I boka Usynlige byer av Italo Calvino beretter fortelleren for Kublai Khan om de byene han har besøkt. Han forteller om byen Dorotea, som "man kan omtale på to måter. Man kan si at fire aluminiumstårn hever seg fra bymuren og flankerer syv porter med vindebro som fører over vollgraven, hvorfra vannet ledes i fire grønne kanaler, som renner gjennom byen og deler den inn i ni kvarterer, hvert med tre hundre hus og syv hundre skorsteiner; og når man har det for øye at de gifteferdige pikene i hvert kvarter gifter seg med unge menn fra andre kvarterer, og at deres familier bytter seg imellom de varer som hver og en har monopol på, som bergamotter, støregg, astrolabier og ametyster, da kan man på grunnlag av disse data legge to og to sammen og komme fram til alt man ønsker å vite om byens fortid, nåtid og fremtid. Eller man kan si med kameldriveren som førte meg dit: "Jeg kom dit en morgen i min tidlige ungdom. Mange mennesker hastet gjennom gatene på vei til markedsplassen, kvinnene hadde pene tenner og så en rett inn i øynene, tre soldater spilte klarinett oppe på en tribune. Overalt var det hjul som rullet og vimpler med fargerike skrifttegn på som viftet i vinden. Inntil da hadde jeg ikke sett annet enn ørkenen og karavanenes stier. Den morgenen i Dorotea følte jeg at det fantes ikke et eneste gode i livet som jeg ikke kunne vente meg. I løpet av de år som er gått, har jeg på ny betraktet ørkenens vidder og karavanenes stier; men nå vet jeg at dette er bare én av de mange veiene som åpnet seg for meg den morgenen i Dorotea."

Byen Dorotea kan man omtale på to måter. Og byen Oslo kan omtales på to måter. Som fortelleren i boka Usynlige byer kan vi si: Vi kan og skal skrive om byer som objektive størrelser - som topografi, sosiale formasjoner og økonomi. Slik får vi vite om byenes fortid, nåtid og framtid. Og vi kan - og det er like viktig - skrive om byer som menneskers subjektive opplevelse av hva byene var i fortid, nåtid og framtid. Vi skal skrive om menneskenes egne bilder av sine faktisk levde liv i byen og gjerne også om deres møter med byen, slik kameldriveren kom til Dorotea en morgen.

Ingen av de to måtene å omtale byer på er lette. Men å få tak i opplevelsen av byen er kanskje det vanskeligste. For å gripe den kan vi ha hjelp av tenkeord, ord som vekker assosiasjoner, som er flertydige, snarere enn å være ferdige begreper. Et slikt tenkeord kan være byidentitet.

Byvåpen og riksvåpen er viktige identitetsbærende symboler, myntet
på å styrke lokale og nasjonale enheter. Her foran Rådhuset i
frigjøringsdagene 1945. Foto: ukjent, (A-20033_U028_004).

Byidentitet

Hva er det? Vi tenker vel at identitet er å vite hvem vi er. Men hvordan skal vi utvikle tanken videre? Salmonsens leksikon fra 1899 har en definisjon, som er overraskende og interessant: "Identitet betyder fuldkommen Overensstemmelse. Al Bevidshedsvirksomhed er en sammenlignende Virksomhed, at blive sig bevidst er at blive sig en Forskel bevidst. Opdagelsen af Forskel er saaledes det oprindelige, og overfor denne framtræder Opdagelsen af Lighed som det sekundære eller det rent negative, at man ingen Forskel kan opdage."

Hvem vi er, overensstemmelsen eller likheten mellom oss, er ut fra dette bestemt av forskjellen til de andre. Når bildene av de andre varierer, vil vi også sitte med skiftende bilder av hvem vi selv er. Byidentitet blir slik ingen enhetlig og entydig størrelse. Det finnes flere versjoner. Disse versjonene er alltid knyttet til mennesker. Byen som sådan har ingen identitet. Selvsagt. Men like fullt nødvendig å si. Det finnes en konvensjon innafor omtaler av byer, også innafor genren byhistorie, for å skrive om dem som subjekter. "She lies there", heter det i britisk sjargong. "Byen" konkurrerte med nabobyen, "byen" reagerte slik og så, "Oslo" følte at den var blitt storby. På en måte er dette stilistisk stenografi, en forsøksvis knapp og elegant måte å uttrykke noe på. På en annen måte er det uklar tenking. Byen er ikke et subjekt. Noen i byen er subjekter, og det er viktig å si tydelig hvem de er. Formuleringer som "byen mente" innebærer en enhet i byen som det først er nødvendig å påvise.

