![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Wilhelm Rasmussen og Eidsvollsøylen En søyle nesten dobbelt så høy
som Monolitten, modellert av en av våre fremste billedhuggere som et
minnesmerke over medlemmene av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. En søyle
som ifølge kunstneren skulle gi oss en følelse av samhørighet med vår gamle
historie, og som skulle stå foran Stortinget som et symbol på vår frihet.
Hvorfor ble den aldri reist? Tekst: «Idet vi tror, at vore landsmænd vil være enige
med os i, at der paahviler vort
folks forpligtelse til at hædre
dem af vore bortgangne, hvis arbeid og besvær har hjulpet os frem til
de vilkaar, under hvilke vi lever og virker, har vi
antaget at kunne paaregne
tilslutning i vide kredse, naar
vi opfordrer til at reise et mindesmærke
for grundlæggerne af
Norges statsforfatning, medlemmerne af rigsforsamlingen paa Eidsvold, hvilket mindesmærke bliver at oppstille foran Storthingets
bygning.» Tanken om et nasjonalmonument
ble første gang lansert av Henrik Wergeland i 1836. På grunn av det
nasjonalpolitiske forholdet til svenskene ble det ikke satt i gang arbeid med
noe minnesmerke, men tanken levde videre, og 17. mai 1881 ble det sendt innbydelse
til det norske folk om å bidra i pengeinnsamlingen til et monument.
Invitasjonen ble avsluttet med oppfordringen «Hver faar
give efter bedste evne». Det skulle være et monument som folket
stod sammen om. En komité ble opprettet for å ha
det kunstneriske, historiske og økonomiske ansvaret for monumentet, og det
ble utlyst flere konkurranser. Kjente kunstnere som Gustav Vigeland og
Christian Krogh var blant dem som deltok, men ingen av de innsendte
forslagene ble vurdert gode nok. Målet hadde vært at monumentet skulle stå
ferdig til hundreårsjubileet i 1914, men man greide ikke å bli enige om et
forslag i tide. Det var liten fremgang i arbeidet og statsråd og formann i
monumentskomiteen, Torolf Prytz, tok i 1924 derfor initiativet til en
reorganisering av komiteen. Han oppnevnte et arbeidsutvalg bestående av byarkitekt Harald Aars, riksantikvar Harry Fett, maleren
Eilif Petersen, professor Axel Revold og arkitekt Gudolf Blakstad. Komiteen utlyste samme år en offisiell
konkurranse. I juryen satt i tillegg historieprofessor Jacob S. Worm-Müller og den danske billedhuggeren Aksel Einar
Utzon Frank. Det var stor interesse for
konkurransen, og av de 38 forslagene som kom inn, gikk billedhugger Wilhelm
Rasmussen og arkitekt Otto L. Scheen av med seieren med forslaget «Fra
Hafrsfjord til Eidsvold». Minnesmerket skulle
utformes som en Arbeidet med å utforme en modell
av søylen startet umiddelbart, og i 1926 ble en fullskalamodell satt opp
utenfor Stortinget. Fotografiene fra prøveoppsettingen gir et godt inntrykk
av hvordan det ville sett ut om søylen hadde blitt reist, den hadde praktisk
talt ruvet i bybildet. Ved prøveoppsettingen var
det på toppen av søylen en løvefigur, i 1934 gikk Rasmussen bort fra denne
ideen. Det ble bestemt at søylen heller skulle krones med en rytterfigur; «Jeg
fant ut at rikets grunnlegger, Harald Hårfagre, burde få sitt monument i
hovedstaden» har han selv sagt som forklaring på sitt nye valg. I
ettertid har flere kritisert at løven ble fjernet, og mange mente at det endret
