Av Leif Thingsrud

I januar 1887 holdt Kristiania fattigkommisjon forhør over tjenestejenta Marthe Jonasdatter Kjelback. Hun søkte om plass på Kristiania fødselsstiftelse og oppga at hun var født 11. november 1853 i Glava sogn i Värmland av foreldre husmann Jonas Kjelback og hustru Anna Karlsdatter, var konfirmert samme sted, og hadde så straks begitt seg på vei til Norge. Til Kristiania kom hun i 1873 hvor hun hadde bodd på en rekke forskjellige adresser. Som far til barnet oppga hun styrmann Anton Tvedkjær fra Halden, som hun fryktet var omkommet i et forlis i den engelske kanal.

Fattigkommisjonens forhør over tjenestejenta Marthe Jonasdatter Kjelback 1887 – en av mange som havnet i "uløkka".

Marthe var langt fra unik. Et stort antall tjeneste- og fabrikkjenter "havnet i uløkka". Det medførte svært ofte at de måtte søke hjelp, først til selve fødselen, og i mange tilfeller også til opphold i tiden omkring den, og til sist hjelp til å få plassert barnet et sted, slik at hun kunne komme seg i arbeid igjen. Fattigvesenet ble i mange tilfeller redningen, og dets arkiver gir oss gode innblikk i livssituasjonen for de kvinnene som, etter datidens syn, ikke klarte å avstå fra kjærlighetsakten inntil de ble gift.

Byens eldste fødestue

Der regjeringskvartalet i Oslo nå troner med sine bygninger i funksjonalistisk betong, lå det tidligere et toetasjes bygningskompleks i utsøkt empirestil fra tidlig 1800-tall. "Empirekvartalet" ble dette kalt, og rivingen omkring 1960 skapte voldsom debatt og kraftige protester. Bygningene hadde fungert som militær- og rikshospital og senere som departementskontorer.

En av bygningene huset Kristiania Fødselsstiftelse. Institusjonen ble opprettet i 1818, og fikk benytte en av bygningene i Empirekvartalet fra 1837. Stiftelsen, som ble administrert av Rikshospitalet, var i nærmere hundre år byens eneste alternativ til hjemmefødsel. Den hadde 25 plasser, og ble fortrinnsvis benyttet av kvinner fra midlere og lavere sosiale lag. Men nærheten til Rikshospitalet gjorde også at lege rakst kunne tilkalles, og stiftelsen kunne på den måten gi økt sikkerhet i de tilfellene man forventet komplikasjoner.

Rikshospitalet flyttet på 1870- og 80-tallet til nye bygninger i Pilestredet, og i 1914 ble det opprettet en egen kvinneklinikk der, og Fødselsstiftelsen ble lagt ned.

Gammelt møter nytt i Empirekvartalet, nå Regjerningskvartalet.
Foto: ukjent (A-10002_Ua0002_009).

På 1800-tallet var helsetjenester i regelen ikke gratis. Også på Fødselsstiftelsen måtte man betale, men fattige kunne komme inn på halv pris. For de som ikke hadde noen mulighet til å betale, ble fattigkassa løsningen. Kristiania fattigvesen ga årlige bidrag til Stiftelsen og fikk til gjengjeld friplasser ubemidlede fødende kunne søke på. En slik friplass ga hjelp under selve fødselen og forpleining i to uker. Fattigvesenet fikk også regningen i de tilfellene hvor kvinnen ble lagt inn på vanlig måte, men hvor hun ikke kunne betale.