Vi kan skjelne mellom iallfall seks versjoner, seks former for byidentitet:
At vi som byen tilhører står mot dem som ikke har samme rettmessige krav på den. Dette innebærer at ulike klasser og grupper konkurrerer om hva byens identitet er. At følelsen av å høre til byen konkurrerer med en følelse av at vi som bor i denne bydelen er ulike de andre i byen.
At vi som lever nå står mer samlet enn de som levde før. Det innebærer at større sosial, politisk og kulturell enhet er blitt skapt over tid.
At vi i byen står i motsetning til dem som er på landsbygda, enten i det umiddelbare omlandet eller i landet som helhet.
At vi her i byen også kan stå overfor de som bor i andre byer.
Endelig finnes en siste versjon av byers identitet - kameldriverens, forskerens versjon.

Byidentitet 1: Byen er vår, ikke deres

I den første formen, hvem byen hører til, er byidentiteten omstridt fordi det er flere byer i byen. I Kristiania i de to tiåra før og de to-tre etter 1900 fantes minst tre ulike byer med tilhørende bilder av hvordan Kristiania var.

Den første og dominerende versjonen kunne vi kalle "kristianensernes bilde": Byen tilhørte med rette en elite; men den var stadig truet av innflyttere, som fikk skylden for alt fra eiendomspekulasjonen i 1890-åra til den utilfredsstillende byplanen i mellomkrigstida. Sangerinnen Lona Gulowsen Gyldenkrone uttalte til Aftenposten i 1901 at hovedstaden var nå oversvømt av provinsen, grepet av brautende, udannete oppkomlinger. Og så fælt "Sproget" var blitt. Over alt taltes "den samme flade Tone, uden Nuancer, den mindre om en usmurt Barnevogns irriterende Piben og Hvinen, slafsede Vokaler og Konsonanter, enten tykke "Vika" L eller R for L." Hun håpet bare at byen igjen ble "hva den skal og bør være: Hovedsædet for Norges Dannelse, Kultur og Intelligens."

Innflytterstrømmen truet byeliten. Folkemylder ved Youngstorget rundt
århundreskifet (A-20189_U002_003)

Innflytterelitens motbilde var Kristiania som mindreverdig, usunn. Lyrikeren Olav Aukrust skrev i 1912 diktet I byen der han raver rundt i Kristiania og i en slags visjon ser Norge som en stor kropp. Fjellene var ryggraden, elvene blodårene, jordbruksbygdene magen. Og "hovedsta'n '?' ...vårt utførings, vår avførings/digre dike va'n."

En tredje versjon utformet arbeiderbevegelsen - i opposisjon til både tradisjonell borgerlig elite og til den høgnorske moteliten. Nyttårsaften 1924 hadde Oslo Arbeiderparti fest i Cirkus Verdensteater, kvelden før byen skulle skifte navn. Et medlem av partiets barnelag framførte Arne Paasche Aasens prolog, der han blant annet sier: "Vi elsket Kristiania - vår kjære gamle by", trass at vi døyvet mye vondt "Ti de som styrte byen var en liten flokk som ordnet verden til sitt eget beste." Derfor: "Kristiania var de andres egen by."

"Vi hilser byen med det nye navn -
alt gammelt er fra naa av kun et minne,
vi kjemper videre. Gjennem nød og bitter savn
skal vi til slutt vår by for folket vinne !"

En måte å gripe slike ulike bybilder eller opplevelser av byidentitet på er å lete etter folks mentale kart, et annet nyttig tenkeord. Med det menes hvilket indre bilde de har av omverdenen. Hva oppfatter de som viktig, hvilke orienteringspunkter har de, hvor omfattende "verden" lever de i? Ved Oslo Bymuseum ble skolebarn fra ulike kanter av byen, de fleste i fjerde klasse, bedt om "å tegne byen" eller å "tegne kart over byen". En kunne skjelne flere typer etter omfang - alt fra at Oslo bare var leikeplassen til at Oslo var det egne lokalmiljøet, sentrum og en vagt antydet verden utenfor. Ingen hadde klare forestillinger om andre bydeler (Se Byminner 2/1989).