monumentet fra en Eidsvollsøyle til en Vikingesøyle, men komiteen gikk inn for endringen
Rasmussen foreslo. Det ble gjort vedtak i Stortinget i 1935 om at søylen
skulle bygges og settes opp på Eidsvolls plass. En søyle i krig I 1939 var rundt halvparten av
søylen ferdighugget i stein, og så godt som resten av relieffene
ferdigmodellert og støpt i gips, men da krigen kom stoppet byggingen helt opp
i to år hovedsakelig på grunn av dårlig økonomi. I tillegg var det en del
praktiske forhold som gjorde det vanskelig for Rasmussen å fortsette
arbeidet. Atelieret han disponerte i Nedre gate 5 hadde i hovedsak vinduer i
taket, noe som gjorde det umulig med blending. Leiligheten Rasmussen hadde
disponert i Kunstnernes Hus ble rekvirert av tyske myndigheter, og Rasmussen
ble i følge ham selv tvunget til å flytte til ei hytte i Asker. Mangel på
materialer var også et problem under krigen, det var blant annet ikke lett å
få tak i syenitt til huggingen av de delene som gjenstod. Rasmussen hadde
også en del offentlige tillitsverv under krigen, han hadde ansvaret for
tilsynet med utsmykningen av Trondheim Domkirke, han var medlem av
utsmykningskomiteen for Oslo Rådhus, og medlem av Kulturrådet. I et brev til
Stortinget i 1941 trakk han frem disse vervene som medvirkende grunner til at
arbeidet med søylen var blitt forsinket. Rasmussen hadde under
studietiden flere ganger vært i Tyskland, og det var etter en reise dit han
meldte seg inn i NS og dannet Tysk-norsk Selskap
her hjemme. Han var skremt av mye av det han hadde sett av hendelser under
reisene sine i Tyskland, men hans hovedfokus var kulturen, og han var opptatt
av å ikke delta i en kulturboikott av landet. Men Rasmussen var ikke hva man
kanskje kunne kalle en lojal NS-mann, ved valget i 1936 meldte han seg ut for
en periode. Advokat Fredrik Platou, sekretær for monumentskomiteen, skrev i
et brev til ordfører Brynjulf Bull i 1971 at Rasmussens gjeninnmeldelse i NS
under krigen var for å redde kunstnerne i Rådhuset fra å bli erstattet av
tredjerangs NS- kunstnere. «Det betalte han med sitt livs ulykke» ifølge
Platou. Rasmussens politiske motiver var
ikke fremtredende, og han sier selv at han vokste opp i et hjem der man ikke
snakket om politikk. Som Platou skrev kan Rasmussen ha hatt like mye
idealistiske som politiske grunner til å være medlem av NS. På bakgrunn av
hans egne uttalelser etter krigen kan han tolkes dit hen at han så
medlemskapet i NS som viktig for å kunne påvirke kunsten. Og særlig viktig i
en periode hvor mange av våre mest anerkjente kunstnere var blitt fratatt
sine verv og dermed sin påvirkningskraft. Søylens utforming var bestemt
lenge før krigen, og det ble under krigen ifølge monumentskomiteen ikke gjort
forsøk fra NS sin side på å endre denne. Ved et par anledninger forsøkte
tyskerne derimot å benytte søylen til propaganda. Denne bruken avviste
Rasmussen, og han la vekt på at søylen var et historisk nasjonalmonument som
måtte holdes utenfor «døgnets politikk» som han kalte det. NS-myndighetene
benyttet i stedet de historiske hendelsene ved Stiklestad for å fremme sin
partipolitikk, og de reiste en NS-bauta der i 1944, utformet av Rasmussen. Under landssvikoppgjøret i 1947
ble Rasmussen dømt til å sone tre år og to måneder, men i likhet mange andre
på Ilebu, i dag Ila Landsfengsel, sonet han bare halvparten.