Hjemstavnsforhørene - en unik personalhistorisk kilde

Kristiania fattigvesen hadde på 1880-tallet en ikke ubetydelig del av byens befolkning som klienter. Det var uføre og eldre som fikk faste bidrag til livsopphold, det var et stort antall barn og voksne som var satt ut til forpleining, og det var mange som søkte hjelp til å betale en uforutsett regning, enten denne skyldtes en sykehusinnleggelse, et legebesøk eller medisiner man måtte kjøpe, eller rett og slett at man trengte noen kroner til mat og klær. I de fleste tilfellene når en klient kom første gang, ble det tatt opp et forhør av vedkommende for å bringe på det rene om vedkommende kunne regnes som "hjemstavnsberettiget" i byen. Hjemstavnsrett fikk man når man hadde bodd to år sammenhengende i kommunen. Utenlandske statsborgere måtte i tillegg ha vært minst fem år i landet. Hjemstavnsforhørene ble i Kristiania ført inn i protokoller, og de gir opplysninger om når og hvor klienten er født, vedkommendes foreldre og hvor han eller hun har oppholdt seg fram til dags dato. Hvis vedkommende senere blir understøttet på nytt, ble det vanligvis gjort tilføyelser i det tidligere forhøret. Det blir også kort nevnt hvorfor vedkommende blir understøttet; for eksempel "indlagt på Byens Sygehus for Syphilis". Hjemstavnsforhørene vil med andre ord gi mye av personens livshistorie fra vugge til fattigforstanderens kontor, og de fanger opp nettopp de delene av befolkningen som er vanskeligst å følge gjennom folketellinger, kirkebøker og skifter, for ikke å snakke om de kondisjonerte familiers trykte og skinninnbundne slektskrøniker. En egen forhørsprotokoll ble brukt for dem som søkte om friplass på Fødselsstiftelsen eller som det kom regning på fra denne. I året 1887, som er den første fullstendige årgangen med en egen "barselprotokoll", ble det tatt opp 203 slike forhør. Det kan imidlertid ha vært noen få fødende i tillegg. Det var de som kom for annen gang, slik at opplysningene bare ble tilføyd et tidligere forhør. En av søkerne var enke, en gift kone hadde ikke hørt noe fra mannen på mange år og fått et barn med en annen, og femten var fattige gifte kvinner. De 186 andre var ugifte. I noen få tilfeller står det rett ut "PP", som betyr "Prostitueret Pige", og i andre tilfeller kan man ane det ut fra senere behandling for syfilis eller opphold på "Sædelighedshjemmet" i Fagerborggata 48. I andre tilfeller står det "tjenestepige", "fabrikpige" eller "nåtlerjomfru" og i de aller fleste bare "pige", og forhøret viser flyttinger mellom en rekke pene hjem. Hvem var så disse "pigene"?

Unge og fra bygdene

Av de 186 ugifte kvinnene som ble forhørt i 1887, var de fleste i begynnelsen av tyveårene. Få var godt voksne. En sjettedel, 31 stykker, var født i 1867 eller senere. Den yngste var atten år. 85 var født i 1862 til 1866, 39 i 1857 til 1861, atten i 1852 til 1856 og elleve var født i 1851 eller tidligere. Den eldste var 43 år. For to av kvinnene var alder ikke oppgitt.

Dette gir en helt annen aldersfordeling enn fødslene i ekteskap. De fleste kvinnene fikk den gang mange barn, slik at antallet fødsler sannsynligvis kulminerte når kvinnene var i slutten av tyveårene og begynnelsen av tredveårene. Noen statistikk over dette for Kristiania finnes imidlertid ikke før i 1901.

38 av kvinnene oppga å være født i Kristiania, seks i den omliggende Aker kommune, mens 101 var fra Østlandet for øvrig. Tyve var fra de svenske grensebygdene, og femten fra Sør- eller Vestlandet. En eneste kom fra Trondheim. Ingen kom fra Nord-Norge eller utlandet utenom de svenske grensebygdene.

De som var født i Kristiania var gjennomgående i de yngste aldersgruppene, og i flere tilfeller var de selv uekte født og satt ut til oppfostring på landet gjennom fattigvesenet. På en annen side var det enkelte av de utenbys fødte som hadde kommet til byen med foreldrene allerede som barn. Dette rokker imidlertid ikke ved inntrykket av en solid overrepresentasjon av unge jenter som var kommet til byen fra østlandsbygdene for å søke arbeid og tilsvarende underrepresentasjon av fjerninnflyttere og innfødte. De svenske synes gjennomgående å være eldre enn gjennomsnittet, men tallene er så små at man må være varsom med å trekke for kategoriske konklusjoner.

Noen få kom også reisende til byen ens ærend for å føde. Sannsynligvis var det for å rømme unna skammen. En 21-årig tjenestejente kom fra Bergen åtte dager før hun meldte seg på stiftelsen. Hun hadde tjent hos en sjøkaptein og senere hos en kjøpmann i hjembyen, og blitt med barn etter et forhold med en handelsbetjent. Ei jente, som var oppvokst i Kristiania, hadde reist til Danmark for fem år siden og tjent på forskjellige gårder ved Fredericia. To måneder før hun skulle føde var hun tilbake hos foreldrene i Kristiania.

Jentene skulle oppgi hvem som var barnefaren. Dette var ikke fordi han hadde noen automatisk bidragsplikt. Det kom først i Norge gjennom "De Castbergske barnelovene" i 1915, men fordi fattigvesenet kunne kreve refusjon for sine utlegg til kvinnen dersom barnefaren hadde midler. Det er lite som tyder på at det var umaken verdt å gjøre det i de fleste tilfellene. Fedrene var i stor grad arbeidere, håndverkssvenner, soldater og sjømenn. Og de kunne fort flytte på seg. Det var ikke gitt at oppvarteren på Hotel Frederiks Klub i Fredericia var å finne der om man skulle sende et krav.

