Av Dag-Ivar Rognerød Kjærlighet er av det både enkleste og mest kompliserte i menneskelivet. Den skaper de mest ubrytelige bånd mellom mennesker. Den kan også arte seg som en avsporing; som Freud kalte det, en sublimering, når kjærlighetens driftsside finner andre utløp enn vi synes fysiologisk bestemt til. Innenfor dette strenge skjema blir svært mye til sublimerende aktiviteter, som kulturell eller vitenskapelig virksomhet. I en videre forstand må vi kunne regne dypfølte bånd til gjenstander, omgivelser, og til og med mennesker i en fjern fortid, under et slags kjærlighetsbegrep. Nasjon er ennå vår viktigste enkeltstående identitetstilbyder, og framstår under skjerpede betingelser - når globaliseringen opplever tilbakeslag - som høyt elsket og lovprist.

Sosiologisk pubertet

Vår egen sosiologklassiker, Vilhelm Aubert - var forut for sin tid da han skrev et kapitel om kjærlighet i "Det skjulte samfunn" (som først utkom i 1965 i engelsk utgave). Han uttalte her at det var "betenkelig yrkesslendrian å la behandlingen av kjærligheten bli liggende i blindgaten som moderne familiesosiologi har ført den inn i". Han ville fokusere "temaer fra sosiologiens grenseland" som forlaget kalte det, og innvarslet med en ny æra for kvalitative studier. Over 20 år etter visste "Norsk samfunnsleksikon" (Pax, 1987) ennå ikke noe om kjærlighet; mens det var oppslag på "familien" og "interaksjon".

Den tyske sosialfilosof Georg Simmel tok opp interpersonlige forhold i forelesninger og skrifter alt rundt forrige århundreskifte. Vekselvirkninger mellom samfunnsindivider betraktet han som en hoveddrivkraft i samfunnslivet. I skriftet om "Storbyene og åndslivet" (1903) skriver han om intensiveringen av nervelivet i storbyene og påpeker at tilpasning til rask forandring og økt spesialisering fremmer intellektualisme, til avløsning fra et mer impulsivt følelseliv i landsbyen. Den økende individuelle friheten i storbyene har sitt motstykke i en følelsesmessig distansering, reserverthet og blaserthet; i dag er enslig-husstandene de mest utbredte av alle.


Mål og middel

Kjærligheten når oss fra utsiden og svarer samtidig til en innebygd sjelelig apriori, som ligger uforløst i oss inntil den vekkes. Kjærligheten er både partikulær, individrettet og har et universelt preg. Den framstår derved både som mål og middel, hevder Simmel. Han ser i dette paradokset åpning også for den tragiske, uforløste kjærlighet; som i tilfellet Romeo og Julie. Selv har jeg sans for den franske 1800-talls dramaforfatter Rostands' Cyrano de Bergerac, mannen med overtydelig nese (som i Depardieus filmutgave). Han møter fornærmelser med fryktløse dueller, men utfolder salvelsesfylte poetiske kjærlighetserklæringer overfor den vakre Roxane, der hun står i skyggen av balkongen. Hennes fokus er på Christian, Cyranos venn, som avtegnes i månelyset foran balkongen. Cyranos kompleker og urokkelige lojalitet gjør han ute av stand til å framstå som et medium for sin egen lidenskap. Christian dør så i krigen, og Cyrano utsettes for en dødbringende ulykke; for seint kommer Roxane til innsikt om at hun elsket begge. Mixen av mål og midler synes her å toppe seg.

Italieneren Francesco Alberoni (med boka Kjærlighet, norske oversettelse 1985) var en banebryter for relasjonelle studier av kjærlighet. Kjærlighetsforholdet kalte han "fødselstilstanden til en kollektivbevegelse for to". Han mener forelskelse og kjærlighet svarer til fenomenene prosjekt og institusjon. Også vennskap må regnes som en type kjærlighet, med større grad av frihet. Etter Vilhelm Aubert har "institusjonen kjærlighet" utviklet seg endel, med nye former som partnerskap for homofile. Den tidligere utbredte blyghet i forhold til kjærlighetens intime sider, i alle fall i det offentlige rom, er avløst av en sexfiksert symbolverden i ulike medier. Skraper du i fernissen av en reklame-poster med Naomi Campell, finnes både død og liv under - gjennom markedskonteksten trer en anorektisk sjel eller en bulemiker fram, i skyggen av plussvarianter med utsikt til distribusjon i kjønnsmarkedet. Den individuelle frihet til å uttrykke kjærligheten har blitt større, men har Kjærligheten fått bedre vilkår?