Rasmussen ble dømt for medlemskap i NS, nazi-drevne
Statens Kulturråd og Tysk-norsk Selskap. Hans
deltakelse under NS-stevnet på Stiklestad ble også trukket frem, og det at
han laget utkastet til et Stiklestad-monument samt en Quislingbyste. Dommen ble anket til Høyesterett, men anken
ble avvist. I en artikkel i Aftenposten 2. februar 1947 ble han beskrevet som
«kultursviker», men det ble også lagt vekt på at vitnene i rettsaken hadde
beskrevet ham som en godlynt nazist, en som vernet om norske interesser og
tok avstand fra propaganda. Artikkelen ble avsluttet med: «Han levde og
arbeidet for kunsten». Men etter krigen var det få formildende
omstendigheter vedrørende medlemskap i NS. Etter løslatelsen skrev Rasmussen
i et brev til Herman Wildenvey «Det forekommer ofte at jeg tenker at det
jeg hittil har gjort i livet, bare er en forskole til det jeg nå skal gjøre.
Jeg må få ferdig Eidsvollsøylen, mitt smertensbarn.
Den som på grunn av min holdning under krigen kanskje aldri vil bli reist.»
Rasmussen håpet selv at hans person kunne holdes utenfor den store nasjonale
sak som han mente arbeidet med monumentet var. Søylens skjebne Arbeidet med søylen stoppet opp
igjen etter krigen. Mens Rasmussen sonet på Ilebu
jobbet monumentskomiteen med å sikre monumentet, og det ble bygget et lager
på Skøyen hvor de ferdige delene og gipsmodellene ble oppbevart. Søylen ble
liggende urørt i flere år. Forholdene på lageret var dårlig. Etter endt
soning bestemte Rasmussen seg derfor for å flytte deler av søylen hjem til
seg på Syverstadkollen i Asker. Høvdingerekken
på om lag femti tonn ble flyttet ved hjelp av Rasmussens egne midler, og
plassert i hagen. I et brev til Stortingets
presidentskap fra 1957 så monumentskomiteens medlemmer seg nødt til å si fra
seg vervene sine, da de ikke lenger følte de kunne stå til ansvar for
konservering av det ferdige kunstverket, eller de økonomiske vurderingene som
måtte følge med. Det ble gjort utredninger om hvor mye det ville koste å
gjøre ferdig søylen, og det ble anslått til å være omkring 1,8 millioner
kroner. Komiteen påpekte i sitt brev hvor meningsløst den syntes det var å
ikke ferdigstille kunstverket. «Det vil være meget trist om det store
arbeide og den offervilje som her er vist fra hele landet skulle vise seg å
være forgjeves og de innsamlede midler og gaver bortkastet. Etter vår mening
ville det være å svikte den innsats og begeistring som reisningen av Eidsvollmonumentet har vært omfattet med av hele folket
fra tanken ble reist i 1836.» Den la, som det ble gjort i konkurranseutkastet,
vekt på at dette var noe hele folket hadde arbeidet sammen om. Fra de
styrende myndigheter bar saken preg av trenering, og de viste liten vilje til
å ta avgjørelser i forhold til søylens skjebne. Bildende kunstneres styre
anbefalte i 1964 at søylen skulle fullføres. Styret la vekt på at den var
godkjent av sakkyndige organer, at den hadde vunnet en konkurranse og at den
delvis var finansiert ved offentlige midler. Ønsket var at Rasmussen skulle
gjøre den ferdig, men så døde han i 1965, 86 år gammel, etter kort tids
sykdom. Det var mange meninger om hva som burde gjøres med søylen, og i de
påfølgende årene oppsto en heftig debatt rundt søylens skjebne. Det
kulminerte med at Stortinget i 1968 ba Kulturrådet om å gi en anbefaling om
hva man skulle gjøre med kunstverket. Det ble oppnevnt en komité bestående av
maleren Håkon Stenstadvold, malerinnen Inger Sitter
og arkitekten Torbjørn Rodal. Komiteen anbefalte å ikke ferdigstille søylen.
Deres begrunnelse var at andre kunstnere ikke kunne ferdigstille den, da
søylen med det kunne få et annen utforming enn det som opprinnelig var tenkt.