Slikt materiale kan vi ikke få fra fortidige mennesker. Men at de hadde mentale kart er sikkert. I Kristiania var det for eksempel klare fornemmelser av at noe var sentrum og noe var utkant. Det gjaldt ikke bare i geografisk, men også i sosial og prestisjemessig forstand. Bystyret diskuterte i 1919 tomtevalg for et gassverk. Representanten Sundt fra Gyldenløves gate på Frogner mente at slikt kunne ikke legges ved byens "inngangsparti" på Filipstad (dvs. i havna vest for det nåværende Rådhuset); det kunne ligge i "bakgaarden". Andersen fra Gamlebyen og Arnesen fra Torshov var straks på pletten og spurte om han siktet til deres bydeler.

Kø for utdeling av koks foran gassverket på Ankertorget 1919. Fra
Provianteringsrådets bildesamling. Foto: ukjent (A-20156_U001_069)

For mange vestkantboere lå østkanten utenfor bevisstheten. Østkanten var "det Kristiania som ligger langt væk fra de kvadratmeter asfalt som til dagligdags benævnes byen", skrev Aftenpostens litteraturanmelder i 1916. For aktivister i arbeiderbevegelsen kunne til gjengjeld Birkelunden eller Dælenenga være sentrum, vel så mye som Karl Johans gate. For de ulike klassene hadde hvert sitt domene i byen, enda et tenkeord, hvert sitt felt som de kjente og syntes de behersket. Når arbeiderungdommen under demonstrasjonsforbudet under jernstreiken 1924 oppfordret alle til såkalt "å trekke frisk luft" på Karl Johan og Slottsparken, var det en bevisst provokasjon; de entret andres domene.

Byidentitet 2: Bor vi i byen eller bydelen?

Den neste utgaven av vi og de gjaldt spenningen mellom byidentitet og lokalpatriotisme. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm har skrevet om arbeiderbevegelsen og storbyen. Han poengterer at iallfall i London var bydelene, de mindre lokale samfunnene, uhyre viktige grunnlag for å bygge opp den fellesskapsfølelsen. Denne lokale klassefølelsen var en forutsetning for arbeiderbevegelsen. Fotballen var her sentral; lagene har nesten alle bydelsnavn, som Arsenal, Tottenham, Chrystal Palace, Queens Park Rangers og West Ham.

I Oslo har ikke dette vært like klart. Vi har selvsagt hatt en mengde gate- og strøksklubber. I mellomkrigstida fantes 11 klubber bare i gatestumpene mellom Botanisk hage og Botsfengselet. Men selv om vi har hatt gode klubber som Grüner, Sagene, Åsen og selvsagt Vålerenga, har ikke bydelsklubbene hatt samme stilling som i London. Mercantile, Lyn, Frigg, Skeid har mer vært assosiert med miljøer og til dels sosial klasse enn distrikt. Ingen enkelt klubb har vært hele Oslos klubb. Bergen har vært Brann; det er byhistorisk og sosiologisk meget interessant at drabantbylaget Fyllingen nå gjør Brann rangen stridig i 1. divisjon.
Kanskje vitner den svake stillingen for bydelsfotballen om en svak stilling for lokalsamfunnene i Oslo. Noen har vært egne lokalsamfunn, som Gamlebyen, "en liden By, for sig selv, en liden rolig, solid Smaaby langt utenfor den store Vrimmel" (1905). Men de fleste bydelene har ikke vært "communities" i den forstand at samhandlingen har vært større innad i bydelen enn over grensene eller at de har vært selvtilstrekkelige.

