Gårdeiere i Christiania 1787
– oversikt over brannredskaper

• skannet kilde
• transkribert kilde

I 1787 utarbeidet magistraten i Christiania en oversikt over alle eiendommer i Christiania. Hensikten var å kartlegge det brannutstyret som byens mange hus og gårder til en hver tid skulle ha. Listen ble trykket og høyst sannsynlig mangfoldiggjort blant byens hus- og gårdeiere. Ett eksemplar er bevart i Byarkivet.

Fortegnelsen viser ikke bare hvordan deler av byens brannvesen ble organsiert, men gir også et komplett bilde av alle eiendomsbesittere i byen i året 1787.

"Fortegnelse Over hvad Brand-redskaber et hvert Huus eller Gaard i Christianiæ Bye og Forstæder, paa egen Bekostning, skal være forsynet med og altiid have i forsvarlig og god Stand, der i Kiøb, Salg, Mageskifte eller Arv skal følge huuset i Følge Brand-Anordningen af 24 Februarii 1714, i hvis Mangel Huus-Eyerne vil upaatvivelig være forfaldne i den Mulct Høystbemeldte Anordning bestemmer. Forfattet i Christiania af den samlede Brand-Inqvisition den 14 Junii og approberet af Stadens Magistrat den 17 Julii 1787".

Brannvern
Etter at Oslo brant i 1624 og Kristian 4. beordret gjenoppbygging av en ny by i mur og stein, håpet kongen å unngå nye, større bybranner. Oslo, som hadde vært en by vesentlig bestående av trehus, hadde lett blitt offer for flammenes rov flere ganger. Siden 1137 hadde byen brent åtte-ni ganger, ofte med fatale utfall.

I 1686 ble Christiania rammet av sin første brannkatastrofe. Murtvangen var ikke gjennomført konsekvent, særlig ikke i den fattigste delen av byen i nord. En tredel av byens hus ble offer for flammenes rov.

På 1700-tallet ble det gjort alvorlige anstrengelser for å forhindre nye brannkatastrofer. Vi ser da at byens styre i større grad enn før engasjerte seg i kampen mot ildebrann. Fra begynnelsen av 1700-tallet finnes flere eksempler på at byens magistrat ytret bekymring for den brannfare sjøbodene representerte. De var bygget i tre, og de lå tett i tett.

Kart over Christiania 1794/95. Selv om de fleste husene i byens sentrum var bygget av mur og stein, fantes det unntak som vakte bekymring.

I 1708 gikk det galt. Seksti sjøboder brant ned og brannen stoppet ikke før den nådde den solide murbebyggelsen fra Kristian 4s. dager. Denne brannen, og et par-tre mindre etterfølgende branner, gjorde at man utvidet murtvangen til å gjelde to hundre meter rundt bykjernen. Byen fikk nå også et fast brannkorps.

Men både i 1720 og 1721 herjet ilden i Christiania. I 1733 godkjente kongen nye og mer restriktive regler for brannvesenet i Oslo, særlig ble straffene for uaktsom omgang med ild skjerpet. Piper som var mye i bruk, skulle feies opp til seks ganger i året. Det ble forbud mot bruk av levende lys, blant annt på loft og i stall, og tjenestefolk fikk ikke tenne lys eller legge i ovn eller peis uten herren eller fruens samtykke. Utenfor hver gård skulle det dessuten stå en tønne med vann.

I 1787 utarbeidet magistraten en fortegnelse over alle gårder i byen og hvilke brannredskaper hver enkelt gård skulle være oppsatt med. I følge Brannanordning av 24. februar 1714 skulle utstyret følge huset, ikke eier. Jo større gården var, jo flere bøtter og spann skulle den ha. Omtrent samtidig ble det vanlig med faste brannvakter om natten i byen. Ti vektere gikk rundt og patruljerte, klar til å slukke eventuelle branntilløp.

Kilde: Knut Sprauten, "Byen ved festningen", Oslo bys historie, bind 2, Oslo 1992