RUDOLF NILSENS SISTE REISEDAGBOK
Norges Kommunistblad, 25/5-1929
Blant Rudolf Nilsens efterlatte papirer var også
kladden til hans dagbok fra hans siste reise. Av denne gjengir vi følgende:
På toget sydover, natt til onsdag.
Det var egentlig det kinkige frakkespørsmål som gjorde at
vi var på reise fra Paris til syden. For det er klart at 2 ½
frakk kan ikke greie seg til 3 hele mann, når det ligger is på
Seinen og Citroens elektriske lysreklame på Eiffeltårnet fryser
fast, så den ikke kan slukkes før til våren.
Den halve frakken kom maleren reisende i. Engang
har den vært en impregnert vårfrakk, men det er så mange
år siden at maleren ikke lenger kan erindre det. Heller ikke kan
noen lenger se hvor den er gjort. Vi andre (vi er tre i følge)
holder på at det må være en førkrigsfrakk, eftersom
den ikke ligner noe man bruker nu til dags. Dette ubeskrivelige klesplagg
har vi efter tur en dag ad gangen i en hel måned.
Men så veltet den store kuldebølge
inn over Europa, og da kastet vi mynt og krone om vi skulde kjøpe
en ny frakk eller bruke pengene til jernbanebilletter sydover. Hurra!
hylte medicinmannen (han heter så fordi han er læge), da skjebnen
henviste oss til syden og han og jeg forsikret maleren, at dernede - mellem
palmer og rosetrær - kunde han ganske alene disponere over samtlige
to og en halv frakke. Vi skulde sannelig ikke misunde ham dem, når
vi lå på stranden klokken 8 om morgenen og solte oss efter
det forfriskende bad i Middelhavets blå bølger! Ja hvis han
vilde overta våre jakker også, vilde det rent ut sagt være
oss en befriende glede, vi kom så allikevel til å måtte
spasere omkring i skjorteermer bestandig dernede i solgløden.
Og nu er vi på vei til det varme syden. Vi
synes allerede vi kan merke varmen, skjønt det er midt på
natten og skjønt vi ikke er kommet stort lengere enn seks timers
reise søndenfor Paris. Iallfall er det næsten uutholdelig
her i kupeen, for to sovende, eldre damer våkner op til rødglødende
raseri, hver gang vi prøver å åpne vindet den minste
smule. Medicinmannen har, efter gjentatte forgjeves forsøk, opgitt
å forklare hvilken betydning frisk luft har også for eldre
damers organisme. De snakker sig imellem om hvor uhøflige disse
svenskene er, og den ene har lagt sine velformede føtter op på
benken og gir mig uavladelig - i takt med togets regelmessige gang - små
yndige spark i baken. Jeg tror jeg går ut i gangen og tar mig en
røik.
Ved Middelhavet.
Så er vi i syden! Vi bor i et skinnende hvitt hus med utsikt over
det blåeste av alle hav. Riktignok påstår maleren at
sjøen her har alle kulører og medicinmannen at den er grønn,
men jeg for min del synes den er blå. Og det tror jeg er riktig,
for det lærte jeg som liten gutt på skolen av en rødhåret
lærer fra Vestlandet. - Det sies at Middelhavet er så blått,
så blått
sa han, så blått som
,
ja som
.. Men da han ikke fant noen sammenligning, klødde
han sig i håret og gikk videre. Det gjorde et uutslettelig inntrykk
på mig.
Det er en liten eldgammel fiskerby vi bor i. Vi syntes den tok sig så
vakker ut fra toget og vi gikk av her. Men hvor malerisk den i virkeligheten
er, har vi først forstått i dag, da vi tok oss en liten tur
og opdaget at der stod malere med staffelier på alle gatehjørner
og langs hele stranden. Vi er kommet til en motivby!
Medicinmannen finner at hygienen her står på et ytterst lavt
nivå og belærer oss om manglene ved det franske "tout
a la ruesystem", hvilket vil si, at all søppel, skyllebøtter,
poteter osv. blir tømt rett ut i gaten. Her er ingen gårdsplasser,
ingen søppelkasser. Det besynderligste er imidlertid at næsten
ingen hus har noe W.C. Derimot finnes der et "kabinett" til
felles bruk for hele byen og det henger som en stærkasse utenpå
kirkeveggen, som sjøen skyller op om. Det høist naturlige
Waterclosetet består innvendig av en lang rekke med båser
uten dører foran. Det er ikke så greit å skjønne
hvorfor det henger akkurat på kirken, hvis det da ikke er et slags
raffinert katolsk lokkemiddel. Vi skjenker eksemplet til Martha Steinviks
næste omarbeidede utgave av "Pavespeilet".
Da vi gikk en tur i bare jakken, så innbyggerne forbauset efter
oss. Vi tok ikke noe sjøbad i dag. Det er nemlig overskyet og det
blåser en skarp nordavind - den såkalte mistroll - , så
sjøen går hvit. Ak ja, en nordmann kan finne mye å
undre sig over. Temperaturen var omkring null, skjønt sola skinner.