Oslo har aldri hatt en samlende fotballklubb i byen. Men på løkkene
rundt omkring i byen krydde det av mindre fotballag. Bare i strøket
mellom Botanisk hage og Botsfengselet fantes 11 lokale lag.
Foto: ? (A-10069_U001_005)

Nå er ikke forholdet mellom bydelstilhørighet og bytilhørighet helt enkelt. Den begrensete strøkspatripotismen i Oslo har ikke avfødt noen sterkere patriotisme overfor byen som helhet. Men en kan ikke av dette utlede noen allmenn påstand om at sterke lokalsamunn er en forutsetning for en positiv byidentitet. Den amerikanske sosiologen Mark Granovetter har formulert tesen om "The Strength of Weak Ties", styrken i svake bånd. Han reiste spørsmålet om hvorfor enkelte lokale bygrupper makter å danne en organisasjon og ta opp kamp mot "byutvikling", mens andre ikke opptrer kollektivt og blir sanert vekk. I de områdene der folk bare er bundet sammen av sterke bånd, som slektskap eller nært vennskap, makter de ikke å utvikle kollektiv handling. Området består av mange mindre grupper orientert innad mot seg selv, uten kontakter til de andre gruppene. I områder med åpnere, løsere struktur, med svakere, men flere bånd, er det lettere å mobilisere.

Byidentitet 3: Det er vår alles by

Byidentitet kan også skapes i situasjoner der en positiv felles lokal identitet oppstår. En følelse av fellesskap innen byen blir skapt; en delt by samles. Dette var tilfellet i Oslo på 1930-tallet. Motsetningen mellom byfolk og innflyttere ble fra første verdenskrig underordnet motsetningen arbeid og kapital. Denne klassemotsetningen ble i sin tur på andre halvpart av 1930-tallet dempet, jenket til, sett som mulig å spille ut innafor en felles ramme, selv om den ikke ble opphevet. Til grunn for tilnærmingen lå økt allmenn velstand, men viktigst var en aktiv sosialpolitisk bruk av kommunen mot de verste utslagene av det kapitalistiske markedssamfunnet. Ja, Oslo gjorde dette til et kjennemerke og markedsførte de sosiale tiltakene som turistattraksjon både på den lokale Vi kan-utstillingen i 1938 og en verdensutstilling i San Fransisco samme året.

I denne forbindelse kan det være nyttig å trekke inn en annen definisjon ordboksdefinisjon av identitet - et selvbilde vi kan akseptere og leve opp til, et retusjert selvbilde der visse trekk er framhevet, andre er dempet ned.

Den sosiale nøden forsvant ikke, trass i forbedringene. Instanser i byen gikk nå bevisst inn for å dyrke fram en styrket byenhet. Byvåpen og flagg - ureglementerte ifølge Riksarkivets regler - ble innført og brukt mer aktivt. Reisetrafikkforeningen satte i 1933 i gang med såkalte Oslo-dager, med blomsteropptog og brosteinsball. En egen osloprinsesse ble kåret, som representant for de angivelig særlig sporty og friske oslopikene. Hun ble kledd opp i tøyer fra lokale tekstilbedrifter, ett år i crêpe satin med ternene i rutete bomullstøy. Russepiker i oslodrakt og akersbunad solgte lodd for gode formål. Formålet var nok å trekke turister. Men etter hvert ble et annet motiv sterkere understreket - "å skape en sterk lokalpatriotisme blant hovedstadens egen befolkning", å få "byens egne folk sveiset bedre sammen". På revyscenen sang Jens Book-Jensen Per Kvists hilsen til Oslo: "Hver eneste dag / er en Oslodag / for alle som elsker vår by."

Oslodagene ble igangsatt av Reisetrafikkforeningen i 1933 for å
trekke turister, men ble raskt en seanse for å styrke lokalpatriotismen
i byen. Her fra Oslo lysverkers "paradebil" i 1935.
Foto: ukjent (A-20138_U022_350)

Den samlende Oslo-tradisjonen, i motsetning til den snevrere kristianenseridentiteten, er slik sett ikke så gammel. På dette punktet er det interessante skiller mellom Kristiania/Oslo og en by som Bergen. I Bergen har det funnes en gammel og meget klar byidentitet. "Eg e' ikkje fra Norge, eg e' fra Bergen". Brygge, buekorps og ikke minst borgerskap danner en sammenhengende tradisjon. Byen har hatt en lokal overklasse, som har oppfattet byen som sin, også på det viset at den har tatt et ansvar for byen og dens kulturinstitusjoner. I Bergen har den formen for "civic pride" levd som har funnes i så mange kontinentale byer.

