinjene mellom sognene og lensmannsdistriktene fulgte eiendomsgrensene, slik at alle delene av en gammel matrikkelgård havnet på samme side som hovedbølet på gården - med ett unntak. Grensa mellom Vestre Aker og Ullern ble trukket slik at innmarka til begge gårdene ble liggende i Ullern, mens det meste av utmarka; Slemdal, Holmenkollen og Voksenkollen, havnet i Østre Aker. Dette medførte at man etter noen år endret matrikkelen for Holmens innmark og Voksens utmark. Holmen-området ble overført fra Holmens gårdsnummer 33 til Voksens 27, mens Voksenkollen gikk motsatt vei, slik at hele den bebygde delen av Holmenkollmassivet nå har gårdsnummer 33. Bruksnumrene ble også endret for alle de overførte eiendommene, noe som medfører at selv svært gammel bebyggelse på Holmen idag har høye bruksnumre under Voksen.

Fattigvesen med middelalder-snitt

Akers fattigkommisjon ble opprettet i 1742. Understøttelsen den ga bygdens "verdige trengende" var dels i naturalia eller penger, dels i form av at den trengende ble utplassert på legd. Alle eiere av matrikulert grunn eller bedrift over en viss størrelse var legdspliktige, det vil si at de fikk ansvaret for livsoppholdet til en eller flere klienter. Og dette var ingen liten byrde. For en bra gard dreide det seg om to klienter til enhver tid. Husmenn og eiere av småhus gjorde derimot opp ved å betale fattigskatt - som ble innkrevd sammen med skoleskatten. Dette var forløperne til det vi idag kjenner som kommuneskatten.

Gamlebyen hadde imidlertid sitt eget fattigvesen som dekket tettstedet samt det gamle bispe- og hospitalsgodset i østre Aker. Det siste besto av gårdene Nygård, Bogerud (tre eiendommer), Bøler, Bråten og Mortensrud. Først ved byutvidelsen i 1859 kommer disse gårdene inn under Aker fattigvesen.

Aker var fra 1827 av delt inn i flere forsorgskretser, hver av dem ledet av en inspektør, senere en forstander. I begynnelsen nøyde man seg med fire kretser, og en periode var det nede i tre, men så steg antallet raskt - i takt med folkeveksten i de forskjellige delene av kommunen. Allerede på 1880-tallet var det tolv kretser.

I 1911 gikk man over til det såkalte "Elberfelder-systemet" som medførte en helt ny organisering. Hvert sogn ble delt i fire kretser som igjen ble inndelt i roder. Disse var så små at hver rodemann - eller fattigverge - ikke fikk mer enn fem familier eller enkeltpersoner å ha omsorg for. Dette systemet ble beholdt inntil kommunesammenslåingen - med et stadig økende antall kretser og roder.

Lignings- og skolekretser endret seg ofte

For skatteinnkrevingen ble det tidlig laget et distrikts- eller rodesystem. De eldste bevarte ligningsbøkene for kommunale skatter er fra midten av 1830-tallet og her forekommer følgende distrikter: "Søndre Vestbygden", "Nordre Vestbygden", "Sørkedalen", "Maridalen", "Romsåsfjerdingen", "Østre distrikt", "Manglerudfjerdingen" og "Ekebergfjerdingen". I tillegg kommer Sagene og "bydistriktet", det vil si Grønland, Lakkegata og Enerhaugen. Gamlebyen hadde en del egne organer, blant annet en egen ligningskommisjon. Galgeberg hørte da til Gamlebyen.

Det ligger for det meste i navnet hvor de forskjellige rodene var, og grensene fulgte naturlige grensedrag i terrenget. Det som kan virke rart i dag, er at Høybråten-området lå til Romsås- ikke til Gjellerås-fjerdingen, og at Grefsen og Åsen ble regnet til Maridalen.