Emmosjonell drivkraft

Følelsene er bindemiddel og lim i parforhold - men også sprengkraft; mange antropologer har sett at hos såkalte primitive folk er følelser noe man har og utfolder sammen med andre, hos oss er følelser i større grad frakoblet begrepene. Som når vi taler om likestilling, vel OK i forhold til arbeidsmarkedet. Men er "likestilling" en god emosjonell metafor for gjensidighet i et parforhold? Hva med "utfyllende" heller enn "likestilt"? Kjærligheten har en iboende dynamikk, som bryr seg katten om prinsipper, den arter seg f.eks. i form av en familieklassisk arketyp - "Tårnet og Bulldozern" - beskrevet av journalist Esther Nordland i Dagsavisen nylig; når den ene driver og overkjører, hever den andre seg opp i elfenbenstårnet sitt.

Elias ble de siste år av sin livstid kraftig imøtegått av en annen tysker, Hans Petter Duerr (Myten om siviliseringssprosessen 1-3, svensk utgave 1996-98). Han påpekte at Norbert Elias tok feil, og i Darwinistisk ånd bidrar til legitimering av kolonialismen! Vi påvirkes av siviliseringsprosesser, men ikke i et slikt utviklingsforløp som Elias postulerer. Når tilbøyelighet til spontant vold og hevn ble nedtonet, var det med utgangspunkt i rettsordninger og et utstrakt voldsmonopol for staten. Det finnes ikke såkalte primitive kulturer, hevder han, og levereglene synes strengest i et stammesamfunn. Bluferdighet bør regnes som medfødt i alle kulturer, og skamfølelse for å blotte kjønnsdeler er tilnærmet en kulturell konstant. Duerr støtter seg til både bilder og historiske eksempler - fra renessansemaleri til antropologiske feltfotos, en kavalkade i kjærlighetens betingelser gjennom århundrer. Kan det tenkes noe mer høvisk og storslått enn kjærligheten som besynges i noen av John Dowlands luttballader fra tidlig 1600-tall?

Sigrid Undset skriver at sed og skikk samt tro og tanke endres gjennom tidene; "...men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager"! I George Orwell's "1984" vil Storbror forby denne tilbøyelighet til gjensidig nærhet og fortrolighet i intimsfæren, fordi den truer imperiets stabilitet. Kjærligheten er dynamisk, sprenger gamle former og finner nye, og den er en livsbetingelse. Historikeren Sverre Bagge tar for seg "Mennesket i middelalderen" (1998), med voldelige sagafortellinger i en tidlig fase og ridderdiktning ved Håkon Håkonssons hoff på 1200-tallet, som romanen om Tristan og Isolde og balladen om Bendik og Årolilja. Vil det si at kjærlighet ikke fantes i vikingtida, eller at en ny type - mer sivilisert? - kjærlighet fikk innpass etter et kulturskifte ved hoff og overklasse? Sagaene har også glimt av dyptfølt kjærlighet, mens økonomiske interesser i ekteskapet vanskeliggjorde følelsesmessige forhold i perioder som fulgte. Uansett, konkluderer Bagge, materialet er spinkelt, én holdning er aldri helt dominant noen gang, og ulike kvaliteter lever samtidig i ulike samfunn.

Kjærligheten var det nok plass for, men dens vilkår var foranderlige. Det kom et holdningsskifte hos kirken i høymiddelalderen, da man gikk inn for fri tilslutning både fra mann og kvinne før inngåelse av ekteskap. Men det ble også vanskeligere å komme ut av ekteskapet. Bagge ser konturer av det klassiske ekteskapsforhold alt på den tida, men det var åpne omgangsformer mellom kjønnene, og mange forelskelser. Ulike samboer- og frilleforhold var utbredt under katolsk og seinere protestantisk tid til tross for alle mulige forsøk på kirketukt og lovregulering.