Deres løsning var derfor å dele opp søylen og stille ut de ferdige delen,
eller inkorporere de i andre offentlige byggeprosjekter. Familien til
Rasmussen ønsket derimot ikke at kunstverket ble delt opp, dette kunne i
følge åndsverkslovens bestemmelser heller ikke gjøres uten kunstnerens eller
hans etterkommeres godkjennelse. I Aftenposten ble det sommeren 1968 trykket
to artikler med titlene «Sannheten om Eidsvollsøylen»
og «Sannheten om Eidsvollmonumentet» av henholdsvis
forfatter Even Hebbe Johnsrud og arkitekt Gudolf Blakstad, siste gjenlevende i monumentskomiteen,
der den siste artikkelen var en kommentar til den første. Temaene og
problemstillingene som ble tatt opp utgjør kjernen i hvorfor søylen aldri ble
reist som planlagt. Johnsrud skrev tidlig at Rasmussens politiske valg under
krigen ikke burde ha noen betydning for søylens skjebne, og at hans politiske
ståsted var helt uinteressant og uten relevans for den kunstneriske
utformingen. Men så skrev han: «Men de som vil forsvare hans minne med å
kreve denne søyle reist foran Stortinget, de må ha oss tilgitt at vi påpeker
den intime forbindelse vi mener å finne mellom kunstverket, kunstnerens
tolkning av det og den politiske bevegelse han senere ga sin åpne
tilslutning.» Underforstått mente Johnsrud at søylens utforming bærer
preg av nazistisk ideologi, og at den blant annet derfor ikke burde reises. Det andre ankepunktet til
Johnsrud var at søylen og dens utforming ikke lenger var tidsaktuell. Han
trakk det så langt som å si at arbeidet med søylen var en stor personlig
tragedie for Rasmussen, og at man skulle være glad for at hans minne som
billedhugger ikke stod og falt på arbeidet med den. «Den er et tidstypisk
utrykk for en samfunnsholdning og en historieoppfatning som ikke lenger har
gjenklang, aller minst som utrykk for vårt syn på grunnlovsverket. Skal den
noensinne reises, må det være for å minne våre etterkommere om hva
mellomkrigstiden også inneholdt av åndsstrømninger
her hjemme.» Han ga klart utrykk for at han så ned på, og mente den var
utdatert, den historieoppfatningen som var gjeldene da monumentet ble
utformet. Ideen om et heroisk nasjonalmonument var nok på slutten av
1960-tallet blitt noe foreldet. Gudolf Blakstad var helt uenig i Johnsruds fremstilling, og skrev i sitt motinnlegg at den
var direkte misvisende på flere punkter. Særlig punktet om at søylen skulle
ha blitt nazifisert under krigen. I følge Blakstad ble søylens tema og
motiver bestemt allerede i 1925, og det ble ikke gjort noen endringer under
krigen. Her refererte han til monumentskomiteens protokoll. Blakstad var også
kritisk til hvordan Johnsrud la vekt på at kunstverket ikke lenger var
tidstypisk. Han stilte spørsmål ved om en generasjonen hadde rett til å
forkaste et anerkjent kunstverk utformet i en annen tid, og under andre
forutsetninger. Det er en interessant problemstilling, hvordan hadde vi
forholdt oss til Eidsvollsøylen i dag om den hadde
blitt reist rundt 1940? Og det hadde den vel kanskje blitt gjort om krigen
ikke hadde kommet. Foreningen Norske Billedhuggere
skrev i et brev til Stortingets presidentskap i 1969 at den mente søylen var
et bilde på den alminnelige kunst- og historieoppfatningen i
mellomkrigstiden. Søylen representerte en monumental tendens, og var således
også et typisk eksempel på den gjeldende periodens kunst. Selv om formspråket
til Rasmussen ga et alminnelig bilde av kunstoppfatning i mellomkrigstiden,
var det ikke uvanlig i etterkrigstiden å forbinde denne mytologien og dette
formspråket med nazismen. Denne typen assosiasjoner var lite forenlig med et
nasjonalmonument, og fremstod for kritikerne som vanskelig å se bort fra. I 1969 ble det etter initiativ
fra Bildende Kunstneres Styre arrangert en minneutstilling for Rasmussen i
Kunstnernes Hus. Utstillingen var delt i tre deler, der den ene tok for seg
arbeidet med Eidsvollsøylen. Dette var første gang
publikum kunne se deler av den mye omtalte søylen. Det ble stilt ut
gispmodeller og ferdige relieffer, og sokkelen med den ferdig hogde høvdingerekken ble fraktet på en kjempetrailer og
plassert foran inngangen. Ønsket var å skape et bilde av de forskjellige
stadiene under arbeidet med søylen. Utstillingen, sammen med et avisinnlegg
fra Bildende Kunstneres Styre om at Eidsvollsøylen
burde fullføres og reises, kan tyde på at kunstnerne støttet Rasmussen på
tross av hans holdninger under krigen. Men 13. mai 1971 bestemte
Stortinget å oppheve vedtaket sitt fra 1935 om at søylen skulle reises. Saken
vedrørende fullføring og oppsetting av monumentet ble vedlagt protokoll.