Mange av kontinentets byer var frie, med egen bymur, egen jurisdiksjon, egne styringsorganer og et næringsliv som ikke bare snyltet på omegnen. De norske byene har stått i en annen tradisjon. De har vært mindre og svakere, med mindre selvstendige sammenslutninger blant innbyggerne og sterkere øvrighetsinnslag. Medlemmene av magistraten, som var de øverste ansatte administrative lederne, var statlige embetsmenn til 1923, da de ble kommunale rådmenn. Bergen har mentalitetsmessig vært særegen; Hansaen har satt sine spor.

Denne typen tradisjonell, selvbevisst overklasse har ikke vært tilsvarende sterk i Oslo. Her har innslaget av arvet overklassestatus vært svakere. Overklassen har hatt et stadig tilsig av innflyttere. Med unntak av Fearnley & Eger var alle de store skipsrederne i mellomkrigstida, Klaveness, Fred. Olsen, Wilhelmsen og de andre, innflyttere fra Sørlandet og mindre byer langs Oslofjorden. Oslos borgerskap var dertil ikke alene på scenen. Først embetsstanden og seinere lederskapene i landsomfattende organisasjoner stod ved sida av borgerskapet, ja utfordret det til dels. Derfor ble byeliten lite sammenhengende, men samtidig forholdsvis åpen, gunstig for nyskaping og oppadstigende sosial mobilitet, men lite ansvarlig for eksempel for kulturinstitisjoner.

Med kompromisset mellom arbeiderbevegelsen og borgerskapet på 30-tallet fikk bildet av det moderne Oslo som nevnt et sterkt tilsnitt av sosial omsorg. Dette er en generell innsikt: Klasseforholdene i en by, ikke minst innen overklassen, eliten, er en meget viktig nøkkel til å forstå byidentiteten. For en by som Tromsø kan en spørre hva for eksempel Universitetet har betydd for sammensetningen av øvre middelklasse og overklasse i nyere tid.

Som sagt ble en egen Oslo-tradisjon skapt på 30-tallet. På samme måte er svært mange tradisjoner blitt bevisst skapt på ett tidspunkt, ofte ikke svært langt tilbake i tid. Eric Hobsbawm har redigert en artig samling om "The Making of Tradition". Der vises det blant annet at den skotske kilten og seremoniellet rundt det engelske kongehuset er av nokså ny dato. Så også i Norge: I Overhalla er skikken med å brenne lys på gravene julaften innført det siste tiåret. Bunadene er et annet godt eksempel; de ble jo komponert stort sett i vårt hundreår, blant den en egen Oslo-bunad. På Rjukan innførte de fra 1928 solfester med kåring av Solprins når sola traff et visst punkt nede i dalgryta. Tiltaket var skapt av høyere Hydro-funksjonærer for å poengtere lokalt fellesskap trass i klassemotsetninger. Historikeren Hallvard Tjelmeland har antydet at 17. mai-komiteene kan ha vært en instans som har produsert byidentitet i Tromsø etter andre verdenskrig. I Vardø har de prøvd å markedsføre seg som Heksebyen og å gjøre en tradisjon ut av de 80 kvinnene som ble brent som hekser mellom 1621 og 1692, en parallell til hva en har jort i Salem, Massachusetts. Oslo-dagene var som nevnt en skapt tradisjon.

En kan avfeie slikt som turisttiltak. Men turistmyndighetene er ikke mindre kompetente eller mer tilfeldige som tradisjonsskapere enn andre. De har betydelig mulighet til å lansere slagord, etiketter, på byen, hvor noen slår an, andre preller av. Hva ligger i slikt som Oslo - "hovedstaden", "tigerstaden", "byen med det store hjertet"? I mellomkrigstida lanserte Reisetrafikkforeningen Oslo - "freskenes by", ut fra alle murmaleriene i offentlige bygninger, Oslo - "badebyen" og Oslo som sosialpolitisk foregangsby. Dagens slagord fra Oslo Pro/Oslo Promotion: "Oslo - du er helt fantastisk", har av visse grunner ikke slått så godt an.