I "Letfærdige Qvindfolk" (1982) skildrer Beth Grothe Nielsen på bakgrunn av meget stort empirisk materiale, hvordan loven og makten søkte å styre kjærlighetens krefter på 1700-tallet. Stavnsbåndet la tunge bånd på den danske bondebefolkning, med få muligheter til å forsørge seg og inngå ekteskap. Straffen for barnedrap og fødsel i dølgsmål var i begge tilfeller halshugning og æreløs begravelse utenom vigslet jord for pådømte. Det rammet ugifte, fattige mødre, som av økonomiske og andre grunner - omgivelsenes og kirkens forakt - følte seg tvunget til å ta fosteret av dage. Barn utenom ekteskap som vokste opp, var dømt til den samme forakt for livstid. Når religion og rettspleie sammensverger seg, får kjærligheten harde vilkår. Ikke engang gryende opplysningstid greide å mildne fundamentalistenes hjerter, først med nedgang i folketallet ble straffen noe moderert. Krigsmaktens behov lå dem på hjertet, soldatene fikk straffrihet ved første gangs "leiermål" (også i Norge).


Kjærlighet a la carte

Kjærlighet kan gjelde en rekke andre forhold, utover parforhold og vennskap. Det er berettiget å erklære et dypfølt forhold til mat som en type kjærlighet, selv om den ender som regel ender i kannibalisme. Platon, ellers kjent for begrepet "platonsk kjærlighet", mente samtalen ved matbordet var eksistensens absolutte høydepunkt. Begersvingeren Johan Herman Wessel holdt disse størrelser helt atskilt:

At Smørrebrød er ikke Mad, Og Kierlighet er ikke Had,
Det er for Tiden hvad jeg ved, Om Smørrebrød og Kierlighed.

Mange opplever tilsvarende sterke bånd både til kunst og musikk - derav "kunst-" eller "musikk-elskere" av ulike avskygninger. Til og med helt døde ting kan bli spill levende og høyt elsket, og vanligvis ikke for bruksverdiens skyld. Vi har fra gammelt av begrepet "affeksjonsverdi", knyttet til en gjenstand med sterk gjenkjennelse, helst i forhold til oppvekst og barndom. Den har ingen penge- eller markedsverdi, behøver ikke å være estetisk høyverdig, for her er det egenverdien som rår grunnen. Den er basert på innlevelse og kan ikke overføres. Antikviteter kan skape en blek gjenklang av "affeksjon"; men her har pengeverdien klemt seg inn imellom oss, våre følelser og gjenstanden. Det økende marked for nostalgi er et godt eksempel på hva Habermas har påpekt, at pengeforholdet trenger inn i større deler av menneskenes livsverden.

Når barn i dag vokser opp med et hopetall leker, opparbeider de neppe et kjærlighetsforhold til sine leker som hva disse barna hadde på Uranienborg lekeplass i 1925. Foto: Neupert. Original i Byarkivet (A-20145_U0005_089)

Barn har også et forhold til ting, og relasjonen menneske-ting er viktig for mental helse og mestring, som i oppveksten. Når barn i dag vokser opp med et snitt på 650 leker av ulike slag - iflg. avismeldinger - opparbeider de vel neppe et så inderlig forhold til gjenstander som våre foreldre hadde for sine hjemmesnekra eller -sydde dyrebarheter. Kanskje "generasjoner" av Turtles, Smurfer og Sabeltanner havner på skraphaugen alt før konfirmasjonsalderen. Poenget med leker og utstyr er ikke lenger å oppnå innlevende forhold til ting, men tilegnelse; gjenstander blir påfallende tegn på sosial tilhørighet og kjøpekraft, og merkevarene har et register av identitetstilbud. Slik spinner den nye tids jantelov sitt nett over barns og unges oppveksmiljø, leketøy, klær og utstyr; så lenge foreldregenerasjonen opptrer passivt overfor markedskreftene.

Hva med Sigrid Undsets uforanderlige hjerte i denne sosialiseringsprosess? Vi kjøper oss identitet med merkeprodukter, valg av partner, venner og omgang preges selvsagt av den ytre signaturen. Bilen er den viktigste av alle forbruksprodukter, og den markerer fysisk isolasjon og distanse mellom mennesker, som tidligere beveget seg i en kollektiv, offentlig sfære av samferdsel. De egenskaper Georg Simmel pekte til ved modernismen, blaserthet og distanserthet, vil kanskje få hjertet til å krympe, når betingelsene for empati sakte svinner? Eller får det utbredte intimitetsbabbel i mobiltelefoner på alle gatehjørner den til å vokse igjen? Når pengeverdien gjør alt like gyldig og oppnåelig; blir samfunnet snart likegyldig? Da kan man ikke lenger si som Arne Garborg, at du lyt kjøpa deg ro, men ikkje fred, kameratskap, men ikkje vennskap osv.