Søylens skjebne var fortsatt uavklart, det eneste som var klart var at den
ikke ville bli reist på Eidsvolls plass. Fra Eidsvolls plass til Bøverdalen Åmund Elvesæter fra Bøverdalen
hadde blitt kjent med Rasmussen etter krigen, og de fikk et nært forhold på
tross av motstridende politiske holdninger under okkupasjonen. Elvesæter
engasjerte seg i saken, og jobbet særlig etter Rasmussens død for at søylen
måtte reises. Flere meldte seg etter hvert på i kampen om søylen, både
Eidsvoll og kunstnerens fødeby Skien ønsket at søylen skulle bli reist hos
dem. Men søylen var eid av Staten, og den måtte derfor frigis fra Stortingets
presidentskap før noen ferdigstillelse og oppsetting var mulig. Dette ble gjort
i 1992, og samme dag ble gipsmodellene som ennå ikke var hugget, fraktet til
Opplandske Betongindustri for støping. Elvesæter brukte 2,6 millioner fra
egen lomme på ferdigstillelsen. Søylen ble reist i oktober 1992 under navnet Sagasøylen
i Bøverdalen. Søylen forteller, der den står nesten inneklemt blant høye
fjell, mye om Norges historie, og ikke bare frem til 1914 slik som Rasmussen
opprinnelig hadde tenkt. Kilder Aftenposten, morgen, 6.2.1947:
«Billedhugger Rasmussen ville ikke bryte den norsk-tyske
forbindelse. Vitnene betegner han som en godlynt nazist.» Aftenposten, morgen, 4.11.1969: 4: «Kunst
og kunstnere. Minneutstilling Wilhelm Rasmussen i Kunstnernes Hus.» Blakstad, Gudolf
(1968):«Sannheten og Eidsvollsmonumentet» I: Aftenposten,
aften, 25.6.1968: 9 Byarkitekten, Dd
0177 Byarkitekten, Dd
0178 Finansrådmannen, Db 0304 Formannskapet/Bystyret, F 0004 Johnsrud, Even Hebbe (1968): «Sannheten om Eidsvollsøylen»
I: Aftenposten, aften, 12.6.1968: 3 Litteratur Hansen, Berner (1979): Mannen
bak søylen. Løst og fast fra billedhoggeren professor Wilhelm Rasmussens liv,
Skien: Eget forlag Norsk Kunstnerleksikon (1982-86), Leif Østby (red.),
Oslo: Universitetsforlaget Møller, Arvid (1996): Søyle i
skyggeland, Billedhuggeren Wilhelm Rasmussen, Oslo: Grøndahl
Dreyer Parmann, Øistein (1969): Norsk
Skulptur i femti år, Oslo: Dreyer Stangeland, Andr.
(1962): Eidsvollsmonumentet 1836-1962 En
samtale og en dokumentasjon, Oslo TOBIAS 2/2010 |