RÅD FOR Å HOLDE KJÆRLIGHETEN VARM

Når ei kjerring var redd for at mannen skulle kjølne når de hadde vært gift ei tid, så kunne hun bare ta to padder og male et slags rødt kors eller kryss på ryggen deres, og binde dem i hop og legge dem i en stekeovn til de var sprøstekte. Når hun så tok noe aske fra dem i maten til mannen, kunne hun være sikker på at han kom til å være like glad i henne i framtida og. (Lista)

Dersom ei gift kone kunne slite ut sju hår av skjegget til mannen sin når han sov, kunne hun lokke ut av ham alle de hemmelige tankene han gikk med, og slik få greie på om hun måtte gjøre noe for å bevare kjærligheten hans. (Lista)

Var det ei kjerring som fryktet at mannen hennes var utro, så skulle hun tygge en munnfull av brød og smør og lure ham til å spise. Fikk hun til det kunne hun være helt trygg på at han siden kom til å være trofast mot henne. Det samme gjaldt mellom kjærestefolk. (Korgen)

Hugvendinga varte bare ei stund om gangen. Den måtte derfor fornyes av og til. En gutt hadde hugvendt ei jente og vunnet henne. Hver gang de hadde vært til alters, ble det ugodt mellom dem, og harmen til kona varte til mannen fikk fornyet hugvendinga. (Odda)

Når noen begynner å trette med deg, da si disse ordene: I dag tretter jeg mellom Adam og Eva, mellom Abraham og Sara, imellom N.N. og deg N.N. - Gå så til døra og støtt din fot på treet eller dørstokken og si: Ut Judas! Inn Jesus! In nomine patris et filii et spiritus sanctus. Amen. (Bø i Vesterålen ca. 1770)

Varsler av brudeparet. Illustrasjon fra boka

VARSLER AV BRUDEPARET

Når et brudepar snur seg for å gå tilbake fra alteret, og det skjer slik at de vender ansiktene fra hverandre, er det et varsel om at kjærligheten mellom dem skal kjølne, og at en av dem vil ønske skilsmisse.

Når brud og brudgom går tilbake fra alteret og en av dem skynder seg mer og kommer litt foran den andre, skal vedkommende dø først - skynde seg inn i evigheten. (Mandal)

Den som stakk foten lengst fram når de sto for alteret, skulle bli herre i huset.

Da Nils (-) giftet seg, så satte han foten fram. Brura så det og satte foten sin enda lengre fram. "Eg ska lære deg!" sa Nils, "trur du eg ska ha någa obstanasig kjering, så trur du feil!" Så satte han foten helt innenfor alterringen. Presten så det, og han smilte bare. De sa han kunne godt forstå Nils, for selv hadde han et hespetre til kjerring. (Lista)

Blir brudgommen gående bakerst når paret skal over tunet, skal han leve lenger enn henne. Er det bruden, skal hun leve lengst. (Mandal)

Dersom den første brudefolket møtte når de kom ut av kirken, var ei gammel kone, skulle de bli ulykkelige. Men var det en ung gutt, spådde det lykke. (Lista)

Når et brudepar etter hjemkomsten fra kirken først ser bort på bordet, skal velstand følge dem. Ser de derimot til skorsteinen, betyr det fattigdom. (Gausdal)

Har brudefolkene god appetitt og spiser dyktig, skal det bli rikelig med mat i huset deres. (Gausdal)

Dersom bruden blir søvnig før brudgommen på bryllupsdagen, skal hun sovne inn (dø) først. Er det omvendt, dør han først.

Bryllupsnatta skulle bruden late som om hun prøvde å rømme. Greide hun det, var det et godt merke. (Solør)

Om alterlysene var ustø og blafrende, fikk brudeparet et urolig liv. Brant de stille og klart, ble det stille og klart for dem. (Breim)

Den som stod nærmest det alterlyset som skinte klarest, ville dø først. (Lista)

Den av ekteparet som går skoene "ut", er slem mot den andre. Gås skoene inn, er det motsatt. (Mandal)

ÅNDEMANING

Den som tok sjansen på å sitte julestue, hadde alt gjort et skjebnevalg. Den som hadde mant fram et annet menneske, kunne ikke angre eller trekke seg, men hadde bundet seg til vedkommende, enten hun eller han var attråverdig eller ei. Fra Skjåk fortelles om ei jente som hette Live Uppigard. Hun fastet en julenatt og satte ut skåler. Og ved midnatt kom det inn en kar og drakk av ølskåla. Hun ble overrasket, for han bar soldatuniform, og slike var det sjelden å se. Men senere i jula så hun ham igjen ved kirken. Og da fikk hun greie på hvem det var. Det var gardgutten på Harsheim, "bestefar åt bestefar til den Lars som nå har Harsheim. Det bar slik til at det vart parfolk av henne Live og han Lars, og godt gjekk det med dei." (Skjåk)

Men alle ble altså ikke like glade ved synet av sin tilkommende. På nordre Larsgard i Hovet var det en ungkar - Daniel hette han - som ville sitte julestue. Han satte seg i høysetet og på bordet foran seg hadde han de tre skålene. Da han hadde sittet en stund, tok det til å glisne i veggene og murpussen datt av peisen. Men Daniel lot som ingen ting. Like etter kom det inn ei jente som han kjente, det var Synnøv Norolshaugen. Men henne ville han ikke ha.