Dyptfølt fortidsbånd

Endelig har vi et forhold til fortida, representert ved landskap, gater og hus som vi ønsker å se ivaretatt. Det virker som behovet for å oppleve kontinuitet i både natur- og kulturmiljøet rundt oss, blir større med økende endringstakt i samfunnet. Bevarte steder, hus og leiligheter har fått et konkurransefortrinn ved valg av bosted. Vi så på 1900-tallet flere eksempler på at lokale fellesskap engasjerte seg sterkt for å ta vare på omgivelsene, ikke alltid like iaktatt av politikere og planleggere. Samtida ser ut til å ha erkjent at Gamle Enerhaugen ikke skulle vært sanert, men man klager lett i ettertid. Karl Johansgate og Slottbakken er byens høyest verdsatte byprospekt, og angrepene på skjønnheten startet i 1934, og bevaringskampen var ikke avsluttet før i 1976. I ellevte time vendte Miljøverndepartementet tommelen ned for Bystyrets vedtak om to 20-etasjers blokker i kvartalet. Man ga en funksjonell begrunnelse - trafikkbelastning og antall arbeidsplasser - ikke en estetisk. Byens kjærlighet til seg selv ble overkjørt i denne prosessen.

I ellevte time ble Karl Johan reddet fra planer om høyhusbebyggelse. Byens kjærlighet til seg selv ble overkjørt i denne prosessen, hevder artikkelforfatteren. Foto: R. Kure (?), 1962 (A-0002_U001_047)

Kulturminner og kulturmiljøer med stor gjenkjennelsesverdi er fellesskapets arvegods, og et sist tilhold for konsensus og fellesverdier, når sakrale begrunnelser forvitrer. Det ligger i ordet at det også kommuniserer mellom slektsledd. Retten til egen fortid er ikke bare individuell, men en kollektiv menneskerettighet, som enhver nasjon eller etnisk gruppe har rett på. Dette var visstnok ført i kladden da FN vedtok Menneskerettighets-charteret i 1949, av en eller annen grunn ble det ikke tatt med. Men ødeleggelse av andres kulturminner blir i dag prosedert i Haag-domstolen.

Kjærlighet til kulturminner - materielle og immaterielle - bidrar til vår mest utbredte organisasjonsform, det frivillige kulturvern, altså en kollektiv formasjon for kjærlighet til ting og tradisjoner. Det tar seg av alt fra båtvern og tradisjonsmat til husflid og folkedans; og bare historielagene har 80.000 medlemmer. Kulturvernets fellesorganisasjon (KORG) regner med et potensiale på vel 1/4 million mennesker. Kulturarvbevegelsen i Storbritannia har passert fagbevegelse og politiske partier i medlemsstall; og knapt noen politiker tør å ignorere deres lobbyvirksomhet!


Si det med roser

"Universet er suggestivt", alt i verden kan annekteres og gjøres til en artikulert tilstand, sier den franske semiologen Roland Barthes i "Kjærlighedens forrykte tale" (dansk utg. 1977, den franske utgaven var en bestseller). Kjærligheten mellom par framstår som det mest almengyldige, som Georg Simmel i sin tid uttrykte det, mer ubetinget enn noen annen følelse som knytter mennesket til sitt objekt; til hverandre. Symbolene som hører til er nesten universelle: "buketten med roser uttrykker min kjærlighet" skriver Roland Barthes (i Mytologier, 1975). Symbolene er grunnlaget for språk og kultur; og kultur er alt som bidrar til og skaper kommunikasjon. Ikke rosen, men tankeforbindelsen som dannes mellom gjenstand og tilhørende begrep, er Tegnet for kommunikasjon. Men slik det framtrer for mottakeren tilbyr det en usikker tolkning. Kjærligheten er en særlig usikker gjenstand for kommunikasjon. Derav det store behov for erklæringer. Der finner vi vel også poesiens rette kilde?