På 1850-tallet er inndelingen for det meste uforandret, men Romsås er delt i to fjerdinger, øvre og nedre. "Østre distrikt" benevnes som "Øvre" og "Nedre Gjelleråsfjerdingen". Bekkelaget og øyene i fjorden, som tidligere var regnet til Søndre Vestbygden kommer nå som "Øernes rode". De nederste delene av Maridalen er blitt overført til nabodistriktene, og den østre delen av Nordre Vestbygden er skilt ut som "Ullevoldsfjerdingen". I 1867 går rodeinndelingen ut av bruk ved føringen av ligningsprotokollene. Disse følger nå i stedet grunnmatrikkelen. Men fra 1884 av går man over til å ordne skatteyterne i seks distrikter. Denne distrikts- eller kretsinndelingen justeres etterhvert, og etter 1898 synes den å være sammenfallende med valgkretsene.

Rodeinndelingen tidlig på 1800-tallet samsvarte også til en viss grad med inndelingen av skolekretsene. Omkring 1830 var det faste skoler på Grønland, Enerhaugen og Sagene samt flere bruksskoler, knyttet til de større bedriftene. I tillegg fantes det omgangsskolelærere i Sørkedalen, søndre og nordre Vestbygden, Maridalen, Romsåsfjerdingen og Manglerudfjerdingen. Læreren i Maridalen måtte også betjene Nordmarka.

Allerede i 1837 ble det imidlertid opprettet en fast skole i Sørkedalen, og etter at den nye almueskoleloven kom i 1860 ble det opprettet faste skoler i så å si hele komunen. Bare for Nordmarka fortsatte omgangsskolesystemet. Herredstyret vedtok i 1858 å opprette fjorten faste skoler, og flere kom til i løpet av få år. Omkring 1880 var det faste skoler på følgende steder: Lilleaker, Sørkedalen, Huseby, Tyskestranda (ved Sjølyst), Frøn, Maridalen, Kjelsås, Storo, Linderud, Rommen, Furuset, Haugerud, Ulven, Hovin, Abildsø, Klemetsrud, Hauketo og Bernhus. I tillegg var det bruksskole i Nydalen og for barna i de indre delene av Nordmarka ble det holdt skole seks - syv uker årlig på Lørenseter.

De skolekretsene som oppsto nå, gikk helt på tvers av de gamle kretsene, og de ble også stadig endret etter som boligbyggingen tiltok og nye skoler måtte opprettes. Enkelte skoler har vært i kontinuerlig drift siden, selvsagt med flere utbygginger i tidens løp. Det gjelder blant annet Maridalen, Klemetsrud, Furuset og Bernhus. Den siste heter i dag Bekkelaget skole.

Ahistoriske bydeler

I 1948 ble Aker lagt inn under Oslo. Skole-, valg og ligningskretser ble uforandrede den første tiden. Og de endringene som skulle skje i løpet av 1950- og -60-tallet var tilskyndet av boligbyggingen som mangedoblet folketallet i mange av kretsene. Kretsinndelinga i Aker hadde ikke vært stort forskjellig fra inndelinga i det gamle byområdet. Og det ble bare utviklet videre.

I 1970 ble Oslo delt inn i "bydeler". Den nye inndelinga tok ingen hensyn til de historiske rodene og distriktene. Bydelsgrensene gikk for en stor del også rett gjennom gamle eiendommer. I stedet ble hovedveiene, som tidligere bandt naboskap sammen, ofte brukt som grenser, kanskje fordi de mer enn noe annet stykker opp landskapet i byplanmessig håndterlige teiger. Den nye bydelsinndelinga og opprettelsen av bydelsadministrasjoner, som kom med desentraliseringen av helse- og sosialtjenestene i 1988, bygget videre på 1970-inndelingen.

Kilder:

Utrykte (i Oslo byarkiv):

Manntalls- og ligningsprotokoller

Branntakstprotokoller

Trykte:

Matrikkelen av 1838

Rich. Benneche: Akers herred og dets kommunale forhold, Christiania 1893

Femtiaars-Beretning om Christiania kommune,

Christiania 1892

Innstilling fra Akers herredsdelings komite, 1916

TOBIAS 1/97