Året etter satt han julestue igjen og ventet å få se en annen. Men den som kom var Synnøv Norolshaugen. Da noen spurte om han så noen, svarte han: "E såg denne slåsa or Norolshaugi!"
Den tredje julekvelden satt han atter julestue. Da hadde han forberedt seg med en nyslipt kniv i slira, som han ville kaste etter Synnøv dersom hun kom tredje gangen. Men hun kom ikke.

Da han hadde sittet slik en stund, kom det ruslende inn ei ku som hadde hud bare på hodet og nedenfor knærne, ellers var den flådd. Da torde ikke Daniel sitte julestue oftere.

Daniel Larsgard ble gift med Synnøv Norolshaugen og de levde lykkelig sammen. De bodde i Nord-Hoved. Synnøv døde for 40-50 år siden.
Daniel fortalte selv dette til Tor Villand. Han fortale også at da Synnøv viste seg for ham den første kvelden han satt julestue, hadde hun utslått, gult hår som nettopp var vasket. Hun holdt akkurat på med hårvask da hun måtte av sted og vise seg for Daniel Larsgard. (Hol)

MANING MED SKO

Å bruke skoene sine til kjærestemaning er også en spådomstradisjon overlevert i flere versjoner. Det vanligste var å sette (tre-)skoene fra seg på låvegolvet eller i låvedøra på julekvelden, før en løp på sokkelesten tre ganger rundt dette uthuset. Når en kom tilbake siste gang, sto den tilkommende i skoene og ventet. Skulle man dø ugift, sto det ingen i skoene, eller en ukjent mann som holdt en spade eller skuffe i hånden. (Ulvik).

Hadde vedkommende et fornøyd ansikt, ville det bli glede i huset kommende år. Var det en "hovudlausing" (uten hode), ville en i huslyden falle bort. (Ulvik)

En mann fra Bøherad så skoene fulle av blod, han ble drept. Ei hardangerjente fikk øye på en halv mann i skoene sine, alt over beltestedet var borte. Hun skvatt fælt, og etter dette forsvant skikken med fjøsskoene i Ullensvang, sies det.

En gutt fra Eidfjord sa til mora si på julekvelden: "Nå vil jeg ut og se hvem jeg blir gift med." Han satte skoene i døra og lot tuppene snu utover, løp så tre ganger med og tre ganger mot sola rundt stua. Da han kom inn igjen, spurte mora hvordan det gikk. "Det gikk ikke rart," sa gutten, "det stod en liten filleunge i skoene." Men hun som stod der hette Torbjørg, og da han giftet seg andre gangen, fikk han henne.

Huldre-elsk. Illustrasjon fra boka

HULDRE-ELSK

Det var helst gutter og jenter som overnattet alene i utmarka, i seterbua, jaktlægret eller tømmerkoia, eller hadde ærend dit (hesteleiting, gjeting, vedhogst), som fikk besøk av en innpåsliten underjordisk. Huldra (skogsnerta) var vakrere enn andre jenter å se til når hun viste seg for mannfolkene. Hun hadde langt, lyst hår, et inntagende smil og staselige klær, og var flink til å spille, tralle og lokke. Kyrne hennes var finere og feitere enn andre, og demonstrerte for fattiggutten at hun hadde mer enn skjønnheten sin å tilby. Men synet av kurumpa under skjørtekanten gav ham grei beskjed om arten hennes, og fikk ham som regel til å ta de nødvendige forholdsregler. I andre tilfelle var det vanskeligere å avgjøre om jenta tilhørte underjordsfolket, og hun avslørte seg på en annen måte.

Det fortaltes om en mann som hette Ola Fossli at han ikke trodde på huldre og slikt. Men så en dag han kom fra vedskogen fikk han se framfor seg ei vakker jente i grønne klær og med silkeplagg på hodet. En blank saks hang i beltet. Ola hadde aldri sett ei så fin jente før. Og rett som det var kikket hun på ham over skulderen og begynte å tralle og synge:

"Å vil du ha meg
så kom og ta meg.
Aslaug heiter eg,
er barn åleine.
Pengar hev eg i skrin og kiste,
Kyr og sauer som fugl på kviste.
Han far er gamal,
og dau ho mor.
Eg bur på Haugbol
i berjom nord."

Ola ble redd og korset seg. Da ble huldra borte. Men langt nord i haugene hørte han det skrattet med gammelmannsmæle:

"Tvi vøre guten
som Aslaug mi vraka.
Sårt skal han trega,
og skrinn blir hans kaka.
Kom heimatt mi vekje
til ku og til smale!
Til sumars då skal du
for fenaden hjale."
(sulle for buskapen) (Rindalen)

I dette sagnet lyste huldrekallen en fattigdomsforbannelse over gutten fordi han vraket datter hans. I en Rogalandsvariant er det huldra selv som kunngjør hevnen:

"Sidan du møyi vil svika,
skal du aldri kjerringi lika."

Etter den dagen ble gutten nesten en tomsing, og det varte lenge før han ble gift. Da gikk det som huldra hadde spådd: Det ble aldri godt mellom han og kjerringa; de levde som hund og katt.

Tilbake