Byidentitet 4: Vi er byfolk

Den neste utformingen av byidentitet angikk byen og bygda. Vi i byen forstår vår identitet ved å speile den mot de i bygda. Denne todelingen by/land, by/bygd, urbe et rus, som romerne snakket om, er like gammel som byenes oppkomst. Folkelige forestillinger om hvordan byen er, hvordan folk i byen er versus de på landet er ofte klart todelt: Byfolk er kjappe, bygdefolk er seine. Byfolk er overflatiske, bygdefolk er grundige. Byfolk er sofistikerte - eventuelt dekadente. Landsens folk er enkle i hodet - eventuelt ærlige. Byen er kultivert - bønder er rå og uhøvlet av natur. Byen er syndens arne - landet er bolig for ærbarhet.

Byfolks identitet kan forstås ved å speile den mot landsbygda. Fra Hol
i Hallingdal 1945., foto: G. Christie (A-20033_U027_012)

Det ironiske er at både fra by og land kunne motpolen beskyldes for eksempel for råskap og synd. To raskt valgte eksempler mot hverandre: Under første verdenskrig skrev en meget indignert kristianiagymnasiast i Morgenbladet, embets-Høyres organ: "Han hadde vært vikardreng på en gård på Østlandet og arbeidde og oppholdt seg sammen med 'folkene'. Så megen råprat hadde han aldri i sitt liv hørt; ja kvinnene var like ille". I 1949 debuterte en ung romanforfatter, Paul Råkil, med boka Stjernene leker med lanser. Han forteller om en unggutt fra indremisjonsmiljø som etter et oslopphold så stedet som lastens og sansepirringens arnested. "Han så for seg det moderne Sodoma", heter det. "Det blinket i neonlys, og mennene der syndet storlig og kledte seg i plastikk". Hovedpersonen hadde ikke så rent liten ambivalent lyst overfor å kle seg i plastikk selv.

Forskjellen by - land kan også forstås mindre som personegenskaper og mer som kjennetegn ved bylivet. Redaksjonen i St. Hallvard skrev i 1928 om forholdet mellom byen og omlandet: "Forholdet blir løsere, fordi de innflyttede føler sig rotløse og fremmede, og fordi de innfødte kanskje ofte dårlig nok forstår innflytternes kultur og livsform. I hovedstaden møtes alle de skiftende typer, og her skal karakterene sammenlignes. Ingen felles tradisjon binder individene til hinanden, og det er derfor ikke så underlig at slegtsfølelsen blir svak."

En del by-og regionalsosiologi sier det samme. Mange sosiologer - både den tyske skolen med Wax Weber, Georg Simmel og Oswald Spengler og den såkalte Chicago-skolen - har prøvd å karakterisere den idealtypiske urbane livsformen mot den idealtypiske rurale livsformen. En klassiker er Louis Wirths artikkel "Urbanism as a Way of Life" fra 1938. Byen er ifølge Wirth kjennetegnet av tre trekk - størrelsen, tettheten og den sammensatte yrkesstrukturen. Hvert av disse trekkene gir oppgav til karakteristiske måter å leve og forholde seg på.

Størrelsen åpner for variasjon og forskjellighet. Størrelsen gjør videre at vi ikke kan kjenne alle personlig, slik at de fleste kontaktene blir upersonlige, avgrenset til enkelte områder, overflatiske, flyktige og instrumentelle. Størrelsen åpner for at individet blir løsnet fra umiddelbare sosiale enheter, fritt, men samtidig uten fellesskap, i en tilstand av normløshet.

Tettheten innebærer sterkere differensiering og spesialisering. Ulike sider av livet - arbeid, bolig, rekreasjon - blir spaltet fra hverandre i rommet. Folk opptrer i mange sammenhenger; de utvikler evne til å skifte atferd. De trener seg til en slags relativisme som igjen gjør dem åpne for rasjonalitet og for livssynsmessig verdsliggjøring.

Det sammensatte yrkesmønsteret betyr blant annet større sosial mobilitet, at individenes baner er mindre gitt ved fødselen. De deltar i flere sammenhenger, i flere til dels konkurrerende roller og evner å skifte mellom dem; de er sofistikerte. Byliv betyr også større geografisk mobilitet, mindre bestandighet. Bymennesket er et massemenneske, formet av et marked for massekommunikasjon og av institusjoner beregnet på å behandle alle likt, mer konformt enn den tilsynelatende friheten skulle tilsi.