I hele 115 tilfeller oppgis barnefaren med fullt navn og bosted eller arbeidsplass. Særlig de yngste og de innfødte Kristianiajentene gir som oftest gode opplysninger. I ytterligere 33 tilfeller oppgis det et navn, men lite om hvor vedkommende oppholder seg. "Filer Lars Arnesen - reist til Amerika" vil det jo ikke være så lett å kreve refusjon av. Og et ikke ubetydelig antall var nettopp stukket til sjøs eller til Amerika, sannsynligvis for å slippe unna refusjonsplikt og i noen tilfeller sannsynligvis også et sosialt press for å gifte seg med jenta. Bare i et drøyt tyvetall av tilfellene kan eller vil ikke jenta oppgi faren, eller forhøreren har ikke funnet det umaken å spørre.

Så kan man selvsagt spørre: Er den oppgitte barnefaren alltid barnets virkelige far? Eller er det bare en fattigmann som er betalt eller presset av en rik husbond til å ta skylda for hans synder? Det er ingen tvil om at slike "farskap" forekom på landsbygda, men i storbyen Kristiania var nok faren ved at slike "avtaler" ble kjent mye større, rett og slett fordi antallet potensielle arbeidsgivere var så stort at ingen var helt prisgitt sin husbond. Dessuten hadde byen mange humanitære og religiøse foreninger som kjente godt til småfolks kår. Her var det hjelp å få, i motsetning til hos mange av prestene på landet. De var en del av storbondeklassen og sto last og brast med dem. At farskapene er reelle underbygges også av at barnefaren sjelden finnes i jentas nærmeste naboskap, og slett ikke blant hennes husbonds ansatte.

Nå var det sikkert enkelte tjenestejenter som måtte yte husbonden andre tjenester enn hennes arbeidsavtale tilsa, men det er vel rimelig å anta at disse jentene i de fleste tilfellene ikke kom til fattigforstanderen og søkte om friplass. Risikoen for at hun da slapp ut hele historien og skandaliserte husbonden ville være for stor. I disse tilfellene fikk hun nok betalt for å reise vekk og dikte opp en historie om en sjømann eller en amerikafarer. Allikevel må nok de oppgitte navnene på en del av de fedrene som var reist fra byen, tas med noen forbehold.

Et livsfaseproblem?

De aller færreste "uekte fødseler" synes altså å skyldes overgrep eller arbeidsuhell ved prostitusjon, selv om det sikkert vil være et betydelig mørketall her. Den offentlige prostitusjonen ble begrenset ved at bordellene ble stengt i 1884 og helt forbudt i 1888. Men lovforbud medfører som regel ikke at en aktivitet opphører. Den bare "går under jorda". Men en prostituert vil neppe ha presise opplysninger om kundenes navn og adresse eller arbeidsplass i så mange tilfeller. Det er derfor rimelig å anta at jenta har gjort det "frivillig" - eller i det minste ikke mot betaling i de aller fleste tilfellene, og at barnefaren var en hun kjente godt.

Lykkelig mor en vinterdag på Grünerløkka
en gang i mellomkrigstiden (A-10069_U002_001)

Kvinnene er, som nevnt, i de aller fleste tilfellene tjenestejenter, "piger". Dette var et yrke som i liten grad tiltrakk bedremanns døtre, men heller ikke arbeiderklassens døtre søkte i særlig grad dette utkommet. Fabrikkarbeid var bedre betalt. Fedreyrker som husmann, gårdbruker, snekker, sjømann, bakersvenn og vognmann er mer typiske for "pigenes" opphav. Det var imidlertid også her viktige skiller. I de beste hjem tok man piger fra småborgerlige hjem i kystbyene. Ei jente med brei romeriksdialekt måtte nok heller se seg om etter en post hos en håndverksmester eller en småhandler. Og mange var rett og slett dratt til slektninger i byen og gikk til hånde i huset der inntil de fikk en bedre plass - eller et ekteskapstilbud.

Det er ikke pigene i de beste hjem som havner på friplass på Fødselstiftelsen, heller ikke de nyankomne fra landet. Den typiske klienten er ei jente som har hatt tjenestepost i flere år og ofte flyttet fra post til post; altså det lavere skikt av langtidstravere i bransjen, om man skal driste seg til å bruke slike betegnelser. Og det som karakteriserte disse var at de i praksis var omtrent rettsløse i forhold til sine arbeidsgivere og at de ikke eide mer enn det de sto og gikk i. De "uekte" fødselene, eller mer presis, at man ikke gifter seg med den man elsker, kan derfor sees på som et fattigdomsproblem.

De fleste tjenestejenter forble ikke i yrket. De kom seg ut av det gjennom ekteskap. I de tilfeller jentas egen familie eller svigerfamilien bodde i byen, ble ofte løsningen for nygifte å bo der inntil de klarte å få seg sitt eget krypinn. Tidlig på 1880-tallet kunne det være tøft, men samtidig som Kristiania i årene framover mot århundreskiftet opplevde en voldsom innflytting, ja faktisk den sterkeste i noen eldre europeisk by av noen størrelse, ble det også bygd boliger i stor stil. Mot slutten av 1880-tallet ble egen leilighet oppnåelig for de fleste familiene.

