Om ligningsprotokoller

Ligningsvesenet

Skatteligningen er viktig som historisk kilde i minst to sammenhenger. For det første gir den opplysninger om hver som eier - og etter 1831: også en del av dem som bor - på forskjellige eiendommer eller adresser. For det andre gir den opplysninger om personers inntekts- og formuesforhold, slik at man kan følge hvordan dette endres over tid.

Av de mange typene arkivalia som oppstår i forbindelse med skatteligning og -innkreving er det skattemanntallene eller "ligningskommisjonens hovedprotokoller", som de heter i nyere tid, som er den sentrale kilden.

Historikk
Fra de tidligste tider har en konges undersåtter måttet betale skatt som kongens menn krevde opp. I middelalderen måtte man også betale tidende til kirken, som ikke bare skulle dekke drift av kirkebygg og lønn til prest, men også dekke utgiftene til fattigstell og det lille som fantes av skolevesen. Etter reformasjonen ble disse oppgavene lagt over på staten, som etterhvert organiserte dem slik at det ble opprettet fattig- og skolekommisjoner i hvert prestegjeld. Til å dekke deres utgifter ble det skrevet ut fattig- og skoleskatt, som etterhvert ble omdannet til det vi idag kjenner som kommuneskatt.

I byene ble det fram til 1833 innkrevet grunnskatt og næringsskatt til bykassa. Grunnskatten, som i nyere tid er kalt eiendomsskatt, ble satt ned ved skattereformen i 1833, slik at den og den nye formuesskatten skulle innbringe like mye. Etterhvert ble eiendomsskatten mindre betydningsfull og i 1999 ble den avviklet helt i Oslo. Det er idag opp til den enkelte kommune om den vil utskrive eiendomsskatt. Denne betales av eiendommens eier eller bruker og utregnes etter areal. Offentlige eiendommer og jord- og skogbrukseiendommer er skattefrie.

Næringsskatten var en omsetningsbeskatning på de næringsdrivende og ble i 1833 erstattet med inntektsskatt, slik at også lønnsinntekt ble skattepliktig.

Fastsettelsen av det grunnlag den enkelte skatteyter skulle skatte etter ble utført skjønnsmessig av takserborgerne, senere kalt ligningsmennene - eller som kollegium: Ligningskommisjonen. I Kristiania var forholdene så store at byen i 1898 måtte deles i ti ligningsdistrikter hver med sin "ligningsnævnd". Formennene i disse utgjorde til sammen Ligningskommisjonen. Skatteloven av 18.08.1911, som trådte i kraft i 1913, innført bruk av selvangivelser, slik at ligningskommisjonens oppgave heretter ble begrenset til skjønnsligning og klagebehandling.

Fastsettelsen av den andelen av skattegrunnlaget den enkelte skatteyter skulle betale i skatt, det såkalte "skattøret", fastsettes av by- eller herredsstyret, mens søknader om ettergivelse elelr frafallelse av skatt behandles av formannskapet. De sistnevnte sakene føres ikke i de alminnelige registrene, og da de behandles i lukkede møter, er de også svært summarisk protokollert.

Staten innkrevde selv statsskattene inntil 1894, da de kommunale ligningskommisjonene fikk overdratt denne oppgaven.
Ligningskommisjonen i Kristiania fikk tidlig på 1800-tallet fast sekretær, og etterhvert ble det bygget opp en betydelig administrasjon. Denne var en alminnelig kommunal etat underlagt Magistratens avd. C, senere II avd. og etter omorganiseringen av Magistraten i 1908 I avd.. Etter magistratens nedleggelse sorterte etaten under Borgermesteren, og fra 1939 Finansrådmannen.

Ligningsvesenet var kommunalt i Norge inntil lov av 21.06.1963 gjorde det statlig. I Oslo skjedde overdragelsen 01.05.1968.

Innholdet i ligningsprotokollene
De skattemanntallene Byarkivet har fra før 1831 er høyst varierende i innhold. Alle inneholder opplysninger om hvilken eiendom skattene ble utlignet på og eierens eller brukerens navn. Noen oppgir eiendommens takst eller andre skattegrunnlag, mens andre bare er enkle lister over den utlignede eller innbetalte skatten.

Ligningskommisjonens hovedprotokoller etter 1830 inneholder opplysninger om skattyters navn og bopel, etter 1931 også fødselsdato. Deretter følger antatt inntekt og formue, som altså er det grunnlaget skatten skal utlignes på, og til slutt skatteklassen og den utlignede skatten.