Både Wirth og andre sosiologer har flere mer eller mindre treffende karakteristikker av byen versus landet. Det er mulig å komme med innvendinger mot beskrivelsen. For eksempel har nok menneskene vel så mange nære forbindelser til andre i en by som på landsbygda. Og forskjellene er neppe så klare etter at leveviset på landsbygda er blitt urbanisert.

Men i et byhistorisk prosjekt er det mindre viktig å si noe allment om by/land; oppgaven er å si noe spesifikt om den byen vi har som objekt og det landet, det omlandet, den står i forhold til. Dette forholdet skifter fra by til by, over tid.

Eilert Sundt skrev i 1858 om forskjellen på Kristiania og Bergen: "Medens Christiania lever i det livligste vexelforhold med forholdsvis siviliserede landsbygder rundt omkring, så står Vestlandets hovedstad besynderlig afsondret midt i kredsen af stærkt befolkede bygder." Bygdefolk følte seg derfor mer hjemme i Kristiania ifølge Sundt, fordi de traff sine like her, mens Bergen var mer stengt. For mange i bygdene omkring var Bergen vesentlig en mulighet for å tjene noen skillinger. Det sies at når det brant i byen, sa en på Lindås: "Da va ei god svidjo"; nå trengtes bygningsstriler. Stereotypiene om strilen og tjuagutten er viktige i den bergenske byidentiteten.

Spesielt interessant må dette forholdet by - omland være om en vil studere hele historien til de områdene som nå utgjør bykommunene, ikke bare de historisk framvoksende byene. Dette gjelder for eksempel en by som Tromsø. En rekke spørsmål melder seg da: Hvordan har tromsøfolk sett på folk i Tromsøysund herred og vice versa? Hadde de hadde andre tanker om dem enn om noe fjernere omland, Hillesøy og Ullsfjord og hva med Sørfjord og Balsfjord? Har forestillingene skiftet gjennom hundreåra? Lever ennå en fornemmelse av at Byen er noe annet enn hele Tromsø-området? Hvor lenge fantes en lokal patriotisme i de gamle omegnskommunene? Hvilke mentale kart har folk i hodet? Er de gamle navnene fra omegnen beholdt?

Kristiania/Oslo ble utvidet flere ganger, i 1859, 1878 og sist i 1948. Da ble den store omegnskommunen Aker lagt inn i byen - under stor strid og motstand. Aker var en "kvelerslange", mente oslofolk, den holdt byen i et grep som hindret den, blant annet slik at den ikke fikk tomter for sosial boligbygging. Oslo var en "kjempeblekksprut", mente Akers Høyre, en hydra som strakte sin storbysugearmer ut mot det landlige villalivet i forstedene. Sammenslåingen var påtvunget, realisert ved at Arbeiderpartiet en eneste gang fikk flertall i Aker, i 1947 i radikaliseringsbølgen etter krigen. Akers Velforbund svor at de ville opprettholde motstanden etter invasjonen, som franktirører bak frontlinjene. Men trass i det store kampgnyet forsvant den særegne Aker-bevisstheten nokså raskt. I dagens telefonkatalog finnes knapt noen institusjoner med Aker i navnet.

Nå var Aker nokså bymessig. Tilhengerne av sammensammenslåing raljerte tidlig med dem som hevdet at Aker var en bygd - her ble storbøndene kalt ekspedisjonssjefer og småbrukerne sekretærer, skrev en. Så assimilasjonen har artet seg annerledes for eksempel i Tromsøs omegn. Det er verdt å undersøke.

Byidentitet 5: "Alle har et syskjenbarn på Gjøvik."

Byer inngår ikke bare i forbindelser med omlandet, men står også i forhold til andre byer. Den nederlandske historikeren Jan de Vries snakker om et europeisk bysystem på 1500- 1600-tallet, enda et godt tenkeord. Han sikter blant annet til byens plassering i internasjonal arbeidsdeling, i det internasjonale hierarkiet av byer.