De aller færreste av disse jentene hadde sine foreldre i Kristiania. Tvert imot karakteriseres de ved at de manglet sosialt nettverk der. Enkelte hadde rett nok i en periode bodd hos en søster eller bror, men i de fleste tilfellene hadde de kommet til byen for å søke huspost. Og de flyttet fra den ene arbeidsgiveren til den andre, ofte med få måneders mellomrom.
Noen år med slik arbeidsvandring var vanlig. Dette var, kan man si, tjenestejentenes "skole". De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, andre ved at de fant en god arbeidsgiver som de slo seg til ro hos. Særlig i hjem med større tjenerskap kunne enkelte være godt oppi årene.
De aller fleste "uekte" svangerskapene oppsto blant tjenestejenter tidlig i tyveårene, altså i den alderen disse normalt søkte seg ut av yrket og til et ekteskap. Hvor mange av jentene som var blitt forespeilet ekteskap av den mannen de gikk til sengs med, sier dessverre ikke forhørsprotokollene noe om.

En undersøkelse av barnefedrenes økonomiske og sosiale stilling ville også vært interessant. Det umiddelbare inntrykket preges av at de synes å være uetablerte, og i de fleste tilfellene heller ikke økonomisk i stand til å etablere seg med familie. Antallet "uekte" fødsler må derfor ikke bare sees på som et slags barometer for den alminnelige seksualmoral, men også som et produkt av et samfunn med mange fattige og med stor geografisk mobilitet og tilhørende svake sosiale nettverk.

Pleiebarn og "englemakersker"

Det spørsmålet man naturlig stiller seg er: Hvordan gikk det med disse unge kvinnene og barna deres? Også her møter vi kildemessige problemer. Det er ofte greit å følge en person gjennom kildene bakover i tid, men å gå framover vil være svært vanskelig. Det er imidlertid rimelig å anta at de fleste kvinnene kom seg inn i et ekteskap og at de i de fleste tilfellene da hadde barnet med seg.

Men så lenge en kvinne var hushjelp var det ikke mulig å ha med seg et barn. Løsningen ble ofte å finne pleieforeldre for dette. I 1887 var dette et heller uregulert marked, og den behandling barna fikk hos dem som livnærte seg ved å ta pleiebarn, var nok ofte preget av alt annet enn kjærlighet. Kristiania sunnhetskommisjon opprettet først i 1891 en egen avdeling for tilsyn med pleiebarn, men klarte heller ikke da å gjøre dette særlig effektivt. Og så lenge det var mangel på pleiere, måtte man ofte akseptere hjem som var "daarlige uden at vanskjøtsel kan paavises". Så lenge pleiemødrene fikk fast betaling pr. barn, økte jo deres inntekt jo mindre utgifter de hadde til mat og tøy til barna. I 1900 anmeldte sunnhetskommisjonen seks "englemakersker", pleiemødre som hadde skjøttet barna så dårlig at de i de fleste tilfellene døde raskt. Det ble rettssak, og to av dem ble dømt til livsvarig straffarbeid.

Det var nok ikke uten grunn at dødeligheten blant småbarn som var født utenfor ekteskap var adskillig høyere enn for dem som vokste opp i en familie. De kvinnene som hadde anledning til det, for eksempel fabrikkpiker, valgte derfor ofte å ta barna tilbake når disse ble to - tre år gamle og kunne plasseres i et daghjem, et "børneasyl" som man kalte det den gang. Og ansvaret for et barn medvirket nok også i mange tilfeller til at kvinnene kom seg vekk fra tjenestepikejobben og begynte på en fabrikk eller satset på å livnære seg ved for eksempel vask og stryking.

Mot slutten av århundret bedret boligmarkedet seg, slik at det ble enklere å etablere seg som familie. Det resulterte blant annet i at andelen barn født utenfor ekteskap gikk ned. Samtidig var tjenestepikene en utdøende stand. Kontor- og butikkposter ble etterhvert vel så naturlige yrkesvalg for unge kvinner i byen.

Hvordan det gikk med Marthe Kjelback og barnet hennes vil det være vanskelig å finne ut av. Barnet ble ikke døpt ved Fødselsstiftelsen, slik mange av barna ble, og hennes siste kontakt med Kristiania fattigvesen skjedde i mai samme år. Da fikk hun medisiner og fire kroner av en fattigforstander. Hva som videre skjedde, får vi bare gjette oss til. Men resten av Marthes livshistorie finnes nok - i et eller annet arkiv.