For vi er da gudskjelov i det varme syden. Men imorgen blir det nok bedre.
Fredag.
Maleren hadde diktet et vers, som han nettopp foredro for mig. Han påstår
at alle malere kan bruke pennen like godt som penselen og anfører
en mengde historiske eksempler fra Michel Angelo til Bernhard Folkestad.
Verset lød:
Det sitter en dikter på kvisten,
og han er langt verre en tristen.
Ja, det er sikkert og visten!
Ophavsmannen fikk en bok i hodet og trakk sig triumferende
tilbake, men er det noe rart at man blir en smule sørgmodig tilsinns,
når man innedørs må sitte med frakk og hatt på
og skrive, og enda fryser på beina? Disse fordømte sydlandske
hus, hvor der ikke finnes ovn i værelsene!
Maleren har forresten ingen ting å briske sig av. Han gikk ut for
å dyrke sin kunst i formiddag, iført halvannen frakk, men
kom tilbake efter en times forløp, blå om nesen som Middelhavet.
- Varm kaffe, hikstet han tenderklaprende, slapp staffeli, malerkasse
og blindramme rett ned på gulvet der han stod og gav sig til å
slå armene om sig selv.
- For et deilig billede, sa medicinmannen, med hodet på skakke,
det ser ut som om det er malt av en viking!
Ja, gå ut og mal du da vel i detta herre klimaet, så får
vi se på dig! svarte vikingen arrig, hvilken bemerkning vakte almindelig
munterhet. For ikke tror noen at medicinmannen maler stort dårligere,
når det er koldt enn når det er varmt.
Lørdag.
Det er klart at det er en usedvanlig kuldeperiode iår, sa medicinmannen
idag. Han hadde nettopp lest avisen, hvor det blant annet stod, om at
det midt under karnevalet var falt tyve centimeter med sne i Nizza.
Ja, eller også har vi hatt et noe feilaktig begrep om det varme
syden, tenkte jeg i mitt stille sinn.
- Skal dere ikke ut og bade da, gutter, så jeg kan få frakkene
og jakkene deres? spurte maleren plutselig.
Igjen stod det tragiske i vår stilling lys levende for oss. Var
det ikke vi som så lettvint hadde villet reise fra frakkespørsmålet
- og nu - ja nu var igjen problemet innpå oss i all sin ubehagelige
nærgåenhet. Ånei, man reiser ikke fra et frakkespørsmål!
Til straff for at han hadde bragt oss på disse bitre tanker, dømte
vi maleren til å koke toddyvann til oss på det utenlandske
spritapparat som står til vår rådighet. Han greiet å
få lunket på vannet efter et par timers forløp.
Opflammet av toddyen tilbragte vi kvelden med å skrive kort til
venner og slektninger hjemme i det kjære Norge. Som den presumptivt
stilkyndigste fikk jeg i oppdrag å lage et slags skjema som de andre
skrev av på ca. tyve vakre sommerprospektkort. Teksten lød
som følger:
"Kjære N.N.
Vi sitter nettopp på vår vidunderlige solskinnsterasse og
sender en deltagende tanke til dig som jabber omrking i februarsneen.
Her er næsten for hett, så vi undertiden må gå
ned i haven og svale oss litt under de skyggefulle palmer. Du vet vi nordboer
tåler ikke så godt den slags klima. Men vi har jo også
Middelhavet rett ut for husdøren til å kjøle oss i!
---Vennlige hilsener fra det varme syden. ----
Søndag.
I morges lå det tynn, grå og gul is i rennestenene. Vi var
i kirken. Det var ikke varmt der heller. Middelhavet tordner. Vi har spilt
tre-manns bridge hele kvelden, det vil si fra klokken seks, da det blev
mørkt til klokken 8, da det blev for koldt i værelset, så
vi måtte krype til køis. Ved bridgen satt maleren innhyllet
i to sengetepper og meldte konsekvent nullo. Samtalen gikk nokså
tregt inntil medicinmannen tok sig en tur ut og kom inn igjen med det
gledelig oplysning, at det var begynt å regne og sne.
- Nå er det hyggelig hjemme i Norge, var det en som sa.
- Ja, idag er det skisøndag, idag har de vært i Nordmarka!
- Og pest sig svette og varme opover
..
- Og drukket rykende kaffe oppi der etsteds!
- På Skjennungen eller Slaktern eller Frøensvollen
.
- Og loffa innover hvite skauen i flere timer.
- I glitrende sol
..
- Jeg tenker det har vært fin føik på farten nerover
igjen!
- Ja, og nå sitter de utkjaset og lykkelig i ovnskroken
- og med brand i kinnene efter den friske lufta og -- snakker om oss som
er i det varme syden!
--------Lang pause.
- Jeg melder fire nullo, sa maleren og trakk teppet tettere om sig.
Rudolf Nilsen.
Lukk |