Oslo har i vårt hundreår inngått i et nordeuropeisk system av havnebyer. Forbindelsen til London og Hamburg, men også til København og Göteborg, har vært avgjørende. Fra slutten av 1800-tallet gjaldt det å frigjøre seg som importby, å slå seg fri fra det at særlig København skulle være transittby for Oslo. Etter første verdenskrig og framover fikk kretser i næringslivet ambisjoner, som aldri ble innfridd, om å bygge seg opp som Sør-Skandinavias havnesentrum med import til blant annet Midt-Sverige. Da containerprinsippet gjorde sjøtransport til del at større, integrert system, seilte Göteborg opp; havna gav her den plassen som Oslo havn ikke kunne by på.

Oslo var en del av et større system av nordeuropeiske havnebyer. På slutten av 1800-
tallet og framover hadde Oslo ambisjoner om å frigjøre seg fra stempelet som importby for København. Bildet er fra Sørenga, tidlig 1900-tall. (A-0207_Uaa0003_160)

Det økonomisk bestemte bysystemet har hatt mentale paralleller, som ikke nødvendigvis direkte har avspeilt det økonomiske. Vi i vår by har en identitet i forhold til dem i andre byer, kanskje helst noen spesielle byer. For byidentiteten er det avgjørende hvilke byer en ser seg i forhold til - til sentrum, til satelittene, til konkurrenter?

Oslo - København - Stockholm er ett mentalt bysystem. Oslo - Bergen - Trondheim er et annet. Hovedstaden Oslo og alle andre byer i landet er et tredje. Regionsenteret Oslo og østlandsbyene er et fjerde.

I selvdefineringen inngår ulike bykategorier, også det et mulig tenkeord. I Storbritannia har de skillet mellom "city" og "town", som vi mangler. Men oppfatter folk i byen den som "storby? Som småby? Oppfattes byene utenfor Oslo som "provinsbyer", egentlig et dansk ord, som interessant nok bare delvis har hatt gjennomslag i Norge? Interessant, fordi det vitner om at Kristiania/Oslo aldri har hatt samme suverene stilling som København, dette kjempehodet på en dvergkropp. Omkring 1800 rommet byen 100 000 innbyggere; nest største by i Danmark ville vært nummer sju eller åtte i Norge.

Folk i Oslo har hatt et problematisk forhold til storbystatusen. Fra 1882 og framover hadde kommentatorer stadig slått fast at nå var den storby; 100 000 innbyggere som var et internasjonalt mål, ble passert i andre halvpart av 1870-åra. Men samtidig var avisenene og andre på intens jakt etter storbytegn - elektrisk sporvei, lys, speilglassruter, annonsesøyler, ja også kriminalitet og skjørlevnet. Like ofte skrev en at at Oslo var "i ferd med å bli" storby som at den var det. Dagbladet kjekket seg fælt ved å si i 1923 at "Kristiania begynder saa smaadt aa komme efter aa faa et svakt preg av storby". Slike utsagn uttrykte en forlegenhet, en usikkerhet overfor det byen var.

Byidentitet 6: Byforskeren - en kameldriver i Dorotea

I beretningen om Dorotea i Usynlige byer fortalte kameldriveren om at der spilte tre soldater klarinett oppe på en tribune den morgenen han ankom i sin ungdom. Moralen er: Oppgaven for en byforsker, en byhistoriker, er å jakte på byens identitet også i en siste og sjette forstand. Oppgaven er ved et slikt høve ikke å si noe om byer i største allmennhet, men å si noe om det særegne ved denne byen i den epoken en behandler. Oppgaven er å gi leseren fornemmelse og forståelse av hvordan de ulike livene ble levd. At middelalderlivene var annerledes enn livene i handelskapitalismens by eller informasjonssamfunnets by, men også at livene i eksempelvis Oslo var annerledes enn i andre byer.

Det innebærer at sammenlikning med andre byer er viktig, med hensyn til økonomi, sosiale og kulturelle forhold, for å få vår by til å tre skarpere fram. Det innebærer at generell byteoretisk litteratur er nyttig, men ofte for å se hvorfor det ikke var slik i der og da i vår by. Det innebærer at vi må prøve å gripe en slags større helhet eller essens, sammenfatte, trekke trådene sammen, gjerne mot slutten av framstillingen til et bilde av hvordan "egentlig" var. Oslos "identitet" er noe annet enn summen av dens parker, sykehus, banker og kjente kunstnere.