Opplysninger om og i så fall når skatten er betalt ble innført i "Skattekontobøkene" til Kemneren i Kristiania/Oslo og Herredskasseren i Aker. For øvrig er disse bøkene avskrifter av hovedprotokollene.

Ordningen i ligningsprotokollene
Fra de eldste tider fram til 1959 var ligningsprotokollene geografisk ordnet. Utgangspunktet var opprinnelig at ligningsmennene gikk fra hus til hus. Før 1831 står eiendommene i gjeldende matrikkelrekkefølge.

Leieboere, som ikke betaler grunnskatt, står samlet bakerst i protokollen, ordnet etter profesjon. Personer som skulle svare byskatt til Kristiania, men som hadde bopel utenbys, i ladesteder eller som landhandlere står også innført her. Skatteplikten fulgte handels- eller håndverksborgerskapet i byen. Helt til ut på 1860-tallet fantes lange "diverse"-lister bakerst i protokollene.

Fra og med 1831 står gatene i en stadig omskiftende geografisk ordning, og de skattepliktige på eiendommen er normalt oppført samlet her. Etter hvert ble et rodesystem tatt i bruk, slik at alle som bor innenfor en rode kommer før man begynner på neste. Dette kan medføre at de forskjellige adressene i samme gate kan bli liggende i stor avstand i protokollene. Hovedprinsippet var imidlertid at man tok kvadraturen og de eldste forstedene først og deretter gikk fra vest mot øst rode for rode.

Fra 1828 har skatteyterne et løpenummer i protokollene, og fra 1931 av oppgir også protokollene løpenummer ved forrige ligning, dersom personen da også var lignet. Dette medfører at dersom man finner skatteyteren i protokollene et år, vil det være en enkel operasjon å nøste opp vedkommendes ligning i foregående årene.

I Aker ble ligningen ordnet på lignende måte, og også her gikk man fra vest mot øst - som i matrikkelen. Fra 1867 til 1883 er løpenumrene etter 1838-matrikelen påført, og oppstillingen går etter stigende numre. De enkelte bruk eller parseller under hvert løpenummer ligger derimot i noe vilkårlig rekkefølge. Protokollene har også en stor mengde steds- og husnavn.

Etter kommunesammenslåingen i 1948 ble rodene i Aker lagt bak Oslo-rodene, men en del rodereguleringer medførte etterhvert en del forskyvninger, slik at Majorstua og utbyggingsområdene i Groruddalen kom helt bakerst.

Fra 1960 til 1966 er protokollene ordnet etter skattyters fødselsdato.
Upersonlige og utenbysboende skattytere er normalt ført først i protokollene, før man begynner på de innenbysboende. I de siste årene står disse protokollene sist.

Klagebehandling
Før 1913 synes hovedprotkollene å inneholde den endelige ligningen for alle skattepliktige. Senere inneholder protokollene ligningen før klager. Der ligningen ble påklaget, ble det stemplet "K" i margen og skatteyteren gjenfinnes i klageprotokollen med bekreftet eller endret ligning. Hvis skatteyteren fremmet klagen videre til Overligningsnemnda, er det stemplet "OL" i margen og den endelige ligningen finnes i overligningsnemndas protokoll.

Innsyn og kassasjoner
Ligningen er i Norge offentlig. Det innbærer at ligningsprotokoller ikke er belagt med noen restriksjoner med hensyn til publikums bruk ut. Materialet er imidlertid svært omfattende - inntil ett hundre hovedprotokoller i hver årgang, slik at bruken blir svært tungvinn og tidkrevende.

Byarkivet har bevart spredte skattemanntall for Kristiania fra 1680 til 1787. Fra 1789 til 1894 og fra 1906 til 1966 er hovedprotokollene, og fra 1913 også klage- og overligningsnemndsprotokollene så å si komplett bevart. Årgangene 1895 til 1905 er tapt i brann, men kompenseres av at skattekontobøkene er bevart fram til 1900. Senere er disse bare bevart for 1910, 1920/21 og 1931/31.

For Aker er en del lister bevart fra 1840-tallet, men komplette hovedprotokoller er først bevart fra midten av 1850-tallet.
Gamlebyen hadde egen ligningskommisjon før innlemmelsen i Kristiania i 1859. Hovedprotokoller er bevart tilbake til 1847.

En del forhandlingsprotokoller og kontorarkiver er også bevart, men alt grunnlagsmateriale - herunder selvangivelsene